Jeg frykter å mise all motivasjon og mening

[UtakknemligDiva]

Kjenner en slags støtfølelse under lungene pga angst, men det var i et sekund og venter en stund så kommer det. Det er ikke bokstavelig talt støt men er den nærmeste beskrivelse jeg finner. Det er som om livet ikke har mer å by på, jeg er redd for å bli mer autistisk enn jeg er, for at jeg aldri skal finne tilhørighet. Jeg er redd for at jeg kommer dit at jeg ikke finner noen verdens ting interessant lenger  det er en grusom tilværelse. Der du bare føler at alt du gjør, hele din eksistens er bortkastet. Hva er feil med hjernen til de som blir slik? Er vi bare veldig realistiske? Jeg prøver å lyve til meg selv og tenke mer som et barn igjen, at det er lov å ha gode følelser her i livet, men jeg vet at jeg lurer meg selv og går bare med en følelse av å angre da.