Angst for angst, biokjemisk angst eller hva?

[ISW]

Jeg har lest mange selvhjelpsteknikker innen metakognitiv terapi og skjønner ikke dette.

Det står at man ikke kan ha en angstlidelse hvis man ikke bekymrer seg. Jeg mener jeg er ekstremt flink til å ikke bekymre meg. Jeg bekymrer meg kanskje litt for Covid og smittesituasjon, og trives ikke helt i isolasjon. For øvrig går jeg veldig lite inn i bekymringer.

Der skrives om triggertanker. Noen påstår at angst kommer sekundært til tanker. Det er ikke sånn hos meg. Hos meg kommer angstfølelsen først, og den har absolutt ingen årsak. Plutselig kommer det bare et sug i magen, en angstfølelse i kroppen, men jeg er ikke redd for noe. Det har sittet igjen gjennom hele 2021, selv om det som regel er mindre alvorlig enn før.

Jeg har ikke hatt et reelt panikktilløp siden mars 2021. Men jeg er nok redd for panikk, siden jeg forstår at panikkangst er en risikofaktor for suicid. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg best skal håndtere dette.

Jeg økte Zoloft fra 150 til 200 for 3 uker siden, etter råd fra fastlege, og reduserte Fluanxol fra 3 til 1. Men har ikke hatt noen spesielle plager med dette før nå. 

Beklager litt lite konstruktivt innlegg, merker bare at jeg er litt lei og stanger hodet litt i veggen. Føler jeg gjør alt jeg har lært i terapi. 

[frosken]

Vet ikke om dette hjelper deg noe, men er virkelig panikkangst en risikofaktor for suicid? Jeg klarer ikke å forestille meg at du trenger å bekymre deg for dette. 

Hvor plaget er du av angst/kroppslig aktivering for tiden? Hvor mange timer i uken tenker du at du enten er aktivert eller bekymrer deg for at du skal bli det?

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme vis om jeg tolket deg rett. Jeg får angst helt uten grunn. Ikke tuftet på bekymringer. Har vørt sånn hele livet. Kjipt, for hadde man kunnet fjerne angsten ved å fjerne en bekymring og redigere hvordan man tenker om denne, ville det hele vært enklere, innbiller jeg meg. 
 

Jeg har imidlertid lært meg å ikke la angsten oppta meg så mye selv om den er der. Da går det også an å ikke behøve å medisinere bort enhver angstfølelse. Tenker vel på det som en arvelig lyte som er plagsom men til å leve med. I perioder når det er helt ille må selvsagt medikamenter til. 

Anonymkode: 6da1e...a30

[ISW]

frosken skrev (10 timer siden):

Vet ikke om dette hjelper deg noe, men er virkelig panikkangst en risikofaktor for suicid? Jeg klarer ikke å forestille meg at du trenger å bekymre deg for dette. 

Hvor plaget er du av angst/kroppslig aktivering for tiden? Hvor mange timer i uken tenker du at du enten er aktivert eller bekymrer deg for at du skal bli det?

Hei,

Ja, det er visst det. Men du har nok rett - jeg kommer nok ikke til å dø av dette.

Litt vanskelig å måle antall timer, for det kommer og går veldig. Noen ganger er det bare som et sug i magen, og så går det over. Andre ganger igjen vedvarer det lengre. Men jeg klarer fint å jobbe og fungere i livet ellers. Dette er mer en irritasjon, en plage jeg skulle ønske at forsvant. Men jeg finner lite litteratur om hvordan man skal håndtere angst for angst. Finner nesten bare en artikkel fra Lommelegen.

[ISW]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har det på samme vis om jeg tolket deg rett. Jeg får angst helt uten grunn. Ikke tuftet på bekymringer. Har vørt sånn hele livet. Kjipt, for hadde man kunnet fjerne angsten ved å fjerne en bekymring og redigere hvordan man tenker om denne, ville det hele vært enklere, innbiller jeg meg. 
 

Jeg har imidlertid lært meg å ikke la angsten oppta meg så mye selv om den er der. Da går det også an å ikke behøve å medisinere bort enhver angstfølelse. Tenker vel på det som en arvelig lyte som er plagsom men til å leve med. I perioder når det er helt ille må selvsagt medikamenter til. 

Anonymkode: 6da1e...a30

Hei,

Ja, det er mulig jeg bare må leve med dette og akseptere at det er sånn det er. Men jeg synes det er litt rart likevel - jeg er vant med å ha angst og har hatt angst store deler av livet. Men jeg er vant med å ha angst for noe. Da blir angsten på en måte mer rasjonell. Det er lettere å håndtere enn sånn som det er nå, jeg kan gjøre hva som helst, ikke angstfylt, og plutselig kommer den bare ut av det blå.

[AnonymBruker]

ISW skrev (13 timer siden):

Jeg har lest mange selvhjelpsteknikker innen metakognitiv terapi og skjønner ikke dette.

Det står at man ikke kan ha en angstlidelse hvis man ikke bekymrer seg. Jeg mener jeg er ekstremt flink til å ikke bekymre meg. Jeg bekymrer meg kanskje litt for Covid og smittesituasjon, og trives ikke helt i isolasjon. For øvrig går jeg veldig lite inn i bekymringer.

Der skrives om triggertanker. Noen påstår at angst kommer sekundært til tanker. Det er ikke sånn hos meg. Hos meg kommer angstfølelsen først, og den har absolutt ingen årsak. Plutselig kommer det bare et sug i magen, en angstfølelse i kroppen, men jeg er ikke redd for noe. Det har sittet igjen gjennom hele 2021, selv om det som regel er mindre alvorlig enn før.

Jeg har ikke hatt et reelt panikktilløp siden mars 2021. Men jeg er nok redd for panikk, siden jeg forstår at panikkangst er en risikofaktor for suicid. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg best skal håndtere dette.

Jeg økte Zoloft fra 150 til 200 for 3 uker siden, etter råd fra fastlege, og reduserte Fluanxol fra 3 til 1. Men har ikke hatt noen spesielle plager med dette før nå. 

Beklager litt lite konstruktivt innlegg, merker bare at jeg er litt lei og stanger hodet litt i veggen. Føler jeg gjør alt jeg har lært i terapi. 

Er du seriøs?  Du fremstår ikke slik.(mener det godt, virker bare fullstendig virkelighetsfjernt.)

Anonymkode: fade6...3bd

[ISW]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du seriøs?  Du fremstår ikke slik.(mener det godt, virker bare fullstendig virkelighetsfjernt.)

Anonymkode: fade6...3bd

Jeg skriver sjelden noe jeg ikke mener

Ja, jeg har lite viljestyrt bekymring. Merker bare at jeg er lei av at denne angstfølelsen kommer kastet over meg støtt og stadig. Jeg er vant med angst drevet av bekymringer, men det er ikke det jeg har nå.

[cathlin]

Kognitiv terapi har sine begrensninger

Du kan jo bevisst gå skikkelig inn i angst og bekymringer et trygt sted og puste deg gjennom det og se at du overlever. 

[UtakknemligDiva]

Jeg har samme problemet. Det har vært noe redusert i det siste og jeg vet ikke om det skyldes medisin eller at jeg har fått meg jobb og må være opptatt med noe. Jeg har fri i dag og har merket litt uro. Jeg vet ikke om angsten trigges av adhd medisinen, for jeg tar to doser pr dag og 1 time etter inntak slapper jeg av igjen, men så går det 1-2 timer og jeg kjenner en viss uro. 
Jeg har masse tanker i hodet og har lett for å henge meg opp i ting og føler hele tiden jeg må være viktig/nyttig. Klarer ikke helt å nyte å bare være hjemme og gjøre ingenting, og det er litt dumt. 
Jeg er redd for å få tilbake depresjonen og merker jeg har litt lav motivasjon for tiden. Ikke deprimert, men litt kjedsom. Jeg er livredd for å få noe tretthetssyndrom av noe slag. Jeg tror det er mørketiden som spiller en viss rolle her, for jeg føler aldri at det er ordentlig dag. Vet ikke om dette var særlig til hjelp, men vi er visst ikke alene.

[Gjest Liviane]

Det er nok biokjemisk ja, det at det bare kommer over deg uten åpenbar grunn. Er nok sånn din lidelse er, akkurat som jeg med min lidelse plutselig kan oppleve stemningsskifter uten åpenbar grunn. Det er jo derfor vi må ta medisiner fordi det er biokjemisk. Medisinene tar vi jo blant annet for at det skal rette opp forstyrrelsen i biokjemien, men alt kan nok ikke medisineres bort. Nesten uansett hvilken lidelse man har så må mange leve med noen restsymptomer til tross for at man følger anbefalt medisinering og andre faglige råd.  

Kanskje du kan sammenligne det med å plutselig få en stikning i en eller annen muskel på kroppen, kløe i huden, o.l. Det er jo noe som gjerne skjer flere ganger om dagen for oss alle, men som sjeldent har noen åpenbar årsak. Man kjenner det, men lar det passere uten å gruble for mye over det, og så går det i glemmeboken.

Kanskje du også kan prøve å normalisere det du opplever ovenfor deg selv og tenke at det er en "normalvariant" av lidelsen din som gjelder for deg. Da blir det kanskje lettere å akseptere og leve med. Vet ikke, men var bare noe jeg tenkte. 

Men ønsker som alltid at dette vil gå over helt hos deg uten at du må leve med det. 

[ISW]

Liviane skrev (22 minutter siden):

Det er nok biokjemisk ja, det at det bare kommer over deg uten åpenbar grunn. Er nok sånn din lidelse er, akkurat som jeg med min lidelse plutselig kan oppleve stemningsskifter uten åpenbar grunn. Det er jo derfor vi må ta medisiner fordi det er biokjemisk. Medisinene tar vi jo blant annet for at det skal rette opp forstyrrelsen i biokjemien, men alt kan nok ikke medisineres bort. Nesten uansett hvilken lidelse man har så må mange leve med noen restsymptomer til tross for at man følger anbefalt medisinering og andre faglige råd.  

Kanskje du kan sammenligne det med å plutselig få en stikning i en eller annen muskel på kroppen, kløe i huden, o.l. Det er jo noe som gjerne skjer flere ganger om dagen for oss alle, men som sjeldent har noen åpenbar årsak. Man kjenner det, men lar det passere uten å gruble for mye over det, og så går det i glemmeboken.

Kanskje du også kan prøve å normalisere det du opplever ovenfor deg selv og tenke at det er en "normalvariant" av lidelsen din som gjelder for deg. Da blir det kanskje lettere å akseptere og leve med. Vet ikke, men var bare noe jeg tenkte. 

Men ønsker som alltid at dette vil gå over helt hos deg uten at du må leve med det. 

Takk for svar!

Men med en eller annen form for «helseangst for psykisk lidelse» er det vanskelig å ikke bli redd når jeg kjenner noe sånt. Da kommer det jo tanker om at «nå blir det verre», «nå får jeg panikk» osv. osv. 

Jeg må lære meg at 1) SSRI blokkerer panikk, og 2) at panikk uansett ikke er farlig. 

[Gjest Liviane]

ISW skrev (4 minutter siden):

Takk for svar!

Men med en eller annen form for «helseangst for psykisk lidelse» er det vanskelig å ikke bli redd når jeg kjenner noe sånt. Da kommer det jo tanker om at «nå blir det verre», «nå får jeg panikk» osv. osv. 

Jeg må lære meg at 1) SSRI blokkerer panikk, og 2) at panikk uansett ikke er farlig. 

Nei, det er sannelig ikke lett å si noe vettugt, så bra at du hadde svarene selv!

Endret 11. januar 2022 av Liviane

[UtakknemligDiva]

ISW skrev (5 minutter siden):

Takk for svar!

Men med en eller annen form for «helseangst for psykisk lidelse» er det vanskelig å ikke bli redd når jeg kjenner noe sånt. Da kommer det jo tanker om at «nå blir det verre», «nå får jeg panikk» osv. osv. 

Jeg må lære meg at 1) SSRI blokkerer panikk, og 2) at panikk uansett ikke er farlig. 

Sikker på at SSRI blokkerer angst? Jeg tenker bare på hvordan de klarte seg før jeg da og får nesten skyldfølelse for at jeg  har muligheter de ikke hadde og likevel sliter. Men før hadde de vel mer å holde seg opptatt med..

[ISW]

90tallsbarn skrev (34 minutter siden):

Sikker på at SSRI blokkerer angst? Jeg tenker bare på hvordan de klarte seg før jeg da og får nesten skyldfølelse for at jeg  har muligheter de ikke hadde og likevel sliter. Men før hadde de vel mer å holde seg opptatt med..

De skal nå i alle fall gjøre det!

[AnonymBruker]

ISW skrev (På 1/11/2022 den 15.57):

Takk for svar!

Men med en eller annen form for «helseangst for psykisk lidelse» er det vanskelig å ikke bli redd når jeg kjenner noe sånt. Da kommer det jo tanker om at «nå blir det verre», «nå får jeg panikk» osv. osv. 

Jeg må lære meg at 1) SSRI blokkerer panikk, og 2) at panikk uansett ikke er farlig. 

Angst for psykisk lidelse. Da bekymrer du deg vel over det. Da er det jo noe du er redd for

Anonymkode: 64d87...7d3

[AnonymBruker]

Jeg har det også på den måten. Angsten er bare uutholdelig til tider!

Anonymkode: bae71...85b