NÅR innser man at man bør gi opp? Og er selvtillit egentlig arvelig?

[AnonymBruker]

Hvorfor har jeg hele livet følt meg misslykket? Mye ses fra barndommen. 
Jeg har ofte vært den som satt igjen med smulene og var bakerst i kø. 
Gikk på ridning som barn, da treneren spurte hvem som ville ha største hesten. Jeg hadde veldig lyst men var venninna mi som fikk den. 
I timene på ungdomsskolen la lærere til rette for mobbing. De ba oss plukke ut hvem vi ville være med, og jeg var alltid en av de som satt igjen. 
Og slik går nå årene. Så begynner voksenlivet og på tide å søke sommerjobber osv. Følte de fleste andre hadde jobb mens jeg selv ikke fikk. Men fikk når jeg ble 21. 
Har etter hvert fått jobber, mye jeg ikke trivdes med men valgte å bare få erfaring. Så fikk jeg etter hvert noe jeg likte bedre. Så fant jeg endelig ut hva jeg ville, men også her opplever jeg denne påminnelsen om at jeg ikke er helt slik jeg bør. Så nå er jeg snart 30 og har tapt motivasjon. 
Har på en måte blitt redd for å prøve å komme meg noen vei nå, fordi det nok mest sannsynlig bare byr på avslag. Skal jeg gå skole vil jeg få dårlige karakterer. Skal jeg søke jobber vil det by på avslag. Jobbsøking nå gir egentlig bare en følelse av å gjøre noe litt fornuftig.
Jeg vet jeg hadde blitt kjempe glad om det bare kunne skje noe, men alt skal gå treigt! Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? Er så demotiverende å ha livet når alt på en måte bare fortsetter slik det starter, altså, mestrer man ganske lite så fortsetter det liksom slik. Har man lite nettverk så får man det mest sannsynlig aldri. Osv.. føler meg så talentløs som ikke får det til.

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har jeg hele livet følt meg misslykket? Mye ses fra barndommen. 
Jeg har ofte vært den som satt igjen med smulene og var bakerst i kø. 
Gikk på ridning som barn, da treneren spurte hvem som ville ha største hesten. Jeg hadde veldig lyst men var venninna mi som fikk den. 
I timene på ungdomsskolen la lærere til rette for mobbing. De ba oss plukke ut hvem vi ville være med, og jeg var alltid en av de som satt igjen. 
Og slik går nå årene. Så begynner voksenlivet og på tide å søke sommerjobber osv. Følte de fleste andre hadde jobb mens jeg selv ikke fikk. Men fikk når jeg ble 21. 
Har etter hvert fått jobber, mye jeg ikke trivdes med men valgte å bare få erfaring. Så fikk jeg etter hvert noe jeg likte bedre. Så fant jeg endelig ut hva jeg ville, men også her opplever jeg denne påminnelsen om at jeg ikke er helt slik jeg bør. Så nå er jeg snart 30 og har tapt motivasjon. 
Har på en måte blitt redd for å prøve å komme meg noen vei nå, fordi det nok mest sannsynlig bare byr på avslag. Skal jeg gå skole vil jeg få dårlige karakterer. Skal jeg søke jobber vil det by på avslag. Jobbsøking nå gir egentlig bare en følelse av å gjøre noe litt fornuftig.
Jeg vet jeg hadde blitt kjempe glad om det bare kunne skje noe, men alt skal gå treigt! Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? Er så demotiverende å ha livet når alt på en måte bare fortsetter slik det starter, altså, mestrer man ganske lite så fortsetter det liksom slik. Har man lite nettverk så får man det mest sannsynlig aldri. Osv.. føler meg så talentløs som ikke får det til.

Anonymkode: b3a30...859

Jeg har det akkurat sånn. Har osså en diagnose (asperger).

Anonymkode: 7e35e...e37

[Sol1973]

Det er kanskje ikke alle arvelig, men opplevelser i barndommen bestemmer mye. Jeg har samme som deg, valgt sist på fotball osv. Det preger en resten av livet. En føler seg dårligere enn andre, men det er en ikke. Men det er nesten umulig å komme seg ut av det tankemønstre. 

[Grendel]

Det kan godt hende selvtillit er delvis arvelig, men det er ikke hugget i stein. Det har noe å si om man havner på rett sted.

Det ser ut som du graver ganske dypt nå for å finne på måter å trekke ned deg selv. En hest du ikke fikk for ørten år siden for eksempel.

Hold fast på at du fant en jobb du likte ganske godt og forfølg det sporet. Du må tåle noen nederlag på veien dit.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Sol1973 skrev:

Det er kanskje ikke alle arvelig, men opplevelser i barndommen bestemmer mye. Jeg har samme som deg, valgt sist på fotball osv. Det preger en resten av livet. En føler seg dårligere enn andre, men det er en ikke. Men det er nesten umulig å komme seg ut av det tankemønstre. 

Det preger en fordi man har empati/sympati og tar til seg kritikk. Jeg beundrer psykopater, for de durer frem de. De er vel egentlig ikke farlige, men overlevelsedyktige. Det er vi vanlige hjernevaska sauer som går rundt og blir manipulert og havner i psykiatrien. 

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Grendel skrev:

Det kan godt hende selvtillit er delvis arvelig, men det er ikke hugget i stein. Det har noe å si om man havner på rett sted.

Det ser ut som du graver ganske dypt nå for å finne på måter å trekke ned deg selv. En hest du ikke fikk for ørten år siden for eksempel.

Hold fast på at du fant en jobb du likte ganske godt og forfølg det sporet. Du må tåle noen nederlag på veien dit.

Hvordan følger man sporet? Ja jeg vet at nederlag er noe alle opplever. Men skal nederlagene vare så lenge og ofte at man blir psyk av det? Bare sint mot alle rundt seg og til slutt slutter å møte folk fordi man skammer seg? 
 

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sol1973 skrev:

Det er kanskje ikke alle arvelig, men opplevelser i barndommen bestemmer mye. Jeg har samme som deg, valgt sist på fotball osv. Det preger en resten av livet. En føler seg dårligere enn andre, men det er en ikke. Men det er nesten umulig å komme seg ut av det tankemønstre. 

 Hvorfor har vi så ubrukelig hjerne som tar til seg kritikk da? Vi fortjener det nesten, svake som vi er

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akkurat sånn. Har osså en diagnose (asperger).

Anonymkode: 7e35e...e37

Vi kan nok bare ta livet vårt. Med mindre din interesse er å sitte foran pcn hele livet da. Er verre når du vil være sosial men ikke har noen å bygge minner med. 
Såklart har du Asperger. Søppel kvalitet på hjernen er det som gir deg dette mest sannsnylig 

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

16 timer siden, Sol1973 skrev:

Det er kanskje ikke alle arvelig, men opplevelser i barndommen bestemmer mye. Jeg har samme som deg, valgt sist på fotball osv. Det preger en resten av livet. En føler seg dårligere enn andre, men det er en ikke. Men det er nesten umulig å komme seg ut av det tankemønstre. 

Til tross av barndommen min så har jeg faktisk klart meg veldig bra i livet. Så det er alltid håp selv om man har dårlige opplevelser bak seg. 

Jeg var veldig beskjeden. Klarte aldri å finne innpass blant barna i klassen. I starten tok de meg med. Men fra 2 klasse og oppover resten av skolegangen ble jeg mye utenfor. Sto alene stort sett alle friminuttet. Og det føltes sårt og ensomt. Jeg skjulte dette for foreldrene. Hadde det ellers svært godt hjemme. Og hadde en god venninne i en annen klasse. 

Jeg tvang meg igjennom videregående,  men sluttet etter det. Jeg fikk mye mer sosial tilhørighet i arbeidslivet.  Fikk tidlig barn. Og dette fikk meg til å føle meg rik tross dårlige minner fra barndommen på skolen.  

Jeg har uansett forsøkt å huske de positive minnene fra skolen. Det var jo noe positivt inni all ensomheten og vanskelige følelsene. Har også forsøkt å forstå hvorfor jeg ble så utenfor. Mulig en kombinasjon av personligheten min og miljø. Men jeg bærer ingen nag over at jeg ikke fikk innpass lenger. Slik ble det bare og det var nok ikke så lett for noen uansett. 

Men lurt å forsøke å hent frem alt positivt og fokuser på det. Ingen er tapere i livet uansett. 

Anonymkode: cc7b3...50d

[AnonymBruker]

Mitt råd er å sitte seg ned og forsøke å tenke gjennom det vanskelige og forsøke å endre tankemønster. Det er vanskelig . Jeg klarte det ikke før, men jeg har blitt flinkere til det. 

Anonymkode: cc7b3...50d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Til tross av barndommen min så har jeg faktisk klart meg veldig bra i livet. Så det er alltid håp selv om man har dårlige opplevelser bak seg. 

Jeg var veldig beskjeden. Klarte aldri å finne innpass blant barna i klassen. I starten tok de meg med. Men fra 2 klasse og oppover resten av skolegangen ble jeg mye utenfor. Sto alene stort sett alle friminuttet. Og det føltes sårt og ensomt. Jeg skjulte dette for foreldrene. Hadde det ellers svært godt hjemme. Og hadde en god venninne i en annen klasse. 

Jeg tvang meg igjennom videregående,  men sluttet etter det. Jeg fikk mye mer sosial tilhørighet i arbeidslivet.  Fikk tidlig barn. Og dette fikk meg til å føle meg rik tross dårlige minner fra barndommen på skolen.  

Jeg har uansett forsøkt å huske de positive minnene fra skolen. Det var jo noe positivt inni all ensomheten og vanskelige følelsene. Har også forsøkt å forstå hvorfor jeg ble så utenfor. Mulig en kombinasjon av personligheten min og miljø. Men jeg bærer ingen nag over at jeg ikke fikk innpass lenger. Slik ble det bare og det var nok ikke så lett for noen uansett. 

Men lurt å forsøke å hent frem alt positivt og fokuser på det. Ingen er tapere i livet uansett. 

Anonymkode: cc7b3...50d

Nei da, det er ikke «tapere i livet» som er fokus. Men det at man hele tiden gjenopplever det samme. Selv om man skifter miljø. Føler jeg bare er født upopulær og lite mestrende.

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Mitt råd er å sitte seg ned og forsøke å tenke gjennom det vanskelige og forsøke å endre tankemønster. Det er vanskelig . Jeg klarte det ikke før, men jeg har blitt flinkere til det. 

Anonymkode: cc7b3...50d

Sette seg? Noe av det verste jeg kan gjøre. Blir mer og mer negativ. Jeg har endret mye tankemønstre men jeg, men når jeg skal i gang med det som motiverer meg så kommer slagene i trynet. Blir liksom bare ei uønska Asperger. Jeg mestrer bare ALDRI det jeg vil!

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sette seg? Noe av det verste jeg kan gjøre. Blir mer og mer negativ. Jeg har endret mye tankemønstre men jeg, men når jeg skal i gang med det som motiverer meg så kommer slagene i trynet. Blir liksom bare ei uønska Asperger. Jeg mestrer bare ALDRI det jeg vil!

Anonymkode: b3a30...859

Det er mye jeg ikke føler at jeg mestrer, men jeg forsøker å akseptere at jeg ikke mestrer alt. Men nei det er ikke lett. Jeh har ikke svaret på hva som er bra å gjøre i din situasjon.  Vet bare av min egen erfaring at jeg behøver iblant å sette meg ned og tenke gjennom livet mitt, og det gjør meg sterkere. Jeg får bearbeidet og summet meg litt, og har det da mye bedre med meg selv. 

Interesser er også viktig. Finne Interesser som du føler du mestrer bra. 

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvordan man løser opp i sine problemer.... desverre. 

Anonymkode: cc7b3...50d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye jeg ikke føler at jeg mestrer, men jeg forsøker å akseptere at jeg ikke mestrer alt. Men nei det er ikke lett. Jeh har ikke svaret på hva som er bra å gjøre i din situasjon.  Vet bare av min egen erfaring at jeg behøver iblant å sette meg ned og tenke gjennom livet mitt, og det gjør meg sterkere. Jeg får bearbeidet og summet meg litt, og har det da mye bedre med meg selv. 

Interesser er også viktig. Finne Interesser som du føler du mestrer bra. 

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvordan man løser opp i sine problemer.... desverre. 

Anonymkode: cc7b3...50d

Jeg har interesser, men de er ikke så mange. Min motivasjon i livet er det jeg holdt på med. Ingenting annet finnes motiverende. Men jeg er et smulemenneske, altså, jeg har som regel måttet ta smulene. 
Men det går på talentløsheten. Så svak og blir dyttet til side av andre.

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har interesser, men de er ikke så mange. Min motivasjon i livet er det jeg holdt på med. Ingenting annet finnes motiverende. Men jeg er et smulemenneske, altså, jeg har som regel måttet ta smulene. 
Men det går på talentløsheten. Så svak og blir dyttet til side av andre.

Anonymkode: b3a30...859

Ingen er talentløs. Jeg har begynt å slutte å bry meg om andre dytter meg til side. 

Bra at du har interesser. Jeg har ikke så mange interesser selv men har noen få lidenskaper. 

Anonymkode: cc7b3...50d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen er talentløs. Jeg har begynt å slutte å bry meg om andre dytter meg til side. 

Bra at du har interesser. Jeg har ikke så mange interesser selv men har noen få lidenskaper. 

Anonymkode: cc7b3...50d

Ja men mitt mål er å slutte å bli dyttet til side. Det går seg tross alt utover jobbmuligheter og trivsel generelt.

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

Akkurat nå, merida skrev:

Samme her. 
På den annen side er det generelt vanskelig å få jobb tror jeg. Det gjelder også de «vellykkede». 

Nja.. vanskelig er det ikke. Det er vanskelig for slike som oss, som lærte fra barndommen at ingenting kommer lett. Andre derimot som jeg har møtt på veien, tar mye som et selvfølge. Men disse glir liksom bare rett gjennom.. 

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

2 timer siden, merida skrev:

Ok. Jeg vet ikke. Jeg har aldri hatt problemer med å få meg jobb. Har vært veldig heldig på den fronten. Men jeg synes det er trist å se på folk som sliter, deribandt min datter. 

Men har hun diagnose eller? Hva er det hun sliter med? 
men demotiverende når man hører om andre som sliter. Så viser det seg at disse har Asperger eller det samme som deg liksom.. vi virker jo dømt. 

Anonymkode: b3a30...859

[AnonymBruker]

På 4.12.2020 den 14.09, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har jeg hele livet følt meg misslykket? Mye ses fra barndommen. 
Jeg har ofte vært den som satt igjen med smulene og var bakerst i kø. 
Gikk på ridning som barn, da treneren spurte hvem som ville ha største hesten. Jeg hadde veldig lyst men var venninna mi som fikk den. 
I timene på ungdomsskolen la lærere til rette for mobbing. De ba oss plukke ut hvem vi ville være med, og jeg var alltid en av de som satt igjen. 
Og slik går nå årene. Så begynner voksenlivet og på tide å søke sommerjobber osv. Følte de fleste andre hadde jobb mens jeg selv ikke fikk. Men fikk når jeg ble 21. 
Har etter hvert fått jobber, mye jeg ikke trivdes med men valgte å bare få erfaring. Så fikk jeg etter hvert noe jeg likte bedre. Så fant jeg endelig ut hva jeg ville, men også her opplever jeg denne påminnelsen om at jeg ikke er helt slik jeg bør. Så nå er jeg snart 30 og har tapt motivasjon. 
Har på en måte blitt redd for å prøve å komme meg noen vei nå, fordi det nok mest sannsynlig bare byr på avslag. Skal jeg gå skole vil jeg få dårlige karakterer. Skal jeg søke jobber vil det by på avslag. Jobbsøking nå gir egentlig bare en følelse av å gjøre noe litt fornuftig.
Jeg vet jeg hadde blitt kjempe glad om det bare kunne skje noe, men alt skal gå treigt! Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? Er så demotiverende å ha livet når alt på en måte bare fortsetter slik det starter, altså, mestrer man ganske lite så fortsetter det liksom slik. Har man lite nettverk så får man det mest sannsynlig aldri. Osv.. føler meg så talentløs som ikke får det til.

Anonymkode: b3a30...859

Har hatt det akkurat som deg i hele barndommen. Jeg drev med litt forskjellige hobbyer og idretter, deriblant ridning og hest i seks år som var favoritten min. Husker jeg måtte bytte rideskole og fikk ridelæreren fra Helvete, men det er flere som har klaget på henne. En gang hadde jeg meldt meg på sprangkonkurranse og hun ekskluderte meg, nektet meg å være med på trening med de andre som jeg hadde betalt for, og når dagen kom fikk jeg ikke den hesten jeg skulle hatt og fikk den hesten jeg ønsket minst, for å ødelegge for meg. Og dette er noe som har skjedd ofte med mennesker rundt meg, har ofte opplevd «sjalusi» og at andre ønsker å sette meg i et dårlig lys og ta gleder ifra meg. Var også familiens sorte får i alle år og søppelbøtte.

alt har bare vært et helvete fra a til å. Til og med i voksen alder. Jeg klarte meg bra faglig på skolen, men ikke sosialt og jeg klarte aldri en hel skoledag uten å være ødelagt, da fikk jeg kjeft av foreldrene mine og skolen som bare gav meg masse fravær, satt ned karakterene pga mye fravær og at skolen ta meg ut av skolen helt enn å prøve å hjelpe meg til å lykkes. Jeg kunne ikke noe for at jeg ikke klarte å tilpasse meg samfunnet og andre, og jeg har ikke gjort annet enn å stå på og kjempe, men får bare misforståelser og skepsis tilbake. Har aldri hatt et særlig støttende og godt nettverk rundt meg. Hvorfor skal man straffes for at man gjør så godt man kan og ikke fungerer like bra som andre? 
 

er så frustrerende å se andre bare ta ting som en selvfølge og peise på her i livet uten særlige dårlige konsekvenser. De får til alt og trenger ikke mer en et par timer søvn og sliter ikke med å sove etc. Mens en selv gjør ikke annet enn å sove, bli utslitt av å være sosial og ikke klare å tilpasse seg andre og leve opp til kravene deres. Man er ikke annet enn lei seg, urolig og føler ubehag for at dårlige ting skjer konstant og man aldri får slippe. 

Anonymkode: b971f...940

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt det akkurat som deg i hele barndommen. Jeg drev med litt forskjellige hobbyer og idretter, deriblant ridning og hest i seks år som var favoritten min. Husker jeg måtte bytte rideskole og fikk ridelæreren fra Helvete, men det er flere som har klaget på henne. En gang hadde jeg meldt meg på sprangkonkurranse og hun ekskluderte meg, nektet meg å være med på trening med de andre som jeg hadde betalt for, og når dagen kom fikk jeg ikke den hesten jeg skulle hatt og fikk den hesten jeg ønsket minst, for å ødelegge for meg. Og dette er noe som har skjedd ofte med mennesker rundt meg, har ofte opplevd «sjalusi» og at andre ønsker å sette meg i et dårlig lys og ta gleder ifra meg. Var også familiens sorte får i alle år og søppelbøtte.

alt har bare vært et helvete fra a til å. Til og med i voksen alder. Jeg klarte meg bra faglig på skolen, men ikke sosialt og jeg klarte aldri en hel skoledag uten å være ødelagt, da fikk jeg kjeft av foreldrene mine og skolen som bare gav meg masse fravær, satt ned karakterene pga mye fravær og at skolen ta meg ut av skolen helt enn å prøve å hjelpe meg til å lykkes. Jeg kunne ikke noe for at jeg ikke klarte å tilpasse meg samfunnet og andre, og jeg har ikke gjort annet enn å stå på og kjempe, men får bare misforståelser og skepsis tilbake. Har aldri hatt et særlig støttende og godt nettverk rundt meg. Hvorfor skal man straffes for at man gjør så godt man kan og ikke fungerer like bra som andre? 
 

er så frustrerende å se andre bare ta ting som en selvfølge og peise på her i livet uten særlige dårlige konsekvenser. De får til alt og trenger ikke mer en et par timer søvn og sliter ikke med å sove etc. Mens en selv gjør ikke annet enn å sove, bli utslitt av å være sosial og ikke klare å tilpasse seg andre og leve opp til kravene deres. Man er ikke annet enn lei seg, urolig og føler ubehag for at dårlige ting skjer konstant og man aldri får slippe. 

Anonymkode: b971f...940

Jeg vet ikke om du er som meg men jeg føler jeg er er svak og lite smart når jeg ikke klarer å snike meg en annen vei. Jævla dømmesamfunn der de setter et tall på papirene dine. «Hun er veldig flink og jeg vil gi 5 men liker henne ikke så veldig så setter 4»

Jævla lav intelligente mennesker. 

Anonymkode: b3a30...859