Har du noensinne hatt dårlig samvittighet for ting du skulle gjort anderledes etter noens død?

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig talt si at jeg har slitt med dårlig samvittighet etter at min bestefar døde. Han døde for over 10 år siden, men jeg tenker fortsatt på det iblant. 

Jeg husker at han ble en del syk de siste årene før han døde. Jeg fødte barna i den tiden.  Jeg hadde mye å tenke på. Sykdom hos et av barna, jeg hadde mye psykiske problemer i den tiden, i tillegg forholdsproblemer. Det var mye. Jeg besøkte han litt da barna var små eller møtte han i felles familiebesøk hos mine foreldre. Men så ble han deprimert pga han hadde fått vite av legen at han kom til å bli demens. Min mor sa at hun trodde det var best at hun gikk å besøkte og at jeg holdt avstand fordi han var så mye opp og ned i bølger i humøret. Og det kunne være tungt og vanskelig. Iblant litt bedre men mye tunge perioder. Jeg gikk ikke å besøkte på 3 år. Årsaken var at jeg var veldig ung og slet med mitt og orket ikke belastningen å se han ha det sånn. Så jeg var utrolig feig. Da jeg først kom å besøkte igjen sammen med min mor så satt han på aldershjem og var veldig dement. Han gråt og sa: du har ikke besøkt meg på 3 år. Og så skuffet ut. Ignorerte meg ellers gjennom hele besøket. Han pratet aldri til meg igjen. Han virket skuffet. Men jeg kom å besøkte sammen med min mor. Følte meg etterpå som slem. Men min bestemor , hans kone sa at hun forsto at jeg hadde hatt nok med så mye som egen psykisk helse, forhold som gikk mot brudd, og sykt barn. 

Men jeg sitter fortsatt i dag og tenker på det iblant. 

Hva med dere? Har dere sittet igjen med en sånn følelse? Hva tenkte dere for å slutte å bebreide dere selv om det? 

 

Anonymkode: 436f5...4b1

[AnonymBruker]

Jeg tror det er helt normalt å føle på. Jeg fikk knapt besøkt min smådemente far det siste året han levde fordi jeg gikk på skole på andre siden av landet, og jeg fikk heller ikke vært hos han da han døde på sykehjemmet. 

Jeg tror ikke det er noe man kommer 100% over, men man må bare prøve å gå videre og tenke at man gjorde det man kunne utifra egne forutsetninger. Du slet psykisk og hadde barn, og ens eget ev og vel må faktisk komme først.

Anonymkode: 3b0fe...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror det er helt normalt å føle på. Jeg fikk knapt besøkt min smådemente far det siste året han levde fordi jeg gikk på skole på andre siden av landet, og jeg fikk heller ikke vært hos han da han døde på sykehjemmet. 

Jeg tror ikke det er noe man kommer 100% over, men man må bare prøve å gå videre og tenke at man gjorde det man kunne utifra egne forutsetninger. Du slet psykisk og hadde barn, og ens eget ev og vel må faktisk komme først.

Anonymkode: 3b0fe...45b

Ja jeg føler meg i etterkant som egoistisk og ond. Men forsøker å tenke på hva hans kone,  min bestemor sa da hun levde. Hun er nå død. Men hun sa at hun forsto. Han ble dement og dermed så klarte han ikke helt å forstå og takle ting som han ellers gjorde sa hun. Og hun forsto godt at det ville være en ekstra tung belastning for meg å se han også svært deprimert. 

Ja jeg er nok ikke alene om den følelsen. Det kunne jo virke som om jeg ikke brydde meg om han. Men jeg savner han fortsatt og jeg var glad i han selv om jeg hadde nok med mitt den gangen. Men forklaringen lå i min psykiske sykdom som også nesten kostet meg livet den gangen. Men jeg kom over kneiken. Og er en helt annen i dag. 

 

Anonymkode: 436f5...4b1

[Eva Sofie]

Ja, selvfølgelig tenker jeg litt i blant på hva jeg kunne ha gjort annerledes for å kanskje forhindret en av mine nærmeste venner på den tiden å ta livet av seg, men jeg har konkludert med at det hjelper meg lite hverken i dag eller for å komme fremover å tenke slik. Jeg kan uansett ikke endre det som var og det som ble utfallet. Jeg gjorde det jeg mente var det beste da jeg var  26 år. Alle har til syvende og sist ansvar for eget liv og jeg varslet politiet, så da gikk jeg så langt jeg kunne. Men jeg synes det er trist og tenker mye på ham og den gjenlevende familien som alltid har en tom stol til middage når familien samles, til jul, til 17. mai osv. Familien blir aldri det samme.

Jeg hørte en si, enten var hun historiker eller filosof, som sa at "det eneste nyttige vi kan med historien, er å lære av den" - og jeg tenker at det gjelder vel i stor grad historier i våre egne liv også. Vi kan justere valg og adferd vi tar senere basert på hva vi har lært av tidligere erfaringer. Det er jo nettopp dette som gjør oss til unike mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske at jeg hadde vært der mer i forkant av min svigerfars død. Jeg har Asperger, og syntes alltid at han var en skummel og litt uforutsigbar mann. Det ble ikke bedre når han ble dement, og jeg taklet han dårlig. Dette var en ny situasjon for meg, og det var vanskelig og anstrengende å vite hvordan jeg skulle oppføre meg, når ingenting kom naturlig og selvfølgelig. Jeg vet at også pleiepersonalet også reagerte på at jeg ikke stilte opp mer. 

Anonymkode: 97f13...6cf