Det klikker for meg, er virkelig ved bristepunktet..

[AnonymBruker]

Hei dere, 

Nå vet jeg snart ikke hva jeg skal gjøre mer. For å gjøre en historie kort har jeg vært syk hele livet, har aldri følt glede og har hatt sterk angst så lenge jeg kan huske. Moderat deprimert i perioder til alvorlig depresjon. Har PTSD og bulimi i tillegg til dissosiasjon. Prøvde å drukne meg da jeg var rundt 7.. Jeg startet i terapi for 2 år siden hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har blitt verre det siste året, skader meg mer og er sengeliggende nesten hele døgnet. Har mistet alle mine relasjoner og bor hjemme uten inntekt. Har klart å ta en utdannelse innen økonomi og derfor forventer alle at jeg skal klare det. Er 27 år nå og jeg orker virkelig ikke leve mer. Har hatt kroniske suicidale tanker de siste par årene etter at jeg startet i behandling.. Startet på wellbutrin og zoloft som hadde tilnærmet null virkning. Gikk på disse et halvt år før jeg bare sluttet brått av meg selv. Så hva gjør jeg? Har mistet håpet, klarer ikke leve men er for sliten til å fullføre et selvmord. Alkoholproblemene mine har også blitt ille etter at jeg sluttet på medisin. Føler ingen vil hjelpe meg fordi jeg er dårlig å snakke for meg og har en tendens til å framstå bedre enn hva jeg er.. Hjelp, jeg vil ikke dø. 

Anonymkode: bca35...fe0

[cilie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg startet i terapi for 2 år siden hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har blitt verre det siste året, skader meg mer og er sengeliggende nesten hele døgnet. Har mistet alle mine relasjoner og bor hjemme uten inntekt. Har klart å ta en utdannelse innen økonomi og derfor forventer alle at jeg skal klare det. Er 27 år nå og jeg orker virkelig ikke leve mer. Har hatt kroniske suicidale tanker de siste par årene etter at jeg startet i behandling.. Startet på wellbutrin og zoloft som hadde tilnærmet null virkning.

Så fint at du likevel har tatt utdanning. Den er kjekk å ha siden. Det viktigste nå er å få hjelp som virker. Det høres ikke ut som behandling nå virker. Jeg ville som @meridasier fortalt rett ut hvordan du har det - som du forklarer godt her - men kanskje til en lege som kan hjelpe deg videre i behandlingen, evt til sykepleieren om dere har en god relasjon. Ring i dag. Håper du snart får det bedre! 

[frosken]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere, 

Nå vet jeg snart ikke hva jeg skal gjøre mer. For å gjøre en historie kort har jeg vært syk hele livet, har aldri følt glede og har hatt sterk angst så lenge jeg kan huske. Moderat deprimert i perioder til alvorlig depresjon. Har PTSD og bulimi i tillegg til dissosiasjon. Prøvde å drukne meg da jeg var rundt 7.. Jeg startet i terapi for 2 år siden hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har blitt verre det siste året, skader meg mer og er sengeliggende nesten hele døgnet. Har mistet alle mine relasjoner og bor hjemme uten inntekt. Har klart å ta en utdannelse innen økonomi og derfor forventer alle at jeg skal klare det. Er 27 år nå og jeg orker virkelig ikke leve mer. Har hatt kroniske suicidale tanker de siste par årene etter at jeg startet i behandling.. Startet på wellbutrin og zoloft som hadde tilnærmet null virkning. Gikk på disse et halvt år før jeg bare sluttet brått av meg selv. Så hva gjør jeg? Har mistet håpet, klarer ikke leve men er for sliten til å fullføre et selvmord. Alkoholproblemene mine har også blitt ille etter at jeg sluttet på medisin. Føler ingen vil hjelpe meg fordi jeg er dårlig å snakke for meg og har en tendens til å framstå bedre enn hva jeg er.. Hjelp, jeg vil ikke dø. 

Anonymkode: bca35...fe0

Hva slags hjelp tror du selv at vil være nyttig for deg?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere, skal prøve en siste gang å forklare alt før jeg avslutter det. Får nesten tårer i øynene av å slippe, men aller helst vil jeg jo leve et normalt liv! 

På 16.12.2020 den 9.33, frosken skrev:

Hva slags hjelp tror du selv at vil være nyttig for deg?

Om jeg skal være helt ærlig så vet jeg ikke lenger. Hadde veldig lyst til å ha prøvd EMDR eller elektrosjokkterapi. Eventuelt hjelp av en psykolog jeg har kjemi med og antidepressiva som hjelper. Men det fullt opp over alt og det er ikke plass til meg. Drømmer om å kutte av meg hovedpulsåren, kanskje en dag snart mange sier at man bruker lang tid på å behandle sykdommer som har vart hele livet, men hjelpen for meg slutter her. Er ikke så redd heller, men jeg håper på fred. Det gjør jeg.

-TS

Anonymkode: bca35...fe0

[Maxlime]

Er det mulig å få byttet behandler? Jeg tror kanskje du trenger en annen behandlingstilnærming enn du har forsøkt til nå, siden det ikke fungerer. 

[Eva Sofie]

På 16.12.2020 den 5.56, AnonymBruker skrev:

Jeg startet i terapi for 2 år siden hos psykiatrisk sykepleier. Jeg har blitt verre det siste året, skader meg mer og er sengeliggende nesten hele døgnet. Har mistet alle mine relasjoner og bor hjemme uten inntekt.

 

Anonymkode: bca35...fe0

Jeg tror, som en pasient med erfaring selv, at å tilbringe mye tid i sengen selv som deprimert, ikke vil føre deg fremover og at du vil bli bedre på den måten. Jeg tror du med fordel kan forsøke å komme deg ut av sengen og skape deg aktiviteter du føler gir deg mening. Nå tenker du sikkert at "alt er meningsløst og ingenting gir mening", men det er depresjonen som snakker. Ved å komme ut av sengen, vil du gradvis oppdage at du får litt og litt mer energi. I begynnelsen er det dødsens slitsomt, men det er kroppen som har vendt seg til en horisontal stilling. Det å tilbringe dag ut og dag inn i sengen, med begrenset mulighet for aktivitet, er deprimerende i seg selv, og det er derfor logisk at du har selvmordstanker. På samme måte som det er ditt valg å ta livet av deg, er det også ditt valg å gjøre noe for å få det bedre.

Hvorfor sluttet du på medisinene? Tror du det har vært bra for deg? Du har mulighet til å snu, vet du, i medisinen så som i fjellvettreglene - "det er aldri for sent å snu" :)Det gjelder også selvmordstanker og selvmordsplaner. Om du ombestemmer deg for å ikke gjennomføre en selvmordsplan, er ikke det et nederlag, men derimot en stor seier, for da har du vunnet. Dette har jeg personlig følt på og tenkt mye over...

[jannicke88]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Jeg tror, som en pasient med erfaring selv, at å tilbringe mye tid i sengen selv som deprimert, ikke vil føre deg fremover og at du vil bli bedre på den måten. Jeg tror du med fordel kan forsøke å komme deg ut av sengen og skape deg aktiviteter du føler gir deg mening. Nå tenker du sikkert at "alt er meningsløst og ingenting gir mening", men det er depresjonen som snakker. Ved å komme ut av sengen, vil du gradvis oppdage at du får litt og litt mer energi. I begynnelsen er det dødsens slitsomt, men det er kroppen som har vendt seg til en horisontal stilling. Det å tilbringe dag ut og dag inn i sengen, med begrenset mulighet for aktivitet, er deprimerende i seg selv, og det er derfor logisk at du har selvmordstanker. På samme måte som det er ditt valg å ta livet av deg, er det også ditt valg å gjøre noe for å få det bedre.

Hvorfor sluttet du på medisinene? Tror du det har vært bra for deg? Du har mulighet til å snu, vet du, i medisinen så som i fjellvettreglene - "det er aldri for sent å snu" :)Det gjelder også selvmordstanker og selvmordsplaner. Om du ombestemmer deg for å ikke gjennomføre en selvmordsplan, er ikke det et nederlag, men derimot en stor seier, for da har du vunnet. Dette har jeg personlig følt på og tenkt mye over...

Tusen takk for lang og god tilbakemelding. Problemet er at jeg har som sagt vært deprimert hele livet, jeg holder ikke ut mer. Trening og turer ute gjør meg så sliten at jeg kaster opp - jeg må balansere det. Er sengeliggende 23 timer etter en gåtur fordi om jeg ikke gjør det så får jeg utallige angstanfall å må skade meg. Takler ikke det å være utmattet lenger. Ett år trente jeg og bodde i varmere strøk, ute i sollys hver dag. Ingenting ga mening. Jeg har hatt alle muligheter i livet, jeg har faket meg gjennom skolegang og noen få jobber. Har vokst opp under omsorgssvikt, opplevd flere voldtekter i senere alder og overgrep som barn. Psykisk psyke foreldre. Jeg kan godt trene hver dag, gå på antidepressiva, være sosial men det fungerer jo ikke. Ingenting gir meg energi. Jeg er så lei av å høre at jeg er så stygg at jeg burde dø, jeg må drikke alkohol for å fullføre en telefonsamtale. Jeg synes ikke synd på meg selv, er ingen offer. Jeg vil være frisk, leve med noen. Men jeg takler ikke relasjoner, hverken med venner eller en potensiell kjæreste. Jeg har virkelig prøvd, i 27 år, men nå sier kroppen stopp. Jeg klarer ikke presse meg mer, klarer ikke. 

 

15 timer siden, Maxlime skrev:

Er det mulig å få byttet behandler? Jeg tror kanskje du trenger en annen behandlingstilnærming enn du har forsøkt til nå, siden det ikke fungerer. 

Jeg har prøvd men alle er opptatt. Kjenner flere som har gått til vedkommende og blitt verre da man blir stadig retraumatisert.. Så jeg vurderer å flytte. Shit jeg har så lyst til å leve! Tusen takk for svar. 

-TS

[jannicke88]

Wops glemte trykke på anonym, men det går helt fint

[Eva Sofie]

3 timer siden, jannicke88 skrev:

Er sengeliggende 23 timer etter en gåtur fordi om jeg ikke gjør det så får jeg utallige angstanfall å må skade meg. Takler ikke det å være utmattet lenger. (...) Ingenting gir meg energi. Jeg er så lei av å høre at jeg er så stygg at jeg burde dø, jeg må drikke alkohol for å fullføre en telefonsamtale. Jeg synes ikke synd på meg selv, er ingen offer. Jeg vil være frisk, leve med noen. Men jeg takler ikke relasjoner, hverken med venner eller en potensiell kjæreste. Jeg har virkelig prøvd, i 27 år, men nå sier kroppen stopp. Jeg klarer ikke presse meg mer, klarer ikke. 

Hvor mange enheter alkohol drikker du i uken? Og hvilken type alkohol drikker du? Ev. hvilket drikkemønster vil du beskrive at du har om du forsøker å være helt ærlig mot deg selv. Ærlighet lønner seg - noe annet er å stikke hodet i sanden som en struts.

[Villanda]

19 timer siden, jannicke88 skrev:

Tusen takk for lang og god tilbakemelding. Problemet er at jeg har som sagt vært deprimert hele livet, jeg holder ikke ut mer. Trening og turer ute gjør meg så sliten at jeg kaster opp - jeg må balansere det. Er sengeliggende 23 timer etter en gåtur fordi om jeg ikke gjør det så får jeg utallige angstanfall å må skade meg. Takler ikke det å være utmattet lenger. Ett år trente jeg og bodde i varmere strøk, ute i sollys hver dag. Ingenting ga mening. Jeg har hatt alle muligheter i livet, jeg har faket meg gjennom skolegang og noen få jobber. Har vokst opp under omsorgssvikt, opplevd flere voldtekter i senere alder og overgrep som barn. Psykisk psyke foreldre. Jeg kan godt trene hver dag, gå på antidepressiva, være sosial men det fungerer jo ikke. Ingenting gir meg energi. Jeg er så lei av å høre at jeg er så stygg at jeg burde dø, jeg må drikke alkohol for å fullføre en telefonsamtale. Jeg synes ikke synd på meg selv, er ingen offer. Jeg vil være frisk, leve med noen. Men jeg takler ikke relasjoner, hverken med venner eller en potensiell kjæreste. Jeg har virkelig prøvd, i 27 år, men nå sier kroppen stopp. Jeg klarer ikke presse meg mer, klarer ikke. 

 

Jeg har prøvd men alle er opptatt. Kjenner flere som har gått til vedkommende og blitt verre da man blir stadig retraumatisert.. Så jeg vurderer å flytte. Shit jeg har så lyst til å leve! Tusen takk for svar. 

-TS

Hvor går du, kommunalt, på DPS,? Kunne du ikke fått en annen behandler, psykolog? Psykiater? Kan fastlegen henvise deg? Eller mener du at du får svar på henvisningene at du ikke har rett på nødvendig helsehjelp??

[jannicke88]

På 20.12.2020 den 4.26, Eva Sofie skrev:

Hvor mange enheter alkohol drikker du i uken? Og hvilken type alkohol drikker du? Ev. hvilket drikkemønster vil du beskrive at du har om du forsøker å være helt ærlig mot deg selv. Ærlighet lønner seg - noe annet er å stikke hodet i sanden som en struts.

Jeg drikker meg full på fest 1 gang i uken og 1 gang i uken drikker jeg meg full hjemme alene. Om jeg må ringe noen plasser, for eksempel til DPS for å si at jeg ikke kommer. Jeg klarer ikke svare venner, NAV eller noen om jeg er edru. Alkoholproblemet startet i januar.

På 20.12.2020 den 20.24, Villanda skrev:

Hvor går du, kommunalt, på DPS,? Kunne du ikke fått en annen behandler, psykolog? Psykiater? Kan fastlegen henvise deg? Eller mener du at du får svar på henvisningene at du ikke har rett på nødvendig helsehjelp??

Jeg går på DPS og har hvert fall for mye angst til å spørre om en ny behandler. Det er så fullt der... Jeg har bare vært på Dps en gang og ikke fått avslag Kanskje jeg skal spørre fastlegen om jeg kan starte til psykolog med driftsavtale, selv om jeg må vente lenge.

Takk for svar dere.

[Eva Sofie]

3 timer siden, jannicke88 skrev:

Jeg drikker meg full på fest 1 gang i uken og 1 gang i uken drikker jeg meg full hjemme alene. Om jeg må ringe noen plasser, for eksempel til DPS for å si at jeg ikke kommer. Jeg klarer ikke svare venner, NAV eller noen om jeg er edru. Alkoholproblemet startet i januar.

(...) Kanskje jeg skal spørre fastlegen om jeg kan starte til psykolog med driftsavtale, selv om jeg må vente lenge.

Takk for svar dere.

Det å bruke alkohol mer eller mindre bevisst som en selvmedisinering, er ikke så bra hverken for den fysiske eller psykiske helsen på sikt. Det viser all forskning. Jeg vet jo ikke, men det kan jo være at alkoholbruken din er med på at du føler deg slik du nå for tiden føler deg fysisk og psykisk. Hva tror du selv?

Mange forbinder alkohol med sosial hygge og et godt måltid, og det blir ikke mer enn et par glass rødvin. Men for en del blir det mer, og det er et tabubelagt problem i Norge det snakkes lite om. Det er noe en på et vis skal håndtere alene, tenker mange, men hvorfor det når vi får hjelp til så mye annet? ... tenker jeg. Det er 3% av kvinner og 8% av menn som strever med et trøblete forhold til alkohol. Det i seg, tenker jeg kan antyde noe om at alkohol er med på å regulere følelser. Menn snakker som kjent generelt mindre om følelser enn mange av kvinner. Og kvinner snakker kanskje i blant litt mye om det - hva vet jeg... I en artikkel på Psykologisk.no sto det at kun 10% av de som konsumerte alkohol, hadde et fysisk og psykisk/sosialt helseskadelig forbruk, men til gjengjeld sto for 50% av alkoholkonsumet totalt i Norge. Det sto også noe annet jeg synes var interessant: At ungdommer på østkanten av Oslo hadde et mer helseskadelig forhold til alkohol selv om det var et betydelig høyere inntak av alkohol på Oslos vestkant. Artikkelen er bak betalingsmur: https://psykologisk.no/2020/12/hvem-som-er-sarbar-for-a-miste-kontrollen-er-ikke-alltid-sa-lett-a-vite-pa-forhand/?mc_cid=f0dedd8e48&mc_eid=170a353ced

Og til sist til det siste spørsmålet ditt: Jeg tenker at om du bor et sted hvor de har god dekning med private avtalespesialister, ville jeg ha vurdert det om du føler at DPS kanskje ikke kan gi deg et tilstrekkelig tilbud. Personlig valgte jeg å gå uten terapi i 9-10 måneder for å komme til hos en privat avtalespesialist, men i praksis hadde jeg ikke gått i terapi på DPS det siste året av ulike grunner, så forskjellen ble ikke så stor i ventetiden. For meg har det vært det beste valget jeg kunne ha gjort. En annen fordel, er at du da unngår pakkeforløpet jeg forstår at begynner å bli populært for en del diagnoser på DPS-er, men får det timeantallet med terapi du faktisk har behov for. Vær bare oppmerksom på å ikke bli overbehandlet og bli en evighetspasient. Det er jo delte oppfatninger om hvor hensiktsmessig det er med pakkeforløp i psykiatri, og en kan jo bare se til Danmark på deres erfaringer, men våre politikere vil gjøre de samme feilene selv for å bli overbevist først...

[Villanda]

5 timer siden, jannicke88 skrev:

Jeg drikker meg full på fest 1 gang i uken og 1 gang i uken drikker jeg meg full hjemme alene. Om jeg må ringe noen plasser, for eksempel til DPS for å si at jeg ikke kommer. Jeg klarer ikke svare venner, NAV eller noen om jeg er edru. Alkoholproblemet startet i januar.

Jeg går på DPS og har hvert fall for mye angst til å spørre om en ny behandler. Det er så fullt der... Jeg har bare vært på Dps en gang og ikke fått avslag Kanskje jeg skal spørre fastlegen om jeg kan starte til psykolog med driftsavtale, selv om jeg må vente lenge.

Takk for svar dere.

Forstår ikke helt.., du går på DPS, men har kun vært der én gang? Ikke avtale om neste time? Hvilken behandling blir du dårligere av? Beklager, jeg er nok litt treig. 

[AnonymBruker]

Rart at du ikke får hjelp.. Alle som seriøst vurderer selvmord burde få hjelp. 

Anonymkode: 2c118...25e

[jannicke88]

På 26.12.2020 den 9.25, Eva Sofie skrev:

Det å bruke alkohol mer eller mindre bevisst som en selvmedisinering, er ikke så bra hverken for den fysiske eller psykiske helsen på sikt (..)

Tusen takk for svar. Jeg er enig i at alkoholmisbruk ikke er en optimal løsning. Jeg har derimot vært så dårlig som jeg har vært nå tidligere i perioder som varte i flere år uten å drikke. Nå gjør jeg det helt ærlig for å overleve - kortsiktig. Jeg klarer å gå flere måneder uten å drikke om jeg går inn for det. Jeg vet at jeg lever min siste tid nå, så jeg prøver å overleve lenge nok til at jeg kan få slippe. Jeg kan ikke dø mens jeg bor hvor jeg gjør.

På 26.12.2020 den 10.30, Villanda skrev:

Forstår ikke helt.., du går på DPS, men har kun vært der én gang? Ikke avtale om neste time? Hvilken behandling blir du dårligere av? Beklager, jeg er nok litt treig. 

Ser at jeg ordla meg veldig dårlig. Jeg har vært henvist til DPS en gang og fikk da hjelp da jeg var suicidal. Fikk time 2 mnd. etter henvisning. Har gått der 2 år og blitt verre. Behandleren min liker å rippe opp i tidligere traumer og svarer med "stakkar, nå blir jeg veldig rørt altså"..

På 26.12.2020 den 21.01, AnonymBruker skrev:

Rart at du ikke får hjelp.. Alle som seriøst vurderer selvmord burde få hjelp. 

Anonymkode: 2c118...25e

Jeg er ganske rolig og underdriver symptomer, samtidig som jeg har en veldig dårlig behandler og medisinene mine virker ikke. Så det er vel den kombinasjonen.. Føler ikke de tar meg seriøst, men jeg har tenkt til å avslutte behandlingen uansett. Det er mange som trenger den mer enn meg  

 

[Villanda]

2 timer siden, jannicke88 skrev:

Tusen takk for svar. Jeg er enig i at alkoholmisbruk ikke er en optimal løsning. Jeg har derimot vært så dårlig som jeg har vært nå tidligere i perioder som varte i flere år uten å drikke. Nå gjør jeg det helt ærlig for å overleve - kortsiktig. Jeg klarer å gå flere måneder uten å drikke om jeg går inn for det. Jeg vet at jeg lever min siste tid nå, så jeg prøver å overleve lenge nok til at jeg kan få slippe. Jeg kan ikke dø mens jeg bor hvor jeg gjør.

Ser at jeg ordla meg veldig dårlig. Jeg har vært henvist til DPS en gang og fikk da hjelp da jeg var suicidal. Fikk time 2 mnd. etter henvisning. Har gått der 2 år og blitt verre. Behandleren min liker å rippe opp i tidligere traumer og svarer med "stakkar, nå blir jeg veldig rørt altså"..

Jeg er ganske rolig og underdriver symptomer, samtidig som jeg har en veldig dårlig behandler og medisinene mine virker ikke. Så det er vel den kombinasjonen.. Føler ikke de tar meg seriøst, men jeg har tenkt til å avslutte behandlingen uansett. Det er mange som trenger den mer enn meg  

 

"stakkar, nå blir jeg veldig rørt altså" Synes det høres ut som en merkel7g kommentar fra behandler.

Kan du ta opp med han hvordan du opplever timene?

Eller spørre om å gå bytte?

Hvis du vet at du underdriver, kanskje prøve jobbe med det, å få ut hvordan du egentlig har det? 

[jannicke88]

5 minutter siden, Villanda skrev:

"stakkar, nå blir jeg veldig rørt altså" Synes det høres ut som en merkel7g kommentar fra behandler.

Kan du ta opp med han hvordan du opplever timene?

Eller spørre om å gå bytte?

Hvis du vet at du underdriver, kanskje prøve jobbe med det, å få ut hvordan du egentlig har det? 

Ja det er det. Har hørt fra flere at de har blitt verre av å gå hos henne, men jeg sliter sånn med å føle meg verdt å leve. Det er så fullt på dps som sagt så jeg får ikke byttet.. Jeg har så lyst å bli bedre så jeg vurderer å flytte, men er avhengig av hjelp fra familie å lage middag, handle, rydde, vaske osv. Så det er ikke så enkelt. Jeg kommer nok til å være helt ærlig nå i siste terapitime, at jeg ikke orker mer. Takk for svar ❤️

[Eva Sofie]

5 timer siden, jannicke88 skrev:

Ja det er det. Har hørt fra flere at de har blitt verre av å gå hos henne, men jeg sliter sånn med å føle meg verdt å leve. Det er så fullt på dps som sagt så jeg får ikke byttet.. Jeg har så lyst å bli bedre så jeg vurderer å flytte, men er avhengig av hjelp fra familie å lage middag, handle, rydde, vaske osv. Så det er ikke så enkelt. Jeg kommer nok til å være helt ærlig nå i siste terapitime, at jeg ikke orker mer. Takk for svar ❤️

Lykke til med å være helt ærlig. Det er kun gjennom å fortelle hvordan du har det at du tillater andre å gi deg den hjelpen du trenger og fortjener. Det er kun du selv som taper på å pynte på sannheten. Du lurer i praksis både deg selv og behandlererapparatet.

Igjen, lykke til og samle mot til timen

[jannicke88]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Lykke til med å være helt ærlig. Det er kun gjennom å fortelle hvordan du har det at du tillater andre å gi deg den hjelpen du trenger og fortjener. Det er kun du selv som taper på å pynte på sannheten. Du lurer i praksis både deg selv og behandlererapparatet.

Igjen, lykke til og samle mot til timen

Så god du er, tusen takk ❤️ Det gir meg håp i en tung tid. 

[Villanda]

16 timer siden, jannicke88 skrev:

Ja det er det. Har hørt fra flere at de har blitt verre av å gå hos henne, men jeg sliter sånn med å føle meg verdt å leve. Det er så fullt på dps som sagt så jeg får ikke byttet.. Jeg har så lyst å bli bedre så jeg vurderer å flytte, men er avhengig av hjelp fra familie å lage middag, handle, rydde, vaske osv. Så det er ikke så enkelt. Jeg kommer nok til å være helt ærlig nå i siste terapitime, at jeg ikke orker mer. Takk for svar ❤️

Så bra at du vil være helt ærlig i neste time. 

Har også synest det er vanskelig å formidle når jeg er dårlig. Min forrige behandler sa noe om å underrapportere. Det stemte sikkert. Merker det, i alle fall etter hun kommenterte det, at det er vanskelig, som om noe er avsperra. Jeg vil fortelle, men tankene stopper opp når jeg skal fortelle. Men etter depresjonen, er det lettere å uttrykke hvordan jeg hadde det. Men jeg prøver og øver og trur jeg har blitt flinkere. Det kan nok du også. 

Som sagt bra du vil være ærlig. Kanskje behandleren din, om du ikke får bytta, kan prøve en annen teknikk, eller dere kan planlegge litt sammen hva som er målet og hva som.skal til