Gå til innhold

Mange kvinner får diagnosen etter fylte 30 år. Noen ikke før i 50-årene.


Anbefalte innlegg

Får prøve å skape litt mer liv her.

https://journalen.oslomet.no/content/en-glemt-gruppe

Kvinners ukjente diagnosekamp

Noen venter i flere år på diagnosen. 

Mange kvinner får diagnosen etter fylte 30 år. Noen ikke før i 50-årene.

For hver jente som får diagnosen autismespekterforstyrrelse, er det fire gutter som får den samme. 

Psykologer mener sannsynligheten for mørketall er stor, men ifølge Folkehelseinstituttet blir de første symptomene på autisme synlig i barnets første tre leveår.

Hvorfor er det da så stor forskjell mellom kjønnene, og hvorfor er det da så mange kvinner som får diagnosen sent?

Tilbake har vi fått historier som gir et unikt innblikk i diagnoseprosesser, møter med helsepersonell og skole, og systemsvikt. 

Historien om fastlegen som avviser autisme basert på kvinnens tidligere skuespillerfaring og universitetsutdannelse.

Familien som ikke tror på autismediagnosen, fordi kvinnen ikke har symptomene en autist “bør ha”.

Andre får beskjed av helsepersonell at:

– “Gutter er mer autistiske av natur, og dermed er det naturlig at det er flere av dem”

Anonymkode: 03ae2...ae7

Fortsetter under...

UtakknemligDiva
Glitter skrev (På 19.10.2021 den 16.39):

Min mor forsøkte å få hjelp til meg, men fastlegen og skolen avviste det med at jeg var jo bare stille og sjenert. Fikk diagnosen da jeg var 26 år.

Hvorfor dette helvetes maset om at vi skal være så pratsomme og på scenen hele tiden egentlig? Må vi få diagnose fordi vi er stille og sjenert? 
Kanskje vi bare har selvinnsikt? I motsetning til «de normale» sol tror de er så digg at alle vil se og høre dem hele tiden.

90tallsbarn skrev (1 minutt siden):

Hvorfor dette helvetes maset om at vi skal være så pratsomme og på scenen hele tiden egentlig? Må vi få diagnose fordi vi er stille og sjenert? 
Kanskje vi bare har selvinnsikt? I motsetning til «de normale» sol tror de er så digg at alle vil se og høre dem hele tiden.

Å ha Asperger innebærer jo mye mer enn å være stille og sjenert da. Men det var typisk å avfeie bekymrede foreldre på den tiden med at man kun var stille og sjenert. Mangel på kunnskaper før er grunnen til at mange nå blir diagnostisert først i voksen alder. Det og det at mange jenter er flinkere til å maskere sine vansker. Det klarte ikke jeg da, men jeg klarer det nå.

Glitter skrev (På 19.10.2021 den 16.39):

Min mor forsøkte å få hjelp til meg, men fastlegen og skolen avviste det med at jeg var jo bare stille og sjenert. Fikk diagnosen da jeg var 26 år.

Hva slags problemer var det du hadde da som din mor ville ha hjelp med eller utredning på? 

Anonymkode: 8a04d...173

Jeg fikk diagnosen som 11åring selv som stille og sjenert jente. Det ble til og med trusler om barnevernet dersom foreldrene mine ikke fulgte opp bup😋

Anonymkode: 8a04d...173

Annonse

UtakknemligDiva
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fikk diagnosen som 11åring selv som stille og sjenert jente. Det ble til og med trusler om barnevernet dersom foreldrene mine ikke fulgte opp bup😋

Anonymkode: 8a04d...173

Jeg stiller samme spørsmålet. Hvorfor dette helvetes maset om at vi skal være pratsomme?

90tallsbarn skrev (1 minutt siden):

Jeg stiller samme spørsmålet. Hvorfor dette helvetes maset om at vi skal være pratsomme?

Jeg har ikke sagt at vi må være pratsomme. Jeg skrev at JEG var stille og sjenert. 

Anonymkode: 8a04d...173

UtakknemligDiva
AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har ikke sagt at vi må være pratsomme. Jeg skrev at JEG var stille og sjenert. 

Anonymkode: 8a04d...173

Men jeg var det og. Og fikk hele tiden kommentarer på det.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva slags problemer var det du hadde da som din mor ville ha hjelp med eller utredning på? 

Anonymkode: 8a04d...173

Det er ganske mye, men kjenner ikke jeg orker å si så mye om det akkurat nå..

UtakknemligDiva
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er jente og ble diagnostisert som 3. klassing... At livet skulle bli enklere etter diagnosen, har jeg hittil ikke merket noe til. 

Anonymkode: ec0e2...2c1

Det eneste som er enklere er at man får medisiner og hjelp fra nav. 
Derimot ble noen ting bare verre. Jeg kjenner det ikke som en lettelse og en forklaring som så mange sier, men heller en bekreftelse på at noe er galt med meg. Er ikke særlig mye oppløftende å lese om asd heller. Stort sett finner man bare om folk som forstod hvorfor de var som de var der de alltid følte seg annerledes, og at de var deprimert men trodde dette var normalen helt til de hørte noen beskrive depresjon. Partnere av noen med as, hvor belastende det kan være eller foreldre til barn som stadig blir mobbet eller ikke føler de passer inn. Så nei, det var ikke som å henge det på noen knagg for min del, men en bekreftelse på at jeg har en feil bak skallen.

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...