Er jeg urimelig og utakknemmelig eller hadde du også følt det slik?

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 minutt siden):

Nei? Det skal alltid være så synd på mødre. Jeg føler at jeg er feil fordi jeg aldri har blitt eller blir den datteren hun ønsker. Vi har ikke samme type personlighet. Føler jeg hele hadde måttet bremse fordi hun har lært meg at slik og slik bør man. 
Hva var ufint forresten? 

Hvorfor kan du ikke bare kutte kontakten hvis hun nå er få fæl?

Anonymkode: d3743...775

[Humlesurr]

Jeg forstod deg litt bedre etter å ha lest denne tråden 90tallsbarn. Synes det du sier har mer sammenheng enn det pleier og jeg klarer å forstå litt mer hvorfor du tenker som du gjør. 
Den kommentaren om at man skal være takknemlig for at man har en mor er en dårlig mening, synes jeg. Hvis man har en mor som skader en så skal man ikke være takknemlig for det. Håper du klarer å sette tydeligere grenser der hvor du føler at hun tråkker over! 

[UtakknemligDiva]

Humlesurr skrev (1 time siden):

Jeg forstod deg litt bedre etter å ha lest denne tråden 90tallsbarn. Synes det du sier har mer sammenheng enn det pleier og jeg klarer å forstå litt mer hvorfor du tenker som du gjør. 
Den kommentaren om at man skal være takknemlig for at man har en mor er en dårlig mening, synes jeg. Hvis man har en mor som skader en så skal man ikke være takknemlig for det. Håper du klarer å sette tydeligere grenser der hvor du føler at hun tråkker over! 

Hun skader ikke. Hun er ei mor mange ville byttet mot sin. Hun har aldri vært full etter hun fikk barn, hun har aldri sagt nedlatende ting til meg, hun har sett etter at jeg har gjort leksene, at jeg kom meg på skolen, gitt meg nok mat, klær. 
Men det er all bekymringen. Hun har lært meg å se en fare i alt og alle. Jeg har liksom lært at alle andre er mye farligere enn meg, så jeg føler hele tiden at jeg er det potensielle byttet. 
 

Det eneste positive med at hun ble sammen med en psykopat-light fyr var at han presset henne til å la meg gjøre mer. Han tok jo styringen i hele hjemmet så han styrte mest av min oppdragelse også på godt og vondt. Det bra er at jeg lærte å bli mer kynisk, turte mer og fikk mer opplevelser. Det negative er at jeg måtte være mye redd i barndommen. 
 

Slik det er nå, tåler jeg ikke stemmen hennes. Så lenge vi snakker om normale ting går det, men så fort hun begynner å belære, si ting hun har sagt i alle år tar jeg ikke det til meg lenger, men det blir enkelt og greit bare støy. Jeg hører bare stemmen hennes, ikke hva hun sier og da blir jeg irritert. Jeg blir irritert så fort jeg ser navnet hennes på mobilen, for jeg vet det bare er spørsmål om jeg kan gjøre noe. Hun glemmer noe hele tiden, roter ofte ting til, og ting tar alltid ekstra lang tid når hun skal. 
 

Hun får også meltdown hvis hun blir for stresset, så jeg lurer noen ganger på om det er aspergersen i det hele tatt som har gjort at jeg har fått det. Hvis jeg har forstått hva det er da. Hun kan bli slik at hun mister ting, setter seg ned og gråter, eller gjør ting så alt blir mye verre. Det skjer når hun skal ting som er nytt eller som hun ikke har gjort på lenge og hun har IKKE Asperger. Det er åpenbart fra faren min. Hun også har den greia med at ting blir veldig stort i hodet hennes. Skal hun et sted så ser hun for seg det ene og andre skje. Slik har jo jeg også vært. Jeg blir jo bare sintere på henne for at jeg har arvet så mange trekk fra henne.

Og nå som jeg liker en ny fyr, klarer jeg ikke helt å nyte det. Jeg er redd jeg går i sporene til mamma. Har lest at slik ofte er arvelig, men det er kanskje svart-hvitt tankegang igjen? Tyrkeren har isåfall ingen av trekkene til mennene mamma fant.