Lei meg

[RamonaK]

Barna var her i julen og det var kjempe koselig, men kjente fortsatt at jeg var ganske nedstemt og at jeg ble veldig sliten og urolig. Når de dro gråt jeg i bøtter og spann og ville bare ha de tilbake. I dag er de her igjen og kjenner fortsatt på de samme følelsene som nedstemt osv . Vil liksom bare være i fred men når de drar igjen kommer jeg til å bli skikkelig lei meg igjen. Føler at uansett hvordan det er er det feil. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Innerst inne vil jeg jo at de skal være her hele tiden men jeg klarer ikke helt takle disse følelsene. Er så lei av å ha det sånn, virker som om ingenting gjør meg glad.

[stjernestøv]

2 timer siden, RamonaK skrev:

Barna var her i julen og det var kjempe koselig, men kjente fortsatt at jeg var ganske nedstemt og at jeg ble veldig sliten og urolig. Når de dro gråt jeg i bøtter og spann og ville bare ha de tilbake. I dag er de her igjen og kjenner fortsatt på de samme følelsene som nedstemt osv . Vil liksom bare være i fred men når de drar igjen kommer jeg til å bli skikkelig lei meg igjen. Føler at uansett hvordan det er er det feil. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Innerst inne vil jeg jo at de skal være her hele tiden men jeg klarer ikke helt takle disse følelsene. Er så lei av å ha det sånn, virker som om ingenting gjør meg glad.

Syns det er bra at du får samvær med barna dine, men synd at du har det så vanskelig. Det er nok sykdommen du har som gjør det. 

[Glitter]

Det er leit å høre, men skjønner hvordan du har det. Jeg har det på samme måte. Savner de veldig når de ikke er her, når de er her så bruker jeg svært mye energi på å være så god mor som mulig, men kjenner på utmattelse og nedstemthet likevel, og når de drar hjem er jeg faktisk ofte lettet fordi jeg har blitt så sliten. Så begynner jeg å savne de igjen. Og sånn går det. 

[XbellaX]

9 timer siden, RamonaK skrev:

Barna var her i julen og det var kjempe koselig, men kjente fortsatt at jeg var ganske nedstemt og at jeg ble veldig sliten og urolig. Når de dro gråt jeg i bøtter og spann og ville bare ha de tilbake. I dag er de her igjen og kjenner fortsatt på de samme følelsene som nedstemt osv . Vil liksom bare være i fred men når de drar igjen kommer jeg til å bli skikkelig lei meg igjen. Føler at uansett hvordan det er er det feil. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Innerst inne vil jeg jo at de skal være her hele tiden men jeg klarer ikke helt takle disse følelsene. Er så lei av å ha det sånn, virker som om ingenting gjør meg glad.

Akkurat nå tror jeg det blir nødt til å være slik. Dine barn trenger mer stabilitet rundt seg enn hva du klarer å gi. Plei deg selv, bygg deg opp, ta imot alt av hjelp. En fot foran den andre, du kommer deg gjennom dette også RamonaK.

[RamonaK]

På 28.12.2020 den 16.57, stjernestøv skrev:

Syns det er bra at du får samvær med barna dine, men synd at du har det så vanskelig. Det er nok sykdommen du har som gjør det. 

Takk💚. Ja det er utrolig godt å få se de, selvom jeg skulle ønske jeg fikk se de oftere. 

[RamonaK]

På 28.12.2020 den 17.03, Glitter skrev:

Det er leit å høre, men skjønner hvordan du har det. Jeg har det på samme måte. Savner de veldig når de ikke er her, når de er her så bruker jeg svært mye energi på å være så god mor som mulig, men kjenner på utmattelse og nedstemthet likevel, og når de drar hjem er jeg faktisk ofte lettet fordi jeg har blitt så sliten. Så begynner jeg å savne de igjen. Og sånn går det. 

Ja, det er akkurat sånn det blir. En ond sirkel man liksom ikke klarer å bryte.

[stjernestøv]

1 minutt siden, RamonaK skrev:

Takk💚. Ja det er utrolig godt å få se de, selvom jeg skulle ønske jeg fikk se de oftere. 

Men det er jo sånn når du er syk, jeg gråt masse når jeg ikke klarte å ta meg av barna. Men de hadde en far som var mer oppegående enn meg, i perioder gikk vi på sosialen fordi han ikke fikk sykemelding når jeg var syk. Det var tungt. 

[RamonaK]

På 29.12.2020 den 0.19, XbellaX skrev:

Akkurat nå tror jeg det blir nødt til å være slik. Dine barn trenger mer stabilitet rundt seg enn hva du klarer å gi. Plei deg selv, bygg deg opp, ta imot alt av hjelp. En fot foran den andre, du kommer deg gjennom dette også RamonaK.

Ja du har nok rett. Det er akkurat det psykiateren sier også, at jeg er nødt til å akseptere situasjonen. Det er bare så vanskelig, de har jo vært hele livet mitt frem til de ble flyttet. Vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv, alt virker så meningsløst og håpløst. 

[RamonaK]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Men det er jo sånn når du er syk, jeg gråt masse når jeg ikke klarte å ta meg av barna. Men de hadde en far som var mer oppegående enn meg, i perioder gikk vi på sosialen fordi han ikke fikk sykemelding når jeg var syk. Det var tungt. 

Ja det blir jo sånn når man er syk. Skulle bare ønske jeg kunne få en pause fra all denne sykdommen, er så utrolig lei av å ha det sånn. Vil bare bli bedre. Er det ikke det ene så er det jo det andre. Ja det må ha vært en tung og vanskelig tid for dere. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

Ja det blir jo sånn når man er syk. Skulle bare ønske jeg kunne få en pause fra all denne sykdommen, er så utrolig lei av å ha det sånn. Vil bare bli bedre. Er det ikke det ene så er det jo det andre. Ja det må ha vært en tung og vanskelig tid for dere. 

Forstår deg så godt, en vil jo bare fungere å ha det bra sammen med barna. Håper du får skikkelig god hjelp og kommer deg snart, det unner jeg deg virkelig. Bare stå på videre selv om det er tungt. 

[RamonaK]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Forstår deg så godt, en vil jo bare fungere å ha det bra sammen med barna. Håper du får skikkelig god hjelp og kommer deg snart, det unner jeg deg virkelig. Bare stå på videre selv om det er tungt. 

Takk. Ja det er jo det eneste en vil. Fått psykisk helsehjelp fra kommunen en gang i uken, og går til psykiater en gang i uken. Synes psykiateren er veldig vanskelig å snakke med da. 

[Glitter]

Vi må bare ikke miste håpet. Eller drivkraften. Jeg gav omtrent opp i lang tid. Mistet håpet om at jeg kunne bli bra nok til å ha mine barn igjen. Nå jobber jeg hardere for det enn på lenge. Det er vondt at jeg gav opp og kastet bort så mye dyrebar tid. Dessverre klarte jeg ikke annet på en god stund. 

Så poenget mitt med dette er vel bare at selv om alt virker håpløst, så er det så viktig å ikke miste motet og på den måten miste drivkraften en må ha for å kjempe videre.