Noen gode råd ??

[Gjest fortvilet]

Jeg går i psykoterapi hos en dyktig psyk. Jeg har full tillitt til han, og har fått utrolig mye hjelp. Men nå er vi uenige i hvordan jeg skal takle en sak, og jeg er mildt fortvilet. Vil gjerne følge hans råd, men føler samtidig at det blir helt galt for meg. Det kunne derfor være nyttig å høre hva andre mener. Jeg har vært utsatt for et veldig alvorlig overgrep fra en person i min nære omgangskrets. Jeg har veldig vanskelige og destruktive følelser ovenfor denne personen som rett og slett har "smadret" mitt liv og min framtid. Det personen har gjort vil for alltid prege meg. Min psyk. og jeg er enige om alvorligheten i det denne personen har gjort, han mener også at det er sunt og naturlig at jeg har sinne- og hat følelser. Men så kommer vi til uenigheten. Jeg vil gjøre noe med det ovenfor personen. Ikke det jeg har mest lyst til som er å skade vedkommende fysisk eller ødelegge materielle ting, sette ut rykter osv. Det innser jeg at er bare fantasier som jeg verken kan eller vil sette ut i livet, og som dessuten bare ville være skadelig for meg selv. Men jeg kunne tenke meg å skrive et brev å fortelle om hva jeg mener om det vedkommende har gjort, og hva det har forårsaket for meg. Eller evt. anmelde vedkommende. Det siste føles vanskelig, for jeg vet ikke om jeg orker å gjennomføre en rettssak selv. Min psyk. mener det vil være helt feil å gjøre noe sånt fordi det kan føre til (og det ønsker jeg) at den andre personen kan få skyldfølelse og dermed få psykiske problemer. Ja, hva så? Min psyk. mener at jeg vil få det dårlig og at det vil nedbryte mitt selvbilde(som er dårlig fra før) dersom den andre personen får det psykisk vanskelig. Det tror ikke jeg. Jeg kan ikke forstå at mitt selvbilde skulle bedre seg av at jeg "ligger flat og lar andre sparke meg omtrent i hjel". Det vil jo være omtrent det samme som å si: "Velkommen til å mishandle meg". Dette henger ikke på greip for meg. Jeg føler at alt har låst seg i forhold til min behandler pga. dette, og jeg vurderer nå å slutte. Dette synes jeg er veldig leit, for jeg har så inderlig behov for fortsatt psykoterapi. Vær så snill , gi meg noen gode råd !!! Jeg er helt fortvilet !!

- fortvilet

[Gjest FridaF]

Jeg skulle gjerne sett en overgriper som får skyldfølelse og forstår hva han har gjort selv om han får det dyttet inn med teskje. Det tror jeg ikke finnes. Så hva er da vitsen med å skrive brev? Jeg syns du skal anmelde han. Enkelt og greit. Hvis du orker. I motsatt fall bør du la saken stå der den er. Ikke gjøre noe. Syns jeg.

[thinkerbell]

Ut i fra det du har skrevet må jeg bare si at jeg -på ingen måte- er enig med din behandler i denne saken. Og jeg blir faktisk forbannet når jeg leser det du skriver.

Jeg ser behovet og ønsket om å konfrorntere vedkommende, og forstår det meget godt. Det er klart du føler sterk trang til å -tilfeldigvis- kaste en atombombe på ham.....men det er -muligens- ikke så veldig lurt........................

Jeg oppfatter deg konstruktiv og fryktelig normal. Det som er viktig er at du stoler på deg selv, uavhengig av hva denne terapeuten sier ang. saken.

Du vet selv hva som er "riktig" for deg å gjøre, -det jeg ber om er at du tenker nøye igjennom måten du evt. vil gjøre det på.

Jeg vil nok råde deg til å ta dette opp med din psyk. enda en gang. Dette er så inderlig viktig for deg, og det bør din terapeut fatte og begripe. Dere har hatt et godt samarbeid til nå og du har sikkert fremdeles endel å jobbe med - mao. du trenger ham. Forsøk å snakke med ham en gang til. Forsøk å få ham til å forstå.

Kanskje du trenger å gjøre dette... skrive til overgriperen.. ... eller anmelde overgrepet.

Jeg tror vedkommende som gjorde dette mot deg holder deg på en måte fanget enda. Kanskje er et brev eller en anmeldelse veien til å bli "fri".

Dette er kun mine tanker.. Om du velger å høre på dem eller ikke, det skal du velge selv. Men vit, du er viktig, stol på deg selv -uavhengig av hva din terapeut sier.. Lytt til følelsene dine.

lykke til...

*forsiktig liten klem.. om du føler for det*

[girlunknown]

* Ut fra din fremstilling av situasjonen kan det virke som om psykiateren ikke opptrer profesjonelt i dette tilfellet.. Hva med å spørre psyk'en i neste time om å få en grundig begrunnelse for det standpunktet psyk'en har? Det med at overgriperen skulle få skyldfølelse er ingen grunn for hvorfor man ikke burde anmelde overgriper!

* Hva du enn gjør, ikke skriv noe brev til overgriper! Du har ingen garanti for at overgriperen er et menneske med sunn fornuft, som ville få skyldfølelse av å lese det du skriver. Hvis overgriperen er syk i hodet, vil han/hun gjennom ditt brev bare oppdage enda flere måter å såre deg og tråkke deg ned. Ikke la ham få ha enda mer makt over deg!

Fortsett gjerne å skrive her på forumet. Det hjelper mange.

[thinkerbell]

* Ut fra din fremstilling av situasjonen kan det virke som om psykiateren ikke opptrer profesjonelt i dette tilfellet.. Hva med å spørre psyk'en i neste time om å få en grundig begrunnelse for det standpunktet psyk'en har? Det med at overgriperen skulle få skyldfølelse er ingen grunn for hvorfor man ikke burde anmelde overgriper!

* Hva du enn gjør, ikke skriv noe brev til overgriper! Du har ingen garanti for at overgriperen er et menneske med sunn fornuft, som ville få skyldfølelse av å lese det du skriver. Hvis overgriperen er syk i hodet, vil han/hun gjennom ditt brev bare oppdage enda flere måter å såre deg og tråkke deg ned. Ikke la ham få ha enda mer makt over deg!

Fortsett gjerne å skrive her på forumet. Det hjelper mange.

det var smart det der du sa med å ikke skrive brev... Jeg tenkte ikke så langt.

[leenie]

Jeg er enig med psykiateren din i at du ikke bør skrive et brev til overgriperen, eller henvende deg til ham på egenhånd å¨noe vis. Det er jo ingen ting som tyder på at vedkommende er et mennesk det nytter å appellere til på normalt vis.

Det var tydelig for meg under overgrepet jeg opplevde at overgriperen ØNSKET å skade meg, og at det var min smerte som ga ham tilfredstillelse. Jeg har ingen tro på at det å gi ham lidelsene i etterkant, svart på hvitt, hadde hatt noen som helst ønsket effekt på hans samvittighet. Det ville jo vært NORMALT, og her har vi tydeligvis med det MOTSATTE å gjøre.

Utenom det, så tror jeg kanskje at psykiateren din har vært litt uheldig med ordleggingen? Jeg går selv til en meget flink og erfaren psykiater, som jeg har et greit forhold til, men det hender at jeg syns han uttrykker seg litt uklart. Særlig rundt det som er tyngst for meg å snakke om.

Det er viktig å huske at selv om disse behandlerene er profesjonelle, er de også bare mennesker. De er like lite ufeilbarlige som oss andre.

Det hender ofte at jeg må be psykiateren om å utdype et poeng, eller omformulere noe som jeg er usikker på. Ofte sier han ting som jeg misforstår, og da blir jeg fort sur eller lei, men det er da det gjelder å holde hodet kaldt og spørre hva han mener. Ikke alltid lett...!

Jeg må minne meg selv på at det er mitt beste han har i tankene, og at terapien er et samarbeid mellom meg og ham.

Det er leit at du har fått et vanskelig forhold til psykiateren din, og jeg håper virkelig det ordner seg for deg.

Lykke til videre!

Klem fra

[Gjest fortvilet]

Takk for mange råd! Jeg skal tenke meg nøye om før jeg gjør noe som helst. Jeg skal også ta en ny samtale med min terapeut før jeg bestemmer meg. Men jeg har altså voldsomt behov for å skrive et brev til overgriperen og fortelle hva jeg mener.

[thinkerbell]

Takk for mange råd! Jeg skal tenke meg nøye om før jeg gjør noe som helst. Jeg skal også ta en ny samtale med min terapeut før jeg bestemmer meg. Men jeg har altså voldsomt behov for å skrive et brev til overgriperen og fortelle hva jeg mener.

Jeg skjønner behovet ditt.

Men.. lov meg at dersom du skriver.. så vær forsiktig..

Lykke til!!

og hold kontakten med oss...

[Gjest ollivia]

Kjære deg! Jeg synes du skal gjøre som du føler for og ikke høre på psyk`en. Det er bare du som vet hva som er best for deg. Jeg tror at for å få det bedre og på en måte bli mer ferdig med det, så må du gjøre noe og ikke bare la det ligge. Det kan da ikke være riktig at man skal kunne forgripe seg på noen og ikke få noe igjen. Jeg tror at det beste i de fleste tilfeller er å anmelde sånne forhold, det mener jeg også for deg. Så vet du i ettertid at du gjorde det du kunne.

En evt. rettssak hadde sikkert ikke kommet før om minst ett år, sånt tar så tid. Da hadde du ikke engang behøvd å møte overgriperen, du kunne forklart deg uten at han hadde vært tilstede. Hvis det ikke hadde blitt rettssak, så hadde han ihvertfall fått seg en støkk da han var blitt innkalt til avhør.

Jeg forstår at du har behov for å skrive et brev til han, vet ikke om du hadde oppnådd noe. Har du tenkt på å søke om voldsoffererstaning? Hvis du gjør det, kan du skrive hvordan du har det i søknaden, og også sende med psykrapporter. Det er du som bestemmer hva som skal videresendes til han og hva han skal få vite, da kunne han kanskje gjennom søknaden bare fått høre hvor galt det er det han har gjort? Bare et forslag.

Synes heller ikke du skulle få dårlig samvittighet av å fortelle folk hva han har gjort hvis du føler for det, synes ikke du setter ut rykter da, han kan jo kanskje også gjøre noe mot andre.

Klem og lykke til videre!!

[Gjest fortvilet]

Jeg skjønner behovet ditt.

Men.. lov meg at dersom du skriver.. så vær forsiktig..

Lykke til!!

og hold kontakten med oss...

Jeg har behov for å komme med noen tilleggsopplysninger for å forklare hvorfor jeg har lyst til å skrive et brev. Overgriperen er en person jeg kjenner godt, men aldri har hatt noe intimt forhold til. Han er en person som framstår som snill, omsorgsfull og hjelpsom på alle måter. Han er alltid enig med siste taler, og motsier skjelden noen. Han konfronterer aldri noen med noe, og tåler ikke konfrontasjoner selv. Er alltid hyggelig, smilende og diplomatisk. Overgrepet kom helt overraskende på meg. Jeg tror han ville meg vondt. Det var grovt og brutalt og jeg kjempet i mot så godt jeg kunne (i flere timer faktisk). Han gjentok og gjentok at han bare ville være god i mot meg, men det var ingenting som tydet på det. I ettertid har jeg tenkt at dette var noe han gjorde for å få en slags makt over meg. Jeg har lykkes i noe som han ikke har lykkes i, og dette tror jeg rett og slett ikke han tåler. Dette er bare spekulasjoner, men man prøver jo desperat å finne en grunn til at noe så utrolig kan skje. Det er fortsatt helt uvirkelig for meg. Han har tatt kontakt med meg et par ganger siden via telefon. Han gjentar at han gjorde det for å være god imot meg. Det er jo helt absurd.Jeg har sagt at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, men det kan han ikke forstå. Som sagt tror jeg det var ondskap der og da, men jeg tror kanskje ikke de alvorlige konsekvensene det har hatt for meg var meningen. Siden det er mer enn normalt viktig for han å bli fremstilt i et positivt lys, og han hater kritikk eller at andre viser sinne, tror jeg kanskje det ville gjøre han vondt å få et brev hvor jeg uttrykker hvordan jeg føler det, og hvilke alvorlige konsekvenser handlingene hans har hatt og har for meg. Og jeg tror ikke jeg vil få skyldfølelse selvom han får det vondt psykisk. Så grusom er jeg. Jeg unner han det. Og thinkerbell, du har helt rett i at han holder meg fanget enda. Jeg kan ikke forstå at noen kan ta seg til rette på den måten, og med vitende og vilje ødelegge meg og livet mitt. Jeg vil føle det som en befrielse å skrive det jeg tenker og føler. Sånn som det er nå føler jeg at de vonde tankene og følelsene tærer meg opp innenfra, og jeg ser dette som eneste mulighet til å sende de fra meg på. Jeg orker ingen anmeldelse. Dersom saken blir henlagt pga. bevisets stilling vil det helt klart være en triumf for han, og et bevis på at han ikke har gjort noe galt. At det skjedde ting han ikke hadde tatt med i beregningen er da ikke hans skyld (vil han nok hevde). Psykiateren min vet om alt dette, men mener altså at jeg vil få skyldfølelse dersom jeg påfører han psykisk smerte. Dette ble langt og usammenhengende. Jeg beklager. Vil bare tilføye at jeg vanligvis ikke er noen langsint eller hevngjerrig person.

[Gjest fortvilet]

Kjære deg! Jeg synes du skal gjøre som du føler for og ikke høre på psyk`en. Det er bare du som vet hva som er best for deg. Jeg tror at for å få det bedre og på en måte bli mer ferdig med det, så må du gjøre noe og ikke bare la det ligge. Det kan da ikke være riktig at man skal kunne forgripe seg på noen og ikke få noe igjen. Jeg tror at det beste i de fleste tilfeller er å anmelde sånne forhold, det mener jeg også for deg. Så vet du i ettertid at du gjorde det du kunne.

En evt. rettssak hadde sikkert ikke kommet før om minst ett år, sånt tar så tid. Da hadde du ikke engang behøvd å møte overgriperen, du kunne forklart deg uten at han hadde vært tilstede. Hvis det ikke hadde blitt rettssak, så hadde han ihvertfall fått seg en støkk da han var blitt innkalt til avhør.

Jeg forstår at du har behov for å skrive et brev til han, vet ikke om du hadde oppnådd noe. Har du tenkt på å søke om voldsoffererstaning? Hvis du gjør det, kan du skrive hvordan du har det i søknaden, og også sende med psykrapporter. Det er du som bestemmer hva som skal videresendes til han og hva han skal få vite, da kunne han kanskje gjennom søknaden bare fått høre hvor galt det er det han har gjort? Bare et forslag.

Synes heller ikke du skulle få dårlig samvittighet av å fortelle folk hva han har gjort hvis du føler for det, synes ikke du setter ut rykter da, han kan jo kanskje også gjøre noe mot andre.

Klem og lykke til videre!!

Takk for støtte og gode råd. Hvordan søker jeg om voldsoffererstatning ? Jeg har tenkt på å søke erstatning, men kan jeg gjøre det uten at han er anmeldt og dømt ?

[Gjest fortvilet]

Jeg vil bare en gang til få takke for støtte og gode råd. Jeg er helt overveldet av deres engasjement !! Tenk at så mange forstår hva jeg sliter med.

[thinkerbell]

Jeg har behov for å komme med noen tilleggsopplysninger for å forklare hvorfor jeg har lyst til å skrive et brev. Overgriperen er en person jeg kjenner godt, men aldri har hatt noe intimt forhold til. Han er en person som framstår som snill, omsorgsfull og hjelpsom på alle måter. Han er alltid enig med siste taler, og motsier skjelden noen. Han konfronterer aldri noen med noe, og tåler ikke konfrontasjoner selv. Er alltid hyggelig, smilende og diplomatisk. Overgrepet kom helt overraskende på meg. Jeg tror han ville meg vondt. Det var grovt og brutalt og jeg kjempet i mot så godt jeg kunne (i flere timer faktisk). Han gjentok og gjentok at han bare ville være god i mot meg, men det var ingenting som tydet på det. I ettertid har jeg tenkt at dette var noe han gjorde for å få en slags makt over meg. Jeg har lykkes i noe som han ikke har lykkes i, og dette tror jeg rett og slett ikke han tåler. Dette er bare spekulasjoner, men man prøver jo desperat å finne en grunn til at noe så utrolig kan skje. Det er fortsatt helt uvirkelig for meg. Han har tatt kontakt med meg et par ganger siden via telefon. Han gjentar at han gjorde det for å være god imot meg. Det er jo helt absurd.Jeg har sagt at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, men det kan han ikke forstå. Som sagt tror jeg det var ondskap der og da, men jeg tror kanskje ikke de alvorlige konsekvensene det har hatt for meg var meningen. Siden det er mer enn normalt viktig for han å bli fremstilt i et positivt lys, og han hater kritikk eller at andre viser sinne, tror jeg kanskje det ville gjøre han vondt å få et brev hvor jeg uttrykker hvordan jeg føler det, og hvilke alvorlige konsekvenser handlingene hans har hatt og har for meg. Og jeg tror ikke jeg vil få skyldfølelse selvom han får det vondt psykisk. Så grusom er jeg. Jeg unner han det. Og thinkerbell, du har helt rett i at han holder meg fanget enda. Jeg kan ikke forstå at noen kan ta seg til rette på den måten, og med vitende og vilje ødelegge meg og livet mitt. Jeg vil føle det som en befrielse å skrive det jeg tenker og føler. Sånn som det er nå føler jeg at de vonde tankene og følelsene tærer meg opp innenfra, og jeg ser dette som eneste mulighet til å sende de fra meg på. Jeg orker ingen anmeldelse. Dersom saken blir henlagt pga. bevisets stilling vil det helt klart være en triumf for han, og et bevis på at han ikke har gjort noe galt. At det skjedde ting han ikke hadde tatt med i beregningen er da ikke hans skyld (vil han nok hevde). Psykiateren min vet om alt dette, men mener altså at jeg vil få skyldfølelse dersom jeg påfører han psykisk smerte. Dette ble langt og usammenhengende. Jeg beklager. Vil bare tilføye at jeg vanligvis ikke er noen langsint eller hevngjerrig person.

kjære gode deg....

Klart du skal skrive... Jeg ble litt itvil der et øyeblikk fordi jeg ikke visste hva slags menneske dette var. Men nå ser jeg.....

En anmeldeles kan oppleves som et nytt overgrep..hvis du ikke vinner.. Du har helt rett.

Men lov meg kjære du..... lov meg at du gjør noe.... han vil holde deg fanget... det er kun du som kan gjøre degselv fri.

og.. hold kontakten med oss...

[Gjest Liza i London]

Jeg har behov for å komme med noen tilleggsopplysninger for å forklare hvorfor jeg har lyst til å skrive et brev. Overgriperen er en person jeg kjenner godt, men aldri har hatt noe intimt forhold til. Han er en person som framstår som snill, omsorgsfull og hjelpsom på alle måter. Han er alltid enig med siste taler, og motsier skjelden noen. Han konfronterer aldri noen med noe, og tåler ikke konfrontasjoner selv. Er alltid hyggelig, smilende og diplomatisk. Overgrepet kom helt overraskende på meg. Jeg tror han ville meg vondt. Det var grovt og brutalt og jeg kjempet i mot så godt jeg kunne (i flere timer faktisk). Han gjentok og gjentok at han bare ville være god i mot meg, men det var ingenting som tydet på det. I ettertid har jeg tenkt at dette var noe han gjorde for å få en slags makt over meg. Jeg har lykkes i noe som han ikke har lykkes i, og dette tror jeg rett og slett ikke han tåler. Dette er bare spekulasjoner, men man prøver jo desperat å finne en grunn til at noe så utrolig kan skje. Det er fortsatt helt uvirkelig for meg. Han har tatt kontakt med meg et par ganger siden via telefon. Han gjentar at han gjorde det for å være god imot meg. Det er jo helt absurd.Jeg har sagt at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, men det kan han ikke forstå. Som sagt tror jeg det var ondskap der og da, men jeg tror kanskje ikke de alvorlige konsekvensene det har hatt for meg var meningen. Siden det er mer enn normalt viktig for han å bli fremstilt i et positivt lys, og han hater kritikk eller at andre viser sinne, tror jeg kanskje det ville gjøre han vondt å få et brev hvor jeg uttrykker hvordan jeg føler det, og hvilke alvorlige konsekvenser handlingene hans har hatt og har for meg. Og jeg tror ikke jeg vil få skyldfølelse selvom han får det vondt psykisk. Så grusom er jeg. Jeg unner han det. Og thinkerbell, du har helt rett i at han holder meg fanget enda. Jeg kan ikke forstå at noen kan ta seg til rette på den måten, og med vitende og vilje ødelegge meg og livet mitt. Jeg vil føle det som en befrielse å skrive det jeg tenker og føler. Sånn som det er nå føler jeg at de vonde tankene og følelsene tærer meg opp innenfra, og jeg ser dette som eneste mulighet til å sende de fra meg på. Jeg orker ingen anmeldelse. Dersom saken blir henlagt pga. bevisets stilling vil det helt klart være en triumf for han, og et bevis på at han ikke har gjort noe galt. At det skjedde ting han ikke hadde tatt med i beregningen er da ikke hans skyld (vil han nok hevde). Psykiateren min vet om alt dette, men mener altså at jeg vil få skyldfølelse dersom jeg påfører han psykisk smerte. Dette ble langt og usammenhengende. Jeg beklager. Vil bare tilføye at jeg vanligvis ikke er noen langsint eller hevngjerrig person.

Kjære fortvilet,

jeg har tenkt og tenkt på det du har skrevet.

Vet du, jeg tror ikke det er nok at du får terapeuten din til å forstå dine ønsker og behov, du må også stille ham et direkte spørsmål om hvorfor han sier det han sier - og ta svaret hans på alvor!

Med det mener jeg ikke at du skal gå mot det som er riktig for deg, men vurdere argumentene hans.

Siden han har vært istand til å hjelpe deg så godt som han har, hittil, vil han - når dere er på samme bølgelengde mht hva du skal gjøre i forhold til overgriperen, - kanskje også hjelpe deg til å finne en måte å ta igjen - og å frigjøre deg.

det er så viktig at du kommer ut av dette uten å føle deg som offer nok en gang !

Måten du skriver og tenker på, viser at du har det som skal til for å kunne både ta igjen og å bygge opp livet ditt på nytt - slik at overgriperen ikke får sjansen til å se at han har lyktes i sitt forsøk på å knekke deg!

[girlunknown]

Takk for mange råd! Jeg skal tenke meg nøye om før jeg gjør noe som helst. Jeg skal også ta en ny samtale med min terapeut før jeg bestemmer meg. Men jeg har altså voldsomt behov for å skrive et brev til overgriperen og fortelle hva jeg mener.

hei igjen 'fortvilet'

å ha behovet for å la overgriperen få vite hva du mener er veldig naturlig. men det finnes vel anddre måter?

[Gjest fortvilet]

Kjære fortvilet,

jeg har tenkt og tenkt på det du har skrevet.

Vet du, jeg tror ikke det er nok at du får terapeuten din til å forstå dine ønsker og behov, du må også stille ham et direkte spørsmål om hvorfor han sier det han sier - og ta svaret hans på alvor!

Med det mener jeg ikke at du skal gå mot det som er riktig for deg, men vurdere argumentene hans.

Siden han har vært istand til å hjelpe deg så godt som han har, hittil, vil han - når dere er på samme bølgelengde mht hva du skal gjøre i forhold til overgriperen, - kanskje også hjelpe deg til å finne en måte å ta igjen - og å frigjøre deg.

det er så viktig at du kommer ut av dette uten å føle deg som offer nok en gang !

Måten du skriver og tenker på, viser at du har det som skal til for å kunne både ta igjen og å bygge opp livet ditt på nytt - slik at overgriperen ikke får sjansen til å se at han har lyktes i sitt forsøk på å knekke deg!

Jeg lover at jeg skal høre på terapeuten min og forsøke å forstå hvorfor han er så steil på det han mener i denne saken.Vanligvis er han ikke så steil på sine meninger, men lar meg ved hjelp av samtale komme fram til løsninger selv. Jeg er sikker på at han ønsker mitt beste. Det er bare så vanskelig å forstå at jeg ikke skal kunne ta igjen. Vi har allerede brukt flere timer til å snakke om dette, og jeg føler som sagt at det har låst seg helt for meg. Jeg er også så livredd for at han skal si at det ikke er noen vits med behandling lenger, at jeg ikke er mottagelig for hjelp. Derfor har jeg planlagt å avslutte det selv. Det føles litt bedre enn å bli avvist av han, for det tror jeg nesten ikke jeg kan klare å bære. Han er helt enig i at overgrepet er veldig alvorlig, og at det antagelig er ondskap som ligger til grunn for det. Da jeg begynte å få hat og raserifølelser sa han at det var flott. Jeg fikk enorm skyldfølelse forat jeg hadde disse reaksjonene, men det har jeg etter mange timer og mye gråt og bebreidelser kommet over (tror jeg). Det er altså når jeg vil gjøre noe konkret ovenfor overgriperen han setter foten ned. Og han er veldig streng og bestemt. Sier at jeg vil bli ødelagt av det. Jeg har et veldig negativt selvbilde og vi har jobbet mye med det i terapien. Jeg merker at det har bedret seg i mange situasjoner. Bl.a. føler jeg nå at jeg gjør en god og nyttig jobb. Har alltid hørt av arbeidsgivere, kolleger og andre at jeg har gjort det, men jeg har bestandig trodd helt oppriktig at jeg har klart å lure alle til å tro at jeg er dyktig. Terapeuten min tror at jeg vil rive ned igjen alt vi har bygd opp dersom jeg sender det brevet. Jeg kan altså ikke på noen måte forstå det. Det kan da ikke ha noe med et godt selvbilde å gjøre at jeg lar andre mishandle meg. Men jeg skal prøve å forstå nok en gang, hvis han ikke allerede har gitt opp. Det har vært veldig godt å kunne skrive om dette på DOL, og få høre andres meninger, og ikke minst få støtte. Jeg føler at trykket har lettet betraktelig. Jeg var på kurs uka før påske og terapeuten min skal på kurs uka etter påske, så det har blitt et veldig langt opphold, men nå tror jeg at jeg skal klare å holde ut uten å gjøre noe overilet før jeg har snakket med han igjen.

[Gjest ollivia]

Takk for støtte og gode råd. Hvordan søker jeg om voldsoffererstatning ? Jeg har tenkt på å søke erstatning, men kan jeg gjøre det uten at han er anmeldt og dømt ?

Hei, ja det synes jeg du burde gjøre! Du søker gjennom fylkesmannen. Jeg tror at når det gjelder sånne saker, så kan du søke selv om du ikke har anmeldt, sånn er det ihvertfall hvis overgriper er i familien, jeg er ikke helt sikker på hvordan det er hvis han er i nær omgangskrets, kanskje noen andre vet? Han behøver ihvertfall ikke å være dømt.

[Gjest Liza i London]

Jeg lover at jeg skal høre på terapeuten min og forsøke å forstå hvorfor han er så steil på det han mener i denne saken.Vanligvis er han ikke så steil på sine meninger, men lar meg ved hjelp av samtale komme fram til løsninger selv. Jeg er sikker på at han ønsker mitt beste. Det er bare så vanskelig å forstå at jeg ikke skal kunne ta igjen. Vi har allerede brukt flere timer til å snakke om dette, og jeg føler som sagt at det har låst seg helt for meg. Jeg er også så livredd for at han skal si at det ikke er noen vits med behandling lenger, at jeg ikke er mottagelig for hjelp. Derfor har jeg planlagt å avslutte det selv. Det føles litt bedre enn å bli avvist av han, for det tror jeg nesten ikke jeg kan klare å bære. Han er helt enig i at overgrepet er veldig alvorlig, og at det antagelig er ondskap som ligger til grunn for det. Da jeg begynte å få hat og raserifølelser sa han at det var flott. Jeg fikk enorm skyldfølelse forat jeg hadde disse reaksjonene, men det har jeg etter mange timer og mye gråt og bebreidelser kommet over (tror jeg). Det er altså når jeg vil gjøre noe konkret ovenfor overgriperen han setter foten ned. Og han er veldig streng og bestemt. Sier at jeg vil bli ødelagt av det. Jeg har et veldig negativt selvbilde og vi har jobbet mye med det i terapien. Jeg merker at det har bedret seg i mange situasjoner. Bl.a. føler jeg nå at jeg gjør en god og nyttig jobb. Har alltid hørt av arbeidsgivere, kolleger og andre at jeg har gjort det, men jeg har bestandig trodd helt oppriktig at jeg har klart å lure alle til å tro at jeg er dyktig. Terapeuten min tror at jeg vil rive ned igjen alt vi har bygd opp dersom jeg sender det brevet. Jeg kan altså ikke på noen måte forstå det. Det kan da ikke ha noe med et godt selvbilde å gjøre at jeg lar andre mishandle meg. Men jeg skal prøve å forstå nok en gang, hvis han ikke allerede har gitt opp. Det har vært veldig godt å kunne skrive om dette på DOL, og få høre andres meninger, og ikke minst få støtte. Jeg føler at trykket har lettet betraktelig. Jeg var på kurs uka før påske og terapeuten min skal på kurs uka etter påske, så det har blitt et veldig langt opphold, men nå tror jeg at jeg skal klare å holde ut uten å gjøre noe overilet før jeg har snakket med han igjen.

Hei!

Du, han terapeuten din høres egentlig veldig bra ut - og jeg er overbevist om at du ikke behøver å frykte at han vil avslutte terapien!

det er en viktig ting å huske på som pasient : Iblant er terapeutens veier uransakelige!!

Selvsagt kan jeg ikke vite dette, men mitt stalltips er at han vet hva han gjør - og at siste ordet slett ikke er sagt i denne sammenhengen!

Stå på ditt, du....de færreste virkelig gode trepauter ønsker seg "snille" pasienter ;-)