Kupton: Katastrofetanker og hvordan håndtere?

[ISW]

Jeg har angst for angst. Det tror jeg alle kan være enig om. Men det jeg etterlyser litt feedback på er hvordan jeg kan håndtere feilslutningene mine angående angsten.

F.eks:

- Angsten kan gjøre meg suicidal

- Angsten vil gjøre at jeg mister livslysten (ref.over)

- Angsten vil gjøre at jeg blir innlagt på psykiatrisk

- Angsten vil aldri gå over og plage meg resten av livet

- Angsten vil gjøre at jeg aldri kan leve et normalt liv igjen

Disse tankene gir angst og fortvilelse. De vedlikeholder angsten. Hvordan bør jeg best håndtere de?

[kupton]

ISW skrev (1 time siden):

Jeg har angst for angst. Det tror jeg alle kan være enig om. Men det jeg etterlyser litt feedback på er hvordan jeg kan håndtere feilslutningene mine angående angsten.

F.eks:

- 1. Angsten kan gjøre meg suicidal

- 2. Angsten vil gjøre at jeg mister livslysten (ref.over)

- 3. Angsten vil gjøre at jeg blir innlagt på psykiatrisk

- 4. Angsten vil aldri gå over og plage meg resten av livet

- 5. Angsten vil gjøre at jeg aldri kan leve et normalt liv igjen

Disse tankene gir angst og fortvilelse. De vedlikeholder angsten. Hvordan bør jeg best håndtere de?

Først: Det er ikke "bare" angst. Normalt får vi angst for å varsle om fare. Derfor er det ikke enkelt å endre tanker når angsten kommer. Men tankene må endres. Til: Ja, dette er helt forferdelig ubehagelig/skremmende/vondt, men det er ikke farlig.

1. Ja, suicid kan oppfattes som en løsning for å slippe unna ubehag. Men vi vet av erfaring et det skjer ekstremt sjelden. Folk i konsentrasjonsleire, krigsfangenskap med tortur, gisler hos terrorister etc begår sgs aldri suicid.

2. Ja. Men den kommer tilbake når angsten går over.

3. Ja, kanskje hvis du meget sterkt ønsker det, men ikke ellers.

4. Det er ingenting i din sykehistorie som tilsier det. Dette er en periode inntil behandling virker (medisiner og psykoterapi).

5. Se 2 og 4.

Lykke til :-)

[Eva Sofie]

kupton skrev (3 timer siden):

1. Ja, suicid kan oppfattes som en løsning for å slippe unna ubehag. Men vi vet av erfaring et det skjer ekstremt sjelden. Folk i konsentrasjonsleire, krigsfangenskap med tortur, gisler hos terrorister etc begår sgs aldri suicid.

Ja, det var svært få som tok ende på livet selv av alle de millionene som ble holdt i fangenskap og videre kremert eller ev. de få som ble frigjort i 1945. Jeg tror jeg har sett beskrivelser av et par tilfeller, og jeg har lest mer enn 25 bøker om den tiden. Men hvorfor får man en sterk selvoppholdelsesdrift under stor motgang? Hvorfor ser vi mennesker mer ut til å miste denne evnen noe under fredelige forhold? Får vi det for bekvemt... Eller får vi rett og slett annet å tenke på og finne på under vanskelige/umenneskelige levekår?

En ser jo litt det samme nå under pandemien - uten at det på noen annen måte kan sammenlignes med å tortureres under fangenskkap i en konsentrasjonsleir. Det ble forespeilet at selvmordstallene ville gå ned på tross av ytringer om det motsatte grunnet stor ensomhet som følge av tiltakene - og en så en liten nedgang. Er det en tilsvarende effekt, men ikke under samme ekstreme forhold selvsagt.

(Beklager ISW, ikke meningen å spore fullstendig av tråden din... Vet ikke om det er mulig å sitere dette innlegget i en annen tråd? Da kan ev. det gjøres til senere...)

[ISW]

kupton skrev (3 timer siden):

Først: Det er ikke "bare" angst. Normalt får vi angst for å varsle om fare. Derfor er det ikke enkelt å endre tanker når angsten kommer. Men tankene må endres. Til: Ja, dette er helt forferdelig ubehagelig/skremmende/vondt, men det er ikke farlig.

1. Ja, suicid kan oppfattes som en løsning for å slippe unna ubehag. Men vi vet av erfaring et det skjer ekstremt sjelden. Folk i konsentrasjonsleire, krigsfangenskap med tortur, gisler hos terrorister etc begår sgs aldri suicid.

2. Ja. Men den kommer tilbake når angsten går over.

3. Ja, kanskje hvis du meget sterkt ønsker det, men ikke ellers.

4. Det er ingenting i din sykehistorie som tilsier det. Dette er en periode inntil behandling virker (medisiner og psykoterapi).

5. Se 2 og 4.

Lykke til 🙂

Ønsket bare å si tusen takk for et klokt og gjennomtenkt svar. Ja, jeg må lære meg at selv om angsten er ubehagelig, er den ikke farlig. 

Akkurat når det gjelder dette med selvmord, så tror jeg dette mer er en del av angsten enn en realitet. Jeg har opplevd rimelig mye dritt i livet mitt (inkl. panikkangst, ransforsøk, drapstrusler, osv.), og jeg har aldri satt denne frykten i relasjon til selvmord før jeg begynte å høre om selvmord hos andre jeg visste hvem var. Før var jeg redd for at angsten skulle føre til hjerterytmeforstyrrelser. Nå er det selvmord, og da i form av «akutte» ting (f.eks hoppe fra balkongen, skade meg med kniv, kræsje med trafikk) - jeg er ikke redd for at jeg skal henge meg eller lignende, siden det ville handlet om forberedelser og det ville jeg aldri gjort. Det er altså impulsivt selvmord som er skrekken min. Men det er altså to angster som har fusjonert litt her og felles vedlikeholder hverandre. 

Forrige gang jeg hadde panikkangst ble dette veldig effektivt behandlet med Pranolol, som jeg syntes hadde nærmest en «over natten» effekt. Men det vil ikke fastlegen skrive ut fordi jeg allerede bruker metoprolol. I stedet er det snakk om Lyrica og annet fjas hvis jeg ikke blir bedre. Jeg holder jo ut med bruk av AP i tillegg som demper angsten litt, men jeg må si jeg gleder meg stort til å få effekt av Zoloft og terapi. 

[ISW]

@kupton

Hva gjør man når AP (i nokså voksne doser) er det eneste som hjelper? Er det greit å bruke dette som en midlertidig løsning fram til terapien starter og Zoloft fungerer? Og en annen utfordring er at jeg har rask legemiddelmetabolisme, så jeg har ut fra tidligere serumkonsentrasjonsmålinger hatt omtrent halvparten av den serumkonsentrasjon som normalt. 

[kupton]

Det er helt greit.

Med den siste opplysningen er det i hvert fall greit at du bruker den dosen du nå bruker med Zoloft. (dette var kanskje ulovlig å skrive)

[ISW]

merida skrev (2 timer siden):

Ønsker deg god bedring, Isw ❤️ 

Tusen takk. Det går mye opp og ned. I perioder er det tungt og jeg uroer meg over dårlig søvn og mye angst, men alt i alt er livet verdt å leve og det skal gå bra med meg til slutt! 😊

[Marye]

For alt blir BRA, det har jeg bestemt. Og om 100 år er allting glemt.

[ISW]

Marye skrev (21 minutter siden):

For alt blir BRA, det har jeg bestemt. Og om 100 år er allting glemt.

Om 100 år lever jeg vel ikke, men håper virkelig jeg lever om 40-50 år. Jeg har fått en salig blanding av alle angstlidelsene i boka foruten PTSD. 

Har litt tvang, litt helseangst, litt panikk, litt GAD og litt fobi. Herlig.. 

[frosken]

ISW skrev (7 timer siden):

Om 100 år lever jeg vel ikke, men håper virkelig jeg lever om 40-50 år. Jeg har fått en salig blanding av alle angstlidelsene i boka foruten PTSD. 

Har litt tvang, litt helseangst, litt panikk, litt GAD og litt fobi. Herlig.. 

Jeg lurer stadig på om jeg skal holde meg unna trådene dine når du har det sånn eller om jeg skal si noe. Jeg synes det er så rart hvordan du blir helt hekta på symptomer, når du først blir det. Hvis du ser for deg at en helt annen person hadde skrevet dine innlegg her på forum, hva ville du ha ha svart?

[Gjest]

frosken skrev (2 timer siden):

Jeg lurer stadig på om jeg skal holde meg unna trådene dine når du har det sånn eller om jeg skal si noe. Jeg synes det er så rart hvordan du blir helt hekta på symptomer, når du først blir det. Hvis du ser for deg at en helt annen person hadde skrevet dine innlegg her på forum, hva ville du ha ha svart?

Jeg må jo si at jeg synes det er rarere å gi sånne tilbakemeldinger til en som har det vanskelig og tøft. For meg kan det virke som om du ikke helt klarer å forstå at selv den beste kan bli syk, ISW medregnet. Tror ikke du aner hva slags krefter som er i sving ved sterk angst. Her er det også snakk om symptomer fra ulike angstlidelser på en og samme tid, og det er ikke det granne rart at det oppleves fryktelig tungt og tøft å ha det sånn. Jeg tror ikke at han er ute etter medlidenhet ved å skrive inn her, men det skader ikke å vise ham forståelse.

Mitt inntrykk er at ISW jobber knallhardt med seg selv for å få det bedre. Jeg tror han gjør alt han kan, til og med skriver han inn her for å søke hjelp og råd, og det synes jeg han må få lov til på lik linje som alle andre uten at noen skal forsøke å påføre ham skam for det ved å indirekte si at han oppfører seg rart ved å bli "helt hekta på symptomer". Å si slikt til en som ligger under for stor angst, synes jeg er ille. 

Endret 27. februar 2021 av Gjest

[Gjest]

ISW skrev (10 timer siden):

Tusen takk. Det går mye opp og ned. I perioder er det tungt og jeg uroer meg over dårlig søvn og mye angst, men alt i alt er livet verdt å leve og det skal gå bra med meg til slutt! 😊

Ja, det VIL gå bra med deg til slutt, og det er snart! ❤️

[frosken]

Anbru skrev (8 timer siden):

Jeg må jo si at jeg synes det er rarere å gi sånne tilbakemeldinger til en som har det vanskelig og tøft. For meg kan det virke som om du ikke helt klarer å forstå at selv den beste kan bli syk, ISW medregnet. Tror ikke du aner hva slags krefter som er i sving ved sterk angst. Her er det også snakk om symptomer fra ulike angstlidelser på en og samme tid, og det er ikke det granne rart at det oppleves fryktelig tungt og tøft å ha det sånn. Jeg tror ikke at han er ute etter medlidenhet ved å skrive inn her, men det skader ikke å vise ham forståelse.

Mitt inntrykk er at ISW jobber knallhardt med seg selv for å få det bedre. Jeg tror han gjør alt han kan, til og med skriver han inn her for å søke hjelp og råd, og det synes jeg han må få lov til på lik linje som alle andre uten at noen skal forsøke å påføre ham skam for det ved å indirekte si at han oppfører seg rart ved å bli "helt hekta på symptomer". Å si slikt til en som ligger under for stor angst, synes jeg er ille. 

Overskriften til ISW er "Katastrofetanker og hvordan håndtere?". Riktignok spør han primært kupton, men som vanlig på dol så er det flere som kommenterer. Jeg velger da å foreslå at han skal reflektere over hva han selv ville ha sagt til noen som skrev tilsvarende innlegg, hvordan han ville ha tenkt om at en annen ble så opptatt av symptomer.  

Jeg synes det er vel så passende å kommentere på en overopptatthet av symptomer, som å snakke om "krefter som er i sving", "fryktelig tungt og tøft" og "ligge under for stor angst".  Jeg synes slike dramatiserende uttrykk er fullstendig perspektivløse. 

 

[ISW]

frosken skrev (2 minutter siden):

Overskriften til ISW er "Katastrofetanker og hvordan håndtere?". Riktignok spør han primært kupton, men som vanlig på dol så er det flere som kommenterer. Jeg velger da å foreslå at han skal reflektere over hva han selv ville ha sagt til noen som skrev tilsvarende innlegg, hvordan han ville ha tenkt om at en annen ble så opptatt av symptomer.  

Jeg synes det er vel så passende å kommentere på en overopptatthet av symptomer, som å snakke om "krefter som er i sving", "fryktelig tungt og tøft" og "ligge under for stor angst".  Jeg synes slike dramatiserende uttrykk er fullstendig perspektivløse. 

 

Hei Frosken. 

Ja jeg skal ikke si noe på at det i perioder er tungt for tiden. Det er ikke min oppgave å stille diagnoser på meg selv, men jeg har jo undret en del på hva som er galt med meg. Som jeg skriver over, opplever jeg å ha litt av hvert. Men det koker nok ned til en angst for angsten som skaper mye bekymring og mye symptomer.

Du og Merida og Anbru har veldig ulik tilnærming til dette. Du håndterer det som metakognitiv terapi - mindre fokus på symptomene og litt «stop it» holdning, hvor Merida og Anbru er varmere og mer sympatiske og forståelsesfulle. Jeg vet ikke hva som er terapeutisk riktig i situasjonen jeg er i - man bør jo ikke grave seg ned i psykiatriens mysterier, men jeg setter også veldig pris på litt omsorg i en tøff tid. Jeg forstår imidlertid at det er ulike måter å vise omsorg på. 

[frosken]

ISW skrev (20 minutter siden):

Hei Frosken. 

Ja jeg skal ikke si noe på at det i perioder er tungt for tiden. Det er ikke min oppgave å stille diagnoser på meg selv, men jeg har jo undret en del på hva som er galt med meg. Som jeg skriver over, opplever jeg å ha litt av hvert. Men det koker nok ned til en angst for angsten som skaper mye bekymring og mye symptomer.

Du og Merida og Anbru har veldig ulik tilnærming til dette. Du håndterer det som metakognitiv terapi - mindre fokus på symptomene og litt «stop it» holdning, hvor Merida og Anbru er varmere og mer sympatiske og forståelsesfulle. Jeg vet ikke hva som er terapeutisk riktig i situasjonen jeg er i - man bør jo ikke grave seg ned i psykiatriens mysterier, men jeg setter også veldig pris på litt omsorg i en tøff tid. Jeg forstår imidlertid at det er ulike måter å vise omsorg på. 

Jeg tror det for de fleste er greit å bli møtt litt ulikt av ulike personer, samlet utfyller gjerne kommentarene hverandre da.  For tiden er det en del som tydeligvis mener at alle kommentarer skal være av samme type, og det er jeg svært kritisk til. 

[stjernestøv]

frosken skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det for de fleste er greit å bli møtt litt ulikt av ulike personer, samlet utfyller gjerne kommentarene hverandre da.  For tiden er det en del som tydeligvis mener at alle kommentarer skal være av samme type, og det er jeg svært kritisk til. 

Er enig i det, og tidligere har jeg selv fått ganske direkte svar fra ISW. Ser ikke noe galt med det, folk er forskjellige og utrykker seg deretter.