Jeg blir irritert av at andre gjør livserfaringer

[UtakknemligDiva]

For da betyr det at det ikke er noe spesielt i mitt tilfelle. Hva er vitsen da? Ja, man opplever sorger i livet, men det gjør alle så jeg føler meg patetisk når jeg kjenner på slik. Det er jo ikke noe mer synd på meg enn andre. 
Helvetes andre andre altså! 
 

Det er ikke noe mellom himmel og jord som plukker ut en mann for meg. Det er vel så kjedelig som at hjernen tuller. Selv om jeg noen ganger føler det er en overraskelse. Den jeg har nå er som en redning fra tyrkiabobla. Den var et helvete. Jeg klarte ikke å være her jeg var fysisk. Som en psykose nesten kan man si. Nå er det plutselig en som har vært nær så lenge. Men også som jeg ikke kan se en fremtid med. 
Det kjennes litt trist at fyren aldri får vite at han faktisk er verdens fineste mann i mine øyne da. 
 

Og jeg er trist fordi jeg ikke tør. Vet ikke hvilke faresignal jeg skal se etter en gang.. 

Men så gjør han meg glad. Jeg er fascinert at en så omvendt av det jeg så etter plutselig fenget meg. 
 

Men det er vel enda en ting som egentlig er vanlig? Det svares ofte at «Du sikter for høyt» og selv om en ikke skal ta dette så bokstavelig så er par stort sett ganske lik hverandre. Og jeg har ikke hatt mangel på tilbud for å si det slik. Jeg vet ikke med han. Men han er den første jeg liker som er omvendt av meg. Men dette er vel bare enda en ting «alle» har opplevd? Jeg er bare så lenge etter alle. Jeg føler meg som hun uten livserfaring som bare kan høre på alle som gikk stien foran meg. Og det ender med det kjedelige.

Jeg hater nesten andre for å få samme erfaringer. Altså jeg hater ikke at andre får ha kjærester osv, og jeg har aldri likt andres kjæreste. Men jeg hater at andre har hatt tilsvarende opplevelse, og særlig når det får negativt utfall.