Hvorfor er alt dette så vanskelig for meg? (spør her pga ikke alle kan svare i dagboka)

[UtakknemligDiva]

Hvorfor har jeg alltid denne følelsen av at folk missliker meg? I dag har jeg vært så sliten pga lite søvn, pga støy utenfor. Men har ikke lyst å legge meg enda heller, for nå sitter jeg her, har kommet inn etter en lang tur ute. 
Jeg er litt flat i dag, føler hverken glede eller sorg. Sikker fordi jeg er så trett. 
Men jeg fikk endelig spist ordentlig for medisinen går ut og det blir mulig å faktisk kose seg med mat igjen. 

Jeg har tenkt over hva jeg skal prøve å få til av livet, men hvorfor gjør jeg det ikke? Hvorfor skal alt være vanskelig? 
Jeg kunne tenkt meg å prøve meg som trofe wife, men aner ikke hvor jeg finner slike menn. Det er ikke engang sikkert de er ineressert i meg. Hvor treffer man disse mennene? Ikke sikkert at noen her vet en gang, men  prøver.
Jeg kunne nok passet som det, om vi ser bort fra væremåten min. Jeg er tynn, slank, stram, grei å se på, liker å stå på kjøkkenet, service og sånt, ikke særlig egen vilje, blir glad når han drar ut, tenner mest sannsnylig ikke på han så han kan få ligge med så mange andre damer han bare vil. Jeg har ingenting imot å bo i et fancy hus, gjøre klar mat og sånt, være alene hjemme og nyte tilværelsen, få venninner i samme krets. Dette er ikke drømmelivet da, men hadde vært så sykt gøy å prøve. I stedet er jeg så kjedelig at jeg er en nav pasient. 

Har lyst å prøve det motsatte også. Oppsøke en bar i utkanten av Oslo øst. Vet dere om noen bra? Hva slags folk henger der? Jeg tenker egentlig på menn i 50-årene. Trenger ikke akkurat å si navnet mitt, men hadde vært spennende å bare finne en bar, ta meg en drink og så se hvor det går, på et sted jeg egentlig aldri kunne funnet på å henge. 
Skal se om jeg kan klare noe med han fyren jeg liker.... 

Ellers kunne jeg tenkt meg å bli lokfører men kreves R-matte, apotekekniker men 2 år med skole da og tror det er vanskelig å få jobb? Flygeleder pga kort og bra betalt utdannelse men skjer aldri for det kreves tilstedeværelse. 
Skuespiller, men er ikke glad nok i kamera. Hater å se meg selv og høre stemmen min.Skulle ønske jeg kunne oppleve å elske det.
Flyvertinne, men vanskelig nå?
Kafearbeider, men dårlig betalt og mange om benet.
Butikkmedarbeider, det samme, og veldig mainstream.
Vekter av noe slag? For mye ansvar kanskje. Og jeg vil ikke jobbe natt så vil ikke gå sånn gatevakt og sånn.
Resepsjonist, men kanskje vanskelig å få det og?
Kunne finans og sånt, men har kanskje ikke talent der siden ingen i slekta mi har det.
Kjøkkenkonsulten, men en må kunne kommunisere bra?!

[ISW]

Du blir ikke trofe-wife av å henge på barer på Oslo Øst! Da må du henge på Tjuvholmen eller tilsvarende. 

Jeg støtter heller tanken din om å ta en utdannelse og få en jobb. Det er ikke veldig vanskelig å utdanne seg innen finans men studiet koster en del. Og jeg vet ikke om du er utadvendt nok for en jobb i den bransjen? 

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (16 minutter siden):

Du blir ikke trofe-wife av å henge på barer på Oslo Øst! Da må du henge på Tjuvholmen eller tilsvarende. 

Jeg støtter heller tanken din om å ta en utdannelse og få en jobb. Det er ikke veldig vanskelig å utdanne seg innen finans men studiet koster en del. Og jeg vet ikke om du er utadvendt nok for en jobb i den bransjen? 

Nei det er jeg nok ikke og det irriterer meg. Jeg mangler alle personlige egenskaper til å få til det jeg vil. Jeg står på en måte utenfor meg selv, for jeg legger planer, ser for meg og har alltid følt hva jeg skal i livet, men så er jeg likevel bare fanget inni meg selv, som den innadvendte og forsiktige overanalyserende kvinnen jeg er. Jeg var som dere har lest før på tur til å leve livet mitt. Da savnet jeg ingenting, ting stemte mer og folk møtte meg også deretter. Jeg snakket mye lettere med folk altså. Men så ble det bare gradvis mer og mer tilbake til det kjipe, og jeg sitter her og må liksom bare innse at personligheten min er sykdommen min. Jeg klarer ikke å bli en annen på en måte. Jeg synes alle egenskapene mine er kjipe. 
Jeg vil være utadvendt, men er innadvendt. Jeg vil være pratsom, men er alltid den mest stille. Jeg vil drite i hva andre mener, men bryr meg hva andre mener. Jeg vil ha oppmerksomhet, men takler det ikke når jeg får det. Jeg vil ha sex og flørte mer frigjort, men føler meg som en hore så fort en mann får spandere en drink på meg. Jeg vil ha venner men får det ikke til. Jeg vil ha utdannelse men sliter veldig med skole og tanken er som å skulle gå i fengsel. Jeg vil ha kunnskap og interesser, men det meste er for uinteressant. Jeg vil være i jobb/ha karriere men er på nav. Jeg vil ha kroppsspråk, men har veldig lite. Jeg vil være sensuell, men vipper nok mer mot stiv i bevegelsene. 
Jeg vil virke autoritær, men virker nok heller bare småbarnslig/underutviklet. Jeg vil handle, men er heller tenkende. Jeg vil tørre, men har for mye angst. Ble faktisk beskrevet som "nasse nøff" en gang. "du er litt mer som han der nasse nøff i Ole Brum filmene" fikk jeg høre.. nok en gang den siste jeg vil ligne på (tror jeg, husker ikke helt karakterene fra de filmene)
 Jeg vil være sprudlende og glad, men er mutt og stille. 

Hvordan like meg selv når jeg er så motsatt av det jeg vil? 

Det er tross alt slik jeg er som har ødelagt hele veien. 

Jeg sa ikke at jeg skal bli trofe wife på østkanten. Men å prøve noe lignende der, men hva kalles det som kan ligne en trofe wife men som ikke er av rikinger? Det er ikke fancy folk som henger på de barene, men ser heller for meg gubber som røyker og drikker øl, er i arbeiderklassen og kanskje underernært på mus? 
Men hvordan treffer man slike exitfyrer uten venner? Det er ikke en karriere jeg ser for meg, men virker spennende å prøve ut.

Ja jeg vil jo ha noe å falle tilbake på, men aner ikke hvilken utdannelse jeg skal ta da. For virker ikke som det jeg vet jeg kan mestre og trives noenlunde med er særlig lett å få. 
 

[UtakknemligDiva]

og jeg er redd for å bli satt på antipsykotika eller noe slik når jeg starter i samtale igjen, vil ikke bli feit. Antidep kan jeg kanskej gi et forsøk, men har ikke troe. Legen jeg hadde sist sa han hadde ikke troa på ad i mitt tilfelle, for jeg sliter ikke med energien, bare tankene og evig behov for adrenalin og spenning. 
Jeg bruker amfetamin, altså fra apoteket og det funker til en grad, men kanskje ikke helt som ønsket lenger. Det får meg til å sitte rolig en stund, noen timer. skremmende egentlig, men ødelegger også veldig matlysten. jeg hyperfokuserer nesten, og bruker helt ekstremt med tid på enkelte ting. så kommer kvelden og jeg ser hvor lang tid jeg faktisk har brukt på ting. 

men er spent på LSD og mdma. det brukes i behandling nå..  håper det kanskje kan forandre hodet mitt.

[Glitter]

Jeg håper du vil få god hjelp av å starte i behandling. Depresjonen din hindrer deg i livet minst like mye som Asperger-diagnosen virket det som for meg i hvert fall. Så hvis du får bukt med depresjonen så er du kanskje halvparten mindre lidende? Og bedre rustet til å takle det andre.

Endret 4. juni 2021 av Glitter