Noen som har opplevd å bli for knyttet til behandler?

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd å bli for knyttet til behandler? Går i terapi nå og tror kanskje det begynner å skje meg. 

Anonymkode: 256b7...619

[AnonymBruker]

Nei jeg misliker mennesker. 

Anonymkode: bbe47...0f0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei jeg misliker mennesker. 

Anonymkode: bbe47...0f0

Åja, da skjønner jeg du ikke har denne problemstillingen.

Anonymkode: 256b7...619

[AnonymBruker]

Har og noen tilleggs spørsmål: Hva gjorde du med det? Gikk det over?

Anonymkode: 256b7...619

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har og noen tilleggs spørsmål: Hva gjorde du med det? Gikk det over?

Anonymkode: 256b7...619

Pleier du å snakke om "hverdagsting" med behandleren din? Mistenker det i og med at du har blitt så knyttet. 

Jeg forteller bare om psykiske problemene mine til min behandler og blir ikke knyttet. Har masse psykiske problemer å snakke om. 

Anonymkode: bbe47...0f0

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen som har opplevd å bli for knyttet til behandler? Går i terapi nå og tror kanskje det begynner å skje meg. 

Anonymkode: 256b7...619

Nei, klarer ikke bli knytta til noen.-

Anonymkode: 6abc2...9cc

[Gjest Naana47]

Nei, ikke for knyttet. Man får jo en slags relasjon, men begge parter er fullt klar over at det bare er midlertidig mens man er i terapeut-pasientrollen. Likevel kan jeg godt forstå at det er annerledes om relasjonen har vart over lengre tid.

Jeg var i en sånn situasjon selv for mange år siden da jeg var yngre og mer sårbar. Behandler var en psykepleier fra kommunen som etterhvert skulle bli pensjonist. Hun knyttet seg til meg også, ble glad i meg som hun sa. Så etter at hun sluttet har vi fortsatt med å treffes. Vi møtes 1 gang i måneden på kafé, men vi snakker ikke så mye problemer. Vi er mer som likeverdige venninner som har det hyggelig sammen. Hun er nesten 30 år eldre enn meg.

[AnonymBruker]

Ja, jeg blir for knytta og klarer ikke å kontrollere det. Sånn har det vært i alle de 20 årene jeg har vært i terapi. Endte opp med å slutte ifjor fordi jeg ikke klarte å gå gjennom den sorgen med ett nytt brudd.

Anonymkode: 47bbe...6b7

[AnonymBruker]

Jeg gikk i flere år til en behandler som jeg fikk veldig god kjemi med. Siden vi hadde så god kjemi så kunne behandleren dele litt av seg selv til meg og det skapte trygghet i relasjonen og i livet mitt ellers, men samtidig ville jeg ikke ta opp et par ting for å slippe å ødelegge den fine relasjonen. Min nåværende behandler er det lett å like og jeg føler at jeg kan snakke om absolutt alt med hn, men allikevel merker jeg hn utøver behandlerrollen sin profesjonelt ved å være direkte og det har gjort det lettere å ta opp problemer.  Dette eksemplet belyser bare at begge deler kan ha sine fordeler og ulemper. 

Anonymkode: 33532...a64

[Eva Sofie]

Ja, jeg opplevde å bli for knyttet til en terapeut da jeg selv var 19-20 år og var innlagt i 11 måneder ved en åpen avdeling (2002/2003, så det er lenge siden). Der hadde jeg daglige samtaler med denne psykiateren (ja, faktisk) og på den tiden har jeg sett i dagboknedtegnelser at jeg ubevisst lette etter trygge omsorgspersoner i livet mitt som jeg rettet enormt tankefokus mot. På slutten av ungdomsskolen og gjennom videregående, kunne det være enkelte lærere jeg tenkte virket til å utvise mer omsorg enn andre, i et hjelpeapparat rundt meg (ikke psykiatri) fant jeg også noen med mye omsorg i seg og senere da i psykiatrien. Dette varte trolig i 8 år til sammen frem til ca. 2005/2006. Jeg har snakket litt med min nåværende psykolog om dette, og trolig savnet jeg og lette jeg etter den omsorgen og tryggheten jeg ikke opplevde å få i oppveksten.

I senere tid har jeg bare opplevd det motsatte - at behandler har knyttet seg for sterkt til meg. H*n sa at h*n håpet jeg aldri ville slutte å gå til vedkommende. Det er ikke bra det heller og er ingen sunn behandlingsrelasjon og utgangspunkt for god terapi.

[emilie321]

16 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Ja, jeg opplevde å bli for knyttet til en terapeut da jeg selv var 19-20 år og var innlagt i 11 måneder ved en åpen avdeling (2002/2003, så det er lenge siden). Der hadde jeg daglige samtaler med denne psykiateren (ja, faktisk) og på den tiden har jeg sett i dagboknedtegnelser at jeg ubevisst lette etter trygge omsorgspersoner i livet mitt som jeg rettet enormt tankefokus mot. På slutten av ungdomsskolen og gjennom videregående, kunne det være enkelte lærere jeg tenkte virket til å utvise mer omsorg enn andre, i et hjelpeapparat rundt meg (ikke psykiatri) fant jeg også noen med mye omsorg i seg og senere da i psykiatrien. Dette varte trolig i 8 år til sammen frem til ca. 2005/2006. Jeg har snakket litt med min nåværende psykolog om dette, og trolig savnet jeg og lette jeg etter den omsorgen og tryggheten jeg ikke opplevde å få i oppveksten.

I senere tid har jeg bare opplevd det motsatte - at behandler har knyttet seg for sterkt til meg. H*n sa at h*n håpet jeg aldri ville slutte å gå til vedkommende. Det er ikke bra det heller og er ingen sunn behandlingsrelasjon og utgangspunkt for god terapi.

Jeg knyttet meg veldig til min første behandler. Han ble min trygghet i mange, mange år. Men etterhvert ble jeg tryggere i meg selv, og da gikk det greit å slutte hos han. 

Min nåværende behandler har sagt at jeg kan gå så lenge jeg vil hos han. Han har dessuten blitt veldig privat og det er ikke greit. Selv føler jeg at dette er ødeleggende for terapien og eventuelt videre framgang. 

[Eva Sofie]

1 time siden, emilie321 skrev:

Jeg knyttet meg veldig til min første behandler. Han ble min trygghet i mange, mange år. Men etterhvert ble jeg tryggere i meg selv, og da gikk det greit å slutte hos han. 

Min nåværende behandler har sagt at jeg kan gå så lenge jeg vil hos han. Han har dessuten blitt veldig privat og det er ikke greit. Selv føler jeg at dette er ødeleggende for terapien og eventuelt videre framgang. 

Ja, du sa det mer elegant enn meg - at jeg nok også sluttet å knytte meg til andre fordi jeg også fant mer trygghet i meg selv.

Ja, jeg får litt tanker om at du ikke lenger går i terapi kun for din egen del. Jeg synes du burde formidle dette på en eller annen måte til ham, men jeg forstår at det kan være en ubehagelig samtale. Likevel, du skal jo gå i en terapi du selv har utbytte av. På den måten har de rett, de som hevder at å gå i terapi er egoistisk opplegg. På den andre siden er det mange forhold de ikke har tenkt igjennom før de hevder noe slikt. Men, jeg håper du som nevnt får formidlet dette til ham. Han burde ha erfaring og profesjonalitet til å håndtere en slik tilbakemelding.

[stjernestøv]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen som har opplevd å bli for knyttet til behandler? Går i terapi nå og tror kanskje det begynner å skje meg. 

Anonymkode: 256b7...619

Ja jeg ble for knyttet til en behandler og gråt og gråt da hun sluttet, men tiden leger alle sår. Gjorde ikke den tabben igjen. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, emilie321 skrev:

Jeg knyttet meg veldig til min første behandler. Han ble min trygghet i mange, mange år. Men etterhvert ble jeg tryggere i meg selv, og da gikk det greit å slutte hos han. 

Min nåværende behandler har sagt at jeg kan gå så lenge jeg vil hos han. Han har dessuten blitt veldig privat og det er ikke greit. Selv føler jeg at dette er ødeleggende for terapien og eventuelt videre framgang. 

Kan du gå så lenge du vil til behandleren din så regner jeg med at du går til en privat behandler.

Anonymkode: 33532...a64

[emilie321]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du gå så lenge du vil til behandleren din så regner jeg med at du går til en privat behandler.

Anonymkode: 33532...a64

Ja, akkurat nå så går jeg til privat behandler. Men da jeg gikk hos min første behandler, gikk jeg der i mange, mange år og det var jeg som avsluttet.  Slik jeg forsto det, så kunne jeg gå hos han så lenge jeg følte at det hjalp. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Ja, akkurat nå så går jeg til privat behandler. Men da jeg gikk hos min første behandler, gikk jeg der i mange, mange år og det var jeg som avsluttet.  Slik jeg forsto det, så kunne jeg gå hos han så lenge jeg følte at det hjalp. 

Og din første behandler var på et DPS? Jeg er livredd for at min behandler vil avslutte meg, men det går muligens også på diagnose og bedringspotensial.

Anonymkode: 33532...a64

[AnonymBruker]

Vet ikke hva du legger i å være for knyttet til. Men min erfaring er at med behandlere man føler seg avhengig av, og det er ikke rart når man er kjempesyk, så avtar dette av seg selv når man blir friskere og forsvinner når man blir frisk. 

Anonymkode: 3151a...a77

[AnonymBruker]

Jeg har gått til samme psykolog i over 10 år. Etterhvert som årene gikk kjente jeg at jeg ble ganske avhengig av henne og tenkte at jeg aldri i verden kom til å klare meg uten henne. Var livredd for at hun skulle slutte eller bli sykemeldt. Jeg ble veldig glad i henne, og jeg tror nok hun også ble litt knyttet til meg. Vi kom til et punkt der hun ble så fortvilet og bekymret når jeg ble alvorlig deprimert og suicidal, at vi begynte å krangle og hun hevet stemmen til meg og det ble sagt ganske stygge ting mellom oss. Vi ble enige om at relasjonen vår hadde gått forbi behandler-pasient stadiet, og måtte gjøre noen endringer i behandlingen for å kunne fortsette.

I dag har vi et mye "sunnere" forhold og jeg er ikke like avhengig av henne. Det henger nok sammen med at jeg har fått det mye bedre og jeg føler meg tryggere på at jeg kan klare meg uten henne dersom hun skulle bli borte. Er selvfølgelig fremdeles glad i henne og føler meg ikke klar for å gi slipp riktig enda, men det er en deilig og rar følelse å kjenne at jeg faktisk kan klare meg på egenhånd. Hadde aldri trodd det var mulig.

Anonymkode: 2aeaf...bb7

[Glitter]

Ja jeg har knyttet meg veldig sterkt til to behandlere. At jeg knytter meg slik er en del av min problematikk rett og slett. Jeg knytter meg ikke til hvem som helst, men hvis jeg først gjør det så knytter jeg meg veldig. Han første jeg knyttet meg til snakket jeg med nesten hver dag under en 7 mnd lang innleggelse og gjennom sommeren etterpå. Det ble svært vanskelig for meg da kontakten måtte brytes. Hun jeg er knyttet til nå er jeg også avhengig av. Tror nok jeg ville taklet relasjonsbruddet bedre denne gangen, men det ville vært vanskelig ja. 

[AnonymBruker]

På 4.2.2021 den 19.20, AnonymBruker skrev:

Pleier du å snakke om "hverdagsting" med behandleren din? Mistenker det i og med at du har blitt så knyttet. 

Jeg forteller bare om psykiske problemene mine til min behandler og blir ikke knyttet. Har masse psykiske problemer å snakke om. 

Anonymkode: bbe47...0f0

Ja, snakker både om hverdagsting og vanskelige ting/problemer.

Anonymkode: 256b7...619