Sint

[Fru2020]

Jeg ble så sint i utskrivingssamtalen i dag. Jeg ble sint fordi jeg må leve, ble sint fordi overlegen sa at han trodde jeg ble frisk, sint fordi han sa han måtte sende enda en bekymringsmelding. Sint fordi jeg ikke har funnet tilbake til meg selv i løpet av oppholdet. Sint fordi jeg måtte gå hjem og fungere fordi jeg er mamma. 

Jeg kjenner enda på frustrasjonen. Hvorfor være i live når man ikke er i stand til å leve? Jeg er dønn sliten av denne runddansen. Jeg kjører på hjemme til jeg kollapser og må inn på sengepost. 

Dette var min innleggelse nummer 40.

Jeg kommer aldri til å bli frisk.

[Fru2020]

......måtte visst bare ha en utblåsning

[frosken]

Fru2020 skrev (11 minutter siden):

Jeg ble så sint i utskrivingssamtalen i dag. Jeg ble sint fordi jeg må leve, ble sint fordi overlegen sa at han trodde jeg ble frisk, sint fordi han sa han måtte sende enda en bekymringsmelding. Sint fordi jeg ikke har funnet tilbake til meg selv i løpet av oppholdet. Sint fordi jeg måtte gå hjem og fungere fordi jeg er mamma. 

Jeg kjenner enda på frustrasjonen. Hvorfor være i live når man ikke er i stand til å leve? Jeg er dønn sliten av denne runddansen. Jeg kjører på hjemme til jeg kollapser og må inn på sengepost. 

Dette var min innleggelse nummer 40.

Jeg kommer aldri til å bli frisk.

Hva gjør at du er så spesiell at du ikke skal kunne komme til å fungere? 

Men dessverre mener jeg det er riktig at barnevernet på nytt varsles, - jeg synes ikke barn skal vokse opp sammen med foreldre som store deler av tiden vurderer å forlate dem gjennom selvmord. Så hvis du fortsetter å se for deg selvmord som hovedstrategi i din regulering av følelser, så bør neppe din sønn bli boende hos deg. Dessverre. 

 

[AnonymBruker]

At du i det hele tatt har fått lov å bli innlagt så mange som 40 ganger forundrer meg for det er åpenbart at du ikke har bra av det, og ihvertfall ikke barna dine. Du blir jo bare verre av det og mer avhengig. 

Hva er det som gjør at du vil dø egentlig? 

Anonymkode: 554d1...5bd

[Fru2020]

frosken skrev (30 minutter siden):

Hva gjør at du er så spesiell at du ikke skal kunne komme til å fungere? 

Men dessverre mener jeg det er riktig at barnevernet på nytt varsles, - jeg synes ikke barn skal vokse opp sammen med foreldre som store deler av tiden vurderer å forlate dem gjennom selvmord. Så hvis du fortsetter å se for deg selvmord som hovedstrategi i din regulering av følelser, så bør neppe din sønn bli boende hos deg. Dessverre. 

 

Jeg begynner å anse meg selv som et håpløst tilfellet.

Jeg kan forstå meningen din om sønnen min. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor godt jeg fungerer når han er her, når en samtidig vet hvordan verden kan falle sammen når han ikke er her. Jeg mener at det beste for sønnen min er å være sammen med meg. Jeg hatt ikke alltid ment det. Da barnevernet ville ha han i fosterhjem sa jeg meg enig fordi jeg visste jeg ikke var en god nok mamma. Men etter et år i den prosessen trakk barnevernet saken og slo fast at jeg var god nok. 

Han er den eneste grunnen til at jeg ber om hjelp når jeg føler at jeg er i ferd med å miste kontrollen på impulsene mine.

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

At du i det hele tatt har fått lov å bli innlagt så mange som 40 ganger forundrer meg for det er åpenbart at du ikke har bra av det, og ihvertfall ikke barna dine. Du blir jo bare verre av det og mer avhengig. 

Hva er det som gjør at du vil dø egentlig? 

Anonymkode: 554d1...5bd

40 er et skyhøyt tall. 

Jeg er så lei av at uansett hva jeg gjør, uansett hvor hardt jeg jobber så blir jeg premiert av et totalt fravær av gode følelser. Jeg føler at livet har mistet mening når jeg ikke har jobben min lenger. Jeg hatt totalt mistet meg selv. Og jeg blir ikke bedre. Selv etter 40 kriseopphold.

Nå kommer det til å bli en endring etter idag. Jeg kommer ikke lengre til å tilbys stabiliseringsopphold når jeg blir innlagt akutt. Hvis det er akutt skal jeg komme over den verste krisen på akuttmottaket for så å reise hjem. For å få stabiliseringsopphold på DPS må jeg ha planlagte innleggelser. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (39 minutter siden):

Hva gjør at du er så spesiell at du ikke skal kunne komme til å fungere? 

Men dessverre mener jeg det er riktig at barnevernet på nytt varsles, - jeg synes ikke barn skal vokse opp sammen med foreldre som store deler av tiden vurderer å forlate dem gjennom selvmord. Så hvis du fortsetter å se for deg selvmord som hovedstrategi i din regulering av følelser, så bør neppe din sønn bli boende hos deg. Dessverre. 

 

Her må jeg si meg enig med deg. Ungen tar stor skade av dette og så lenge TS ønsker å dø og må legges inn etter omtrent hvert eneste samvær så er det helt riktig av dem å varsle barnevernet. Denne gangen håper jeg at de lytter.

 

Anonymkode: 1f132...20f

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Jeg begynner å anse meg selv som et håpløst tilfellet.

Jeg kan forstå meningen din om sønnen min. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor godt jeg fungerer når han er her, når en samtidig vet hvordan verden kan falle sammen når han ikke er her. Jeg mener at det beste for sønnen min er å være sammen med meg. Jeg hatt ikke alltid ment det. Da barnevernet ville ha han i fosterhjem sa jeg meg enig fordi jeg visste jeg ikke var en god nok mamma. Men etter et år i den prosessen trakk barnevernet saken og slo fast at jeg var god nok. 

Han er den eneste grunnen til at jeg ber om hjelp når jeg føler at jeg er i ferd med å miste kontrollen på impulsene mine.

40 er et skyhøyt tall. 

Jeg er så lei av at uansett hva jeg gjør, uansett hvor hardt jeg jobber så blir jeg premiert av et totalt fravær av gode følelser. Jeg føler at livet har mistet mening når jeg ikke har jobben min lenger. Jeg hatt totalt mistet meg selv. Og jeg blir ikke bedre. Selv etter 40 kriseopphold.

Nå kommer det til å bli en endring etter idag. Jeg kommer ikke lengre til å tilbys stabiliseringsopphold når jeg blir innlagt akutt. Hvis det er akutt skal jeg komme over den verste krisen på akuttmottaket for så å reise hjem. For å få stabiliseringsopphold på DPS må jeg ha planlagte innleggelser. 

Jeg er uenig. Så lenge du må legges inn så ofte så vil sønnen din merke det. Barn skjønner mer en man tror, og det vil sette spor i sønnen din. Så vidt jeg husker så har du tidligere fortalt at din sønn får hjelp på grunn av det voldelige ekteskapet bak deg? Han sliter jo allerede.

Du synes jo tydeligvis ikke at sønnen din er viktig nok til å holde deg i live for engang siden du så ofte går rundt og planlegger å dø, og da er det eneste rette at gutten kommer til noen som ikke tenker slik. Tenk om han en gang finner ut at du venter på at samværet skal bli over så du kan få gå og ta livet ditt?

Det siste der synes jeg høres rett ut. Du er nødt til å lære deg andre måter å overleve på en å være innlagt. Frosken har ofte kommet med gode råd tidligere til deg, og det stemmer at du må rett og slett ta valget med at du skal fortsette å leve for sønnen din og ikke handle på de impulsive tankene. Tanker er bare tanker, følelser er ikke farlige og du MÅ ikke ta overdose eller skade deg selv selv om du har lyst.

Jeg sier ikke dette for å være slem, men fordi jeg er vokst opp med en psykisk syk mor som var mye innlagt og som har flere selvmordsforsøk bak seg. Det er vanvittig tungt, og jeg merker at jeg blir sint på din sønns vegne. 

Anonymkode: 1f132...20f

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Jeg begynner å anse meg selv som et håpløst tilfellet.

Jeg kan forstå meningen din om sønnen min. Jeg tror det er vanskelig å forstå hvor godt jeg fungerer når han er her, når en samtidig vet hvordan verden kan falle sammen når han ikke er her. Jeg mener at det beste for sønnen min er å være sammen med meg. Jeg hatt ikke alltid ment det. Da barnevernet ville ha han i fosterhjem sa jeg meg enig fordi jeg visste jeg ikke var en god nok mamma. Men etter et år i den prosessen trakk barnevernet saken og slo fast at jeg var god nok. 

Han er den eneste grunnen til at jeg ber om hjelp når jeg føler at jeg er i ferd med å miste kontrollen på impulsene mine.

40 er et skyhøyt tall. 

Jeg er så lei av at uansett hva jeg gjør, uansett hvor hardt jeg jobber så blir jeg premiert av et totalt fravær av gode følelser. Jeg føler at livet har mistet mening når jeg ikke har jobben min lenger. Jeg hatt totalt mistet meg selv. Og jeg blir ikke bedre. Selv etter 40 kriseopphold.

Nå kommer det til å bli en endring etter idag. Jeg kommer ikke lengre til å tilbys stabiliseringsopphold når jeg blir innlagt akutt. Hvis det er akutt skal jeg komme over den verste krisen på akuttmottaket for så å reise hjem. For å få stabiliseringsopphold på DPS må jeg ha planlagte innleggelser. 

Begynn å jobb igjen da hvis det er det som gir livet ditt mening. 

Anonymkode: 554d1...5bd

[cathlin]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Jeg ble så sint i utskrivingssamtalen i dag. Jeg ble sint fordi jeg må leve, ble sint fordi overlegen sa at han trodde jeg ble frisk, sint fordi han sa han måtte sende enda en bekymringsmelding. Sint fordi jeg ikke har funnet tilbake til meg selv i løpet av oppholdet. Sint fordi jeg måtte gå hjem og fungere fordi jeg er mamma. 

Jeg kjenner enda på frustrasjonen. Hvorfor være i live når man ikke er i stand til å leve? Jeg er dønn sliten av denne runddansen. Jeg kjører på hjemme til jeg kollapser og må inn på sengepost. 

Dette var min innleggelse nummer 40.

Jeg kommer aldri til å bli frisk.

Herregud så bra at du føler noe:-) Fortsett med det

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Begynn å jobb igjen da hvis det er det som gir livet ditt mening. 

Anonymkode: 554d1...5bd

Eventuelt jobbe litt frivillig som en overgang. Man må ha noe annet meningsfylt å fylle dagene med så man ikke bare sitter og teller ned timene til neste psykologtime og innleggelse.

Anonymkode: 1f132...20f

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Begynn å jobb igjen da hvis det er det som gir livet ditt mening. 

Anonymkode: 554d1...5bd

Det er nok ikke så lett når man sliter i livet, noen ganger er å stå opp det eneste man klarer. 

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er uenig. Så lenge du må legges inn så ofte så vil sønnen din merke det. Barn skjønner mer en man tror, og det vil sette spor i sønnen din. Så vidt jeg husker så har du tidligere fortalt at din sønn får hjelp på grunn av det voldelige ekteskapet bak deg? Han sliter jo allerede.

Du synes jo tydeligvis ikke at sønnen din er viktig nok til å holde deg i live for engang siden du så ofte går rundt og planlegger å dø, og da er det eneste rette at gutten kommer til noen som ikke tenker slik. Tenk om han en gang finner ut at du venter på at samværet skal bli over så du kan få gå og ta livet ditt?

Det siste der synes jeg høres rett ut. Du er nødt til å lære deg andre måter å overleve på en å være innlagt. Frosken har ofte kommet med gode råd tidligere til deg, og det stemmer at du må rett og slett ta valget med at du skal fortsette å leve for sønnen din og ikke handle på de impulsive tankene. Tanker er bare tanker, følelser er ikke farlige og du MÅ ikke ta overdose eller skade deg selv selv om du har lyst.

Jeg sier ikke dette for å være slem, men fordi jeg er vokst opp med en psykisk syk mor som var mye innlagt og som har flere selvmordsforsøk bak seg. Det er vanvittig tungt, og jeg merker at jeg blir sint på din sønns vegne. 

Anonymkode: 1f132...20f

Det ville vært helt forferdelig om han fikk vite om min suicidalit før han er stor nok til å skjønne det. Jeg er hundre prosent sikker på at han ikke vet noe om det idag.

Du har rett i at han har hatt behov for hjelp fra BUP pga traumesymptomer. Etter et halvt år med behandling er han friskmeldt og vi er i ferd med å avslutte behandlingen. Sønnen min har det veldig bra akkurat nå.

Nå forsvarer jeg meg. Men ikke tro et sekund at jeg ikke er bekymret for hva dette gjør med min sønn. Jeg vet veldig godt at dette er noe han må bære med seg resten av livet. Men BUP mener han håndterer det bra og han har ikke noen tanker om at dette kan være hans feil eller at det er noe han kunne gjort annerledes. Skulle han ende opp i fosterhjem er det også noe han måtte bære med seg.

(Skulle ønske at dere så og hørte han le høyt og hjertelig akkurat nå, mens han sitter foran meg)

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Begynn å jobb igjen da hvis det er det som gir livet ditt mening. 

Anonymkode: 554d1...5bd

Jeg har virkelig prøvd. De første årene jeg var syk gikk jeg på jobb. Jeg var den eneste som gikk på jobb fra DPS. Måtte kjøre buss fordi føreretten var tatt fra meg pga selvmordsfaren. Men på jobb skulle jeg. Tilslutt var det en samlet innsats fra kommunen, fastlege og psykolog som fikk meg til å forstå at det gjorde meg sykere å jobbe.

Men det er en uendelig stor sorg. Jeg virkelig elsket å jobbe.

cathlin skrev (1 minutt siden):

Herregud så bra at du føler noe:-) Fortsett med det

Har tenkt tanken jeg også. Jeg hatt kjent på noe annet enn kaos. Jeg har isolert ut en følelse og følt på den. Synd jeg var hos psykiateren min idag sånn at jeg må vente en hel uke før jeg får diskuterer det med henne.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Eventuelt jobbe litt frivillig som en overgang. Man må ha noe annet meningsfylt å fylle dagene med så man ikke bare sitter og teller ned timene til neste psykologtime og innleggelse.

Anonymkode: 1f132...20f

Jeg har meldt meg som frivillig i Mental helse. Håper å bli valgt inn i styret i lokalforeningen. Jeg er også med i et kor.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (8 minutter siden):

Det ville vært helt forferdelig om han fikk vite om min suicidalit før han er stor nok til å skjønne det. Jeg er hundre prosent sikker på at han ikke vet noe om det idag.

Du har rett i at han har hatt behov for hjelp fra BUP pga traumesymptomer. Etter et halvt år med behandling er han friskmeldt og vi er i ferd med å avslutte behandlingen. Sønnen min har det veldig bra akkurat nå.

Nå forsvarer jeg meg. Men ikke tro et sekund at jeg ikke er bekymret for hva dette gjør med min sønn. Jeg vet veldig godt at dette er noe han må bære med seg resten av livet. Men BUP mener han håndterer det bra og han har ikke noen tanker om at dette kan være hans feil eller at det er noe han kunne gjort annerledes. Skulle han ende opp i fosterhjem er det også noe han måtte bære med seg.

(Skulle ønske at dere så og hørte han le høyt og hjertelig akkurat nå, mens han sitter foran meg)

 

Men det er en uendelig stor sorg. Jeg virkelig elsket å jobbe.

Har tenkt tanken jeg også. Jeg hatt kjent på noe annet enn kaos. Jeg har isolert ut en følelse og følt på den. Synd jeg var hos psykiateren min idag sånn at jeg må vente en hel uke før jeg får diskuterer det med henne.

Jeg har meldt meg som frivillig i Mental helse. Håper å bli valgt inn i styret i lokalforeningen. Jeg er også med i et kor.

Jeg forstår godt at du forsvarer deg, det er naturlig og noe de aller fleste ville gjort i  en slik situasjon. 

Jeg er fremdeles uenig i at det er best at han bor hos deg så lenge du må legges så mye inn etter samvær, i hvertfall før du blir så stabil at du ikke har suicidal oppførsel og må legges så mye inn. Fosterhjem trenger jo ikke å være gjeldende for alltid. Jeg har flere søskenbarn i familien som kom hjem etter noen år borte.

Å miste arbeidsevnen er helt forferdelig, det forstår jeg så alt for godt. Jeg er selv ufør og savnet er stort, ikke minst fordi det er så stigmatiserende i samfunnet å være ufør og ikke lenger ha noen jobb å gå til.

Det er veldig bra at du har meldt deg inn som frivillig hos mental helse. Etter hvert så kan det jo være at du kan finne noe frivillig eller litt betalt arbeid som har noe med den gamle utdanning din å gjøre? Det tror jeg ville gitt deg mye for jeg har fått inntrykket av at du virkelig elsket jobben din.

Jeg så her inne at en annen bruker har gjennomgår BET-behandling. Kanskje det kunne vært noe for deg også?

 

Anonymkode: 1f132...20f

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg forstår godt at du forsvarer deg, det er naturlig og noe de aller fleste ville gjort i  en slik situasjon. 

Jeg er fremdeles uenig i at det er best at han bor hos deg så lenge du må legges så mye inn etter samvær, i hvertfall før du blir så stabil at du ikke har suicidal oppførsel og må legges så mye inn. Fosterhjem trenger jo ikke å være gjeldende for alltid. Jeg har flere søskenbarn i familien som kom hjem etter noen år borte.

Å miste arbeidsevnen er helt forferdelig, det forstår jeg så alt for godt. Jeg er selv ufør og savnet er stort, ikke minst fordi det er så stigmatiserende i samfunnet å være ufør og ikke lenger ha noen jobb å gå til.

Det er veldig bra at du har meldt deg inn som frivillig hos mental helse. Etter hvert så kan det jo være at du kan finne noe frivillig eller litt betalt arbeid som har noe med den gamle utdanning din å gjøre? Det tror jeg ville gitt deg mye for jeg har fått inntrykket av at du virkelig elsket jobben din.

Jeg så her inne at en annen bruker har gjennomgår BET-behandling. Kanskje det kunne vært noe for deg også?

 

Anonymkode: 1f132...20f

Vi kan være enige i å være uenige? Jeg hadde ment akkurat det samme som deg om det var meg som stod utenfor og så inn. Men om du hadde kommet inn og tilbrakt tid sammen med oss vet jeg at du hadde blitt mindre bekymret.

Det er en grunn til at skolen og BUP aldri hatt sendt bekymringsmelding. De kjenner gutten og er rett og slett ikke bekymret. BUP kjenner også godt meg da jeg får veiledning der annenhver uke.

Jeg vet at jeg ikke har kontroll på ukene hvor han ikke er hos meg. Skulle virkelig ønske at jeg kunne håndtere disse selvmordsimpulsene bedre. Jeg er rett og slett utslitt. Han er grunnen til at jeg alltid ber om hjelp når jeg er i ferd med å miste kontrollen på tankene mine. 

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (40 minutter siden):

Vi kan være enige i å være uenige? Jeg hadde ment akkurat det samme som deg om det var meg som stod utenfor og så inn. Men om du hadde kommet inn og tilbrakt tid sammen med oss vet jeg at du hadde blitt mindre bekymret.

Det er en grunn til at skolen og BUP aldri hatt sendt bekymringsmelding. De kjenner gutten og er rett og slett ikke bekymret. BUP kjenner også godt meg da jeg får veiledning der annenhver uke.

Jeg vet at jeg ikke har kontroll på ukene hvor han ikke er hos meg. Skulle virkelig ønske at jeg kunne håndtere disse selvmordsimpulsene bedre. Jeg er rett og slett utslitt. Han er grunnen til at jeg alltid ber om hjelp når jeg er i ferd med å miste kontrollen på tankene mine. 

 

Men grunnen til at overlegene sender bekymringsmelding er jo fordi de kjenner DEG. De vet hvor mye sånt påvirker barn. Men hvorfor får du lov å bli akuttinnlagt så hyppig? Hva hjelper 2 dager innlagt liksom? Vil du faktisk ta selvmord så gjør du jo bare det etter du er kommet hjem så hva er vitsen? 

Anonymkode: 554d1...5bd

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men grunnen til at overlegene sender bekymringsmelding er jo fordi de kjenner DEG. De vet hvor mye sånt påvirker barn. Men hvorfor får du lov å bli akuttinnlagt så hyppig? Hva hjelper 2 dager innlagt liksom? Vil du faktisk ta selvmord så gjør du jo bare det etter du er kommet hjem så hva er vitsen? 

Anonymkode: 554d1...5bd

Jeg er ikke suicidal hele tiden. Somregel så får jeg kontroll på selvmordsimpulsene i løpet av et par dager. Slik som nå. Jeg vil ikke leve, men jeg vet jeg må fordi jeg er mamma. Jeg kommer ikke til å gjøre meg noe for sønnen min sin skyld.

 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg er ikke suicidal hele tiden. Somregel så får jeg kontroll på selvmordsimpulsene i løpet av et par dager. Slik som nå. Jeg vil ikke leve, men jeg vet jeg må fordi jeg er mamma. Jeg kommer ikke til å gjøre meg noe for sønnen min sin skyld.

 

Hvis du vet du ikke kommer til å gjøre noe pga sønnen din så trenger du jo ikke legge deg inn hele tiden heller for da er du jo ikke suicidal i den grad at du faktisk tenker å gjøre det. 

Anbefaler deg å heller søke etter jobb. Du blir bare verre av å fly inn og ut av psykiatrisk.. 

Anonymkode: 554d1...5bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvis du vet du ikke kommer til å gjøre noe pga sønnen din så trenger du jo ikke legge deg inn hele tiden heller for da er du jo ikke suicidal i den grad at du faktisk tenker å gjøre det. 

 

Anonymkode: 554d1...5bd

Første du sier der er veldig sant, men hun må også lære seg å håndtere den selvmordsimpulsen og forstå at man kan stå i den stormen hjemme også når valget om å ikke ta livet sitt er tatt. Å ha den følelsen om å ville ta sitt eget liv her og nå er ikke farlig så lenge man ikke agerer på det. Jeg har hatt det sånn de siste 20 årene siden mitt første og eneste forsøk, og selv om det er helt jævlig ubehagelig, vondt og vanskelig så legges jeg allikevel ikke inn. Jeg holder ut hjemme til det verste har gitt seg, alene.

(det er noe helt annet når det er snakk om liv altså. Har man tatt en overdose eller har helt seriøse planer om å henge seg eller hoppe foran t-banen bør man legges inn)

Nå virker det jo uansett som avdelingen har tatt grep siden det kun skal være opphold på akutt når det står på som verst, også rett ut istedet for stabiliseringsopphold. Noen ganger må man få satt ganske klare og strenge grenser for å klare å løsrive seg fra omsorgen man blir avhengig av.

Anonymkode: 1f132...20f

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis du vet du ikke kommer til å gjøre noe pga sønnen din så trenger du jo ikke legge deg inn hele tiden heller for da er du jo ikke suicidal i den grad at du faktisk tenker å gjøre det. 

Anbefaler deg å heller søke etter jobb. Du blir bare verre av å fly inn og ut av psykiatrisk.. 

Anonymkode: 554d1...5bd

Jeg vet nå at jeg ikke kommer til å gjøre meg noe. Derfor ble jeg utskrevet. Når jeg blir innlagt er jeg klar for å gjøre det. Da glemmer jeg nesten at jeg er mamma.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Men grunnen til at overlegene sender bekymringsmelding er jo fordi de kjenner DEG. De vet hvor mye sånt påvirker barn. 

Anonymkode: 554d1...5bd

Nettopp, og jeg vil våge å påstå at overlegen kjenner TS bedre en skolen siden hun tross alt har vært innlagt 40 ganger. Selv om skolen får informasjon om saken så vil de ikke få samme innblikk i TS sin funksjon som de som jobber med henne på sykehuset.

Skolen min fattet heller ikke mistanke om hva som foregikk hjemme. Jeg var ei så blid, pliktoppfyllende, vennlig og smart jente. Det betyr ikke at det var riktig at de tok mors side og ikke sendte melding til barnevernet. Faktisk var det med på å ødelegge meg.

Anonymkode: 1f132...20f