Han bryter taushetsplikten!

[Gjest M@nnia]

Jeg føler meg litt utilpass pga dette. Første gangen var jeg ikke klar over at det var et brudd. Han (psykiateren min) diskuterte meg med min lege en gang de traff hverandre på kveldstid. Det var min lege som ba om en uttalelse. Jeg syntes bare dette viste omtanke for min situasjon, men andre har fortalt meg at dette var et brudd på taushetsplikten. Når jeg henviste til denne samtalen i en bisetning, virket det som psykiateren skvatt til litt, så litt redd ut. I ettertid har jeg tenkt at han kanskje var redd for å bli konfrontert med dette taushetsplikt-bruddet.

Neste tilfelle:

Jobber i helsevesenet. Visste at en av mine pasienter har vært hos han. Ved en anledning fortalte jeg en episode med nevnte pasient hvor jeg var misfornøyd med egne reaksjoner. Da spurt han: Hva heter denne pasienten. Jeg svarte på det. (Dette var vel også et brudd på taushetsplikten fra min side, -eller?) Skjønte at han fikk tilfredsstilt nysjerrigheten og det ble ikke sagt mer om dette.

Neste gang:

La ut et agn. Litt stygt kanskje, men jeg føler meg usikker på han. Kom med en uttalelse om samme pasienten. Han bekreftet mitt utsagn ved å gi meg medhold i at denne pasienten var slik og slik. Dvs, på denne måten fortalte han meg jo at denne pasienten har jeg behandlet og jeg mener det og det om hans lidelser.

Nytt tilfelle:

Han virker litt sensasjonslysten, egentlig. Det hadde hent meg noe, hvor saken ble omtalt i avisa. Jeg regnet med at han hadde lest det og fortalte at det gjeldt meg. Reaksjons han gjorde meg litt utilass. Så ordentlig at han reagerte, var det DEG liksom, jøss og jøss, nå fikk jeg greie på det.

Nytt tilfelle:

Nevnte en felles bekjent av min familie. Siden denne mannen er gift med en dame av samme utenlandske opprinnelse som psykiateren min, ante jeg at de kanskje kjente hverandre. (Liten by!). Da sa han uoppfordret; Han kjenner jeg! -og nevnte dette med konen. Sa ikke noe om hvor han kjente han fra. Jeg kunne jo antatt at det var fra praksisen!

En virkelig grovis:

Jeg er opprørt over et selvmord på skolen. Det er nært og det er helt ferskt når jeg setter meg i stolen. Jeg MÅ bare få det ut av meg. Avisstoff dette også. Vedkommende var savnet. Mine opplysninger er ikke kjente for andre enn de i ganske nær krets. Han får vite navn og hendelsesforløp. Ser han reagerer. Fikk inntrykk av at navnet var kjent. SÅ ringer telefonen (irriterer meg like mye hver gang). Skjønner på stemmeleie at det er krise, vedkommende får time samme dag! Han snur seg mot meg, og lar meg forstå at dette gjaldt dette selvmordet. Jeg blev helt paff!! Det var et sammentreff riktignok, men han kunne holdt meg utenfor. Her føler jeg igjen denne sensasjonslysten/nysjerrigheten hans. Han reagerer før han får tatt seg sammen.

NÅ kommer det som ga meg det største sjokket: Før han går tilbake til behandlingen av meg sier han: Dette er en tungt psykiatrisk belastet familie.

Hva gir du meg!!!?? Dette kunne jeg jo ant, men jeg ville absolutt ikke vite det - ihvertfall ikke fra han! Hadde virkelig problemer når jeg hørte folk prate om dette. Lite sted - mye snakk...

Dette gav meg bakoversveis. Dette var et stygt brudd. Et overgrep mot nevnte familie. Jeg føler dette ekkelt. Har fått greie på noe om noen som jeg helst skulle sluppet å vite. Siden jeg ikke har konfrontert han med mine reaksjoner, føler jeg meg medskyldig. Han kan vel egentlig bli fratatt rettighetene til å drive praksisen sin pga dette? Hvis jeg sa noe til noen om det. Hva tror han egentlig om MEG siden han sier slikt? Føler meg utrygg. Gi meg et råd er du snill!

[Gjest bipoline]

Jeg er enig med deg at dette er et brudd på taushetsplikten. Jeg er selv helsepersonell og merker at jeg på en måte er "innenfor", blir behandlet på en annen måte enn andre pasienter. Jeg har liksom forutsetninger for å forstå både egen og andres situasjon....

Det kan høres ut somom din behandler oppfører seg slik ovenfor deg - bare i langt større grad. Jeg tror jeg hadde mistet tillitten til ham. Hvordan overholdes taushetsplikten i fht. dine betroelser?

[thinkerbell]

jeg tar meg selv i å småhumre litt.... Artig liten skrue av en terapeut du har funnet deg der!

Nei..altså.. helt ærlig.. terapeuter er mennesker de også, og små glipper kan skje.

Selv må jeg innrømme at jeg hadde blitt mistenksom og litt "på vakt". Det beste du kan gjøre er å ta dette opp med vedkommende, og si at det gjør deg litt bekymret for hva han "sier" om deg når du har forlatt kontoret hans.