Suicidale tanker etter møtet med psykiatrien

[AnonymBruker]

Har noen av dere andre hatt suicidale tanker som kom etter å ha vært i kontakt med psykiatrien? (Merk: Jeg har ingen selvmordsplaner og er ikke til fare for meg selv.) Etter beskjeden om at du har en livsvarig lidelse og aldri vil bli "frisk"? Etter å ha blitt møtt på en kald og lite medmenneskelig måte? Har noen et godt råd til meg som er i denne situasjonen? 

Anonymkode: 70f45...cbe

[stjernestøv]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har noen av dere andre hatt suicidale tanker som kom etter å ha vært i kontakt med psykiatrien? (Merk: Jeg har ingen selvmordsplaner og er ikke til fare for meg selv.) Etter beskjeden om at du har en livsvarig lidelse og aldri vil bli "frisk"? Etter å ha blitt møtt på en kald og lite medmenneskelig måte? Har noen et godt råd til meg som er i denne situasjonen? 

Anonymkode: 70f45...cbe

Nei men kjente det da jeg fikk brev om ufør, en sorg, tomhet og et savn etter et bedre liv. Jeg tror ikke jeg får et bedre liv enn jeg har nå, må vel bare akseptere det. Men har jo positive stunder jeg gleder meg over, men noe frisk blir jeg aldri. Så mitt råd er å akseptere det. 

[AnonymBruker]

Det er vel ikke uvanlig å få negative tanker, depresjon eller tanker om å ikke ønske å leve lenger når sykdom gjør at livet blir vanskelig å  leve ,spesielt vis en aldri kan bli frisk.  En må se på hva en fortsatt har , som familie, venner, hobby eller jobb, hva som helst egentlig som kan gi livet mening.  Hva kan du selv gjøre og jobbe med og hva trenger du av hjelp fra andre for å få en hverdag som en så god at det er verd å leve. 

Synd å lese at du har blitt dårlig møtt i psykiatrien, det jobber mange mennesker der ,ikke alle skulle hatt en jobb der de møter sårbare mennesker, og av og til blir bare ting sagt på en uheldig måte. Tror det hjelper å senke forventningene til kloke ord og omtanke noen hakk ,så lar en ikke ting som blir sagt eller gjort gå sånn inn på seg. 

Anonymkode: 65ca6...ff3

[Fionys]

Da jeg begynte hos psykolog følte jeg meg veldig mye dårligere etter timene, men det gikk seg til.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Fionys skrev:

Da jeg begynte hos psykolog følte jeg meg veldig mye dårligere etter timene, men det gikk seg til.

Samme erfaring. 

Anonymkode: f97ec...2e9

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har noen av dere andre hatt suicidale tanker som kom etter å ha vært i kontakt med psykiatrien? (Merk: Jeg har ingen selvmordsplaner og er ikke til fare for meg selv.) Etter beskjeden om at du har en livsvarig lidelse og aldri vil bli "frisk"? Etter å ha blitt møtt på en kald og lite medmenneskelig måte? Har noen et godt råd til meg som er i denne situasjonen? 

Anonymkode: 70f45...cbe

For det første vil jeg si at jeg tror deg og jeg tror at når du sier du har blitt møtt på en kald måte så har du blitt møtt på en kald måte. Og du har min medfølelse fordi jeg selv har opplevd den smerten. Du fortjener like mye som andre å bli møtt med respekt.  Når man er veldig sårbar og langt nede er det vanskelig å stå opp for seg selv. Jeg kan ikke si hva som er den beste løsningen for deg men det å sette ord på det er en begynnelse. Jeg forstod etter hvert at jeg selv har mye jeg skal ha sagt når det gjelder hvordan mitt liv blir. Og ved hjelp av bra folk i psykiatrien ble livet  absolutt verdt å leve . For det finnes også mange bra folk i systemet .Jeg fikk det bedre etter hvert med en ny psykolog. Så ikke gi opp. Du er du og du er ikke diagnosen din. Diagnosen er bare en merkelapp som skal være til hjelp for deg selv og behandlere. Den definerer ikke hvem du er eller din verdi. Og hvis du kan så er det beste å omgås mest mulig mennesker som ikke fokuserer på din diagnose . Helt vanlige medmennesker. 

Anonymkode: f97ec...2e9

[AnonymBruker]

For å være ærlig så syntes jeg diagnosen jeg fikk var en lettelse. Det ga svar på mye. Det er først de siste årene jeg har begynt ikke like den. Min diagnose er forbundet med utenforskap. Og med unntak av noen få år i 20 årene, så har jeg alltid vært den som ingen egentlig ser eller merker. Annet en en litt pussig fyr som ikke sier så mye, og virker sky.

Anonymkode: 5beed...da3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For å være ærlig så syntes jeg diagnosen jeg fikk var en lettelse. Det ga svar på mye. Det er først de siste årene jeg har begynt ikke like den. Min diagnose er forbundet med utenforskap. Og med unntak av noen få år i 20 årene, så har jeg alltid vært den som ingen egentlig ser eller merker. Annet en en litt pussig fyr som ikke sier så mye, og virker sky.

Anonymkode: 5beed...da3

Det triste er at man lett legger skylden for utenforskap på personen det gjelder. Tror vi alle kan bli litt flinkere til å se andre og inkludere folk som er utenfor. 

Anonymkode: f97ec...2e9

[Soletti]

På 14.1.2021 den 19.30, AnonymBruker skrev:

Har noen av dere andre hatt suicidale tanker som kom etter å ha vært i kontakt med psykiatrien? (Merk: Jeg har ingen selvmordsplaner og er ikke til fare for meg selv.) Etter beskjeden om at du har en livsvarig lidelse og aldri vil bli "frisk"? Etter å ha blitt møtt på en kald og lite medmenneskelig måte? Har noen et godt råd til meg som er i denne situasjonen? 

Anonymkode: 70f45...cbe

Send meg en pm. ❤

Går bedre med meg nå.

[hattifnattus]

Ja jeg har opplevd det. Hadde suicidale saker før jeg begynte i behandling også, men tankene blir ofte forsterket etter jeg har vært hos psykologen.

[AnonymBruker]

Det forekommer flere selvmord etter utskrivning fra psyk. Det kan være pga måten en ble møtt på under innleggelsen. 

Anonymkode: d04ce...6d5

[RamonaK]

Jeg synes også ting kan være ekstra vanskelig etter psykiater timen min. Og å være innlagt føler jeg gjør meg mer deprimert enn i utgangspunktet.