Folk forstår ikke alltid psykisk syke sine problemer med å fungere normalt

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med dette?

Jeg har en sønn som går fast til psykolog. Er desverre ramlet utenfor arbeidslivet pga psykiske problemer. Han prater både med psykolog og nav. Min mor spør om hvorfor ikke bare sønnen min kan ta seg sammen å jobbe, og fungere normalt. Han var jo friskere da han jobbet. Jeg sa at han tok en overdose av tabletter da han jobbet og det var nær med å gå galt. Men nå får han hjelp videre av psykolog og de må i samarbeid med nav finne ut hva han kan fungere i. Altså hvilke jobb. Men andre får til alt  sa min mor. Nei sa jeg. Det fins andre som sliter også. Dette er jo en katastrofe sa min mor. Jeg sa at vi er nødt å tenke positivt. Sønnen er voksen og bor ikke hjemme hos meg. 

Vanskelig situasjon for folk forstår ikke alltid psykisk syke. Men etterpå fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg svarte min mor slik jeg gjorde. Altså med å si at vi kan ikke bare tenke negativt og samtidig at jeg forsvarte sønnen med at han ikke må sammenlignes med andre og alt de får til. 

Hva tenker dere om slike situasjoner? Har noen av dere som har hatt eller har psykisk sykdom eller psykisk syke i familien opplevd det å føle på samme følelser som meg? 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[Everybody]

Jeg ser på psykiske lidelser som hjernesykdommer. Det du må fortelle din mor er at dette er sykdommer på lik linje med fysiske sykdommer. Når din sønn blir riktig medisinert kan han kanskje klare å fungere normalt i en jobb etter noe tid. Kan en som har brukket beinet bare ta seg sammen og jobbe på byggeplassen? Det at andre får til alt er fordi de ikke har disse sykdommene, altså de oppfatter verden på en annerledes måte og tenker annerledes enn en som ikke er psykisk syk. Det virker som din mor ikke har mye kunnskap om dette.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (7 minutter siden):

Jeg ser på psykiske lidelser som hjernesykdommer. Det du må fortelle din mor er at dette er sykdommer på lik linje med fysiske sykdommer. Når din sønn blir riktig medisinert kan han kanskje klare å fungere normalt i en jobb etter noe tid. Kan en som har brukket beinet bare ta seg sammen og jobbe på byggeplassen? Det at andre får til alt er fordi de ikke har disse sykdommene, altså de oppfatter verden på en annerledes måte og tenker annerledes enn en som ikke er psykisk syk. Det virker som din mor ikke har mye kunnskap om dette.

Jeg oppfatter det på samme måte selv. Det er nok fordi jeg sliter psykisk selv. Min mor frustrerte meg med å fortelle hva andre av barnebarna får til som lin sønn ikke får til. Noe hun ofte gjør. Det fikk meg til å svare min mor med at dette må hun ikke sammenligne.

Jeg har blitt så sliten av påkjenningen rundt at han sliter. Er jo trist for meg som pårørende men jeg har lært meg å ta dag for dag. Ikke bekymre meg så mye om fremtiden. Men leve i nuet. Være glad for at han lever. Jeg er mye bekymret for han. Men forsøker å takle dette slik at det ikke knekker meg. Forklarte det til min mor. Men kan han ikke bare jobbe sa hun. Da vil alt ordne seg sa hun. Jeg sa at dette må han ta videre med psykologen og nav. Jeg tror personlig at alt ikke bare vil ordne seg hvis han har en jobb. Han har hatt en jobb. Men han begynte da å bruke noen piller for å mestre angsten og tok overdose. Og han havnet på sykehus.

Jeg kjenner sønnen bedre enn min mor. Og vet at dette ikke er en sak om å bare ta seg sammen. Det du beskriver er ganske bra beskrevet. Jeg tenker at det er slik du beskriver det. Har mye av dette selv og derfor jobber jeg valgfritt kun 3 til maks 4 ganger i uken fordi jeg blir kjempedårlig når jeg jobber mye. 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[AnonymBruker]

Everybody skrev (24 minutter siden):

Jeg ser på psykiske lidelser som hjernesykdommer. Det du må fortelle din mor er at dette er sykdommer på lik linje med fysiske sykdommer. Når din sønn blir riktig medisinert kan han kanskje klare å fungere normalt i en jobb etter noe tid. Kan en som har brukket beinet bare ta seg sammen og jobbe på byggeplassen? Det at andre får til alt er fordi de ikke har disse sykdommene, altså de oppfatter verden på en annerledes måte og tenker annerledes enn en som ikke er psykisk syk. Det virker som din mor ikke har mye kunnskap om dette.

Jeg håper på at han en dag skal fungere men forløbig står alt fastlåst i samme situasjon. Men jeg forsøker allikevel å sette pris på dagen i dag og ikke bare tenke bekymringer om framtid og jobb og hvordan dette skal gå. Alt det for å takle situasjonen psykisk selv. Setter pris på at jeg har han her og det å sammenligne han med andre som mestrer jobb og alt i livet bra er ikke riktig tenker jeg. Derfor ble jeg så stresset av min mor. Men mente ikke å si ifra til henne om det for å såre henne eller være ufin. Men hun bør jo tåle såpass når hun sier det hun sier om saken. 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[aa-k-j]

Jeg synes du gjorde helt rett. Det din mor sa var ikke rett av henne. Folk er ikke like og det bør man respektere. Man kan ikke bare tenke seg frisk og ta seg sammen. Ja jeg hadde noen som stadig maste og klaget om at jeg måtte ut i jobb ganske lenge og det slet på meg. Det ga seg heldigvis når vedkommende forsto at det ikke kom til å skje etter jeg ble ufør. Men har lært å ikke fortelle absolutt alt og. Nå er den imponert over hvor ryddig og fint jeg har det hjemme og andre ting jeg klarer (når jeg har hypomani den ikke vet hva er) 😅 

Endret 17. januar 2022 av aa-k-j

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (5 timer siden):

Jeg synes du gjorde helt rett. Det din mor sa var ikke rett av henne. Folk er ikke like og det bør man respektere. Man kan ikke bare tenke seg frisk og ta seg sammen. Ja jeg hadde noen som stadig maste og klaget om at jeg måtte ut i jobb ganske lenge og det slet på meg. Det ga seg heldigvis når vedkommende forsto at det ikke kom til å skje etter jeg ble ufør. Men har lært å ikke fortelle absolutt alt og. Nå er den imponert over hvor ryddig og fint jeg har det hjemme og andre ting jeg klarer (når jeg har hypomani den ikke vet hva er) 😅 

Ja, min mor er blitt eldre og håndterer nok situasjoner som dette dårlig. 

Jeg kjenner sønnen langt bedre enn min mor. Jeg blir litt oppgitt når min mor må fortelle om min søster sine fire barn som alle fungerer helt supert. Alle får både jobb, og klarer å spare penger til å kjøpe egen leilighet, og så sammenligner hun og spør hvorfor min sønn ikke kan få ting til slik de får.

Jeg har to voksne barn,  der et av barna fungerer og alt går av seg selv. Men jeh har innsett for lengst at jeg kan ikke slite meg ut med å være negativ inni meg og fokusere på hva sønnen ikke klarer. Jeg må fokusere på at nåtid og at han lever. Og så får jeg håpe på at ting blir bedre. 

Jeg har chattet litt på mental helse med en veileder om problemet. Hun sa at jeg gjør det rette. Jeg kan ikke annet enn å bare være en støttespiller og ta dag for dag og å håpe han en dag klarer å komme ut av den vanskelige sirkelen. Av og til kunne jeg ønske at sønnen hadde en mer synlig diagnose fordi da hadde han nok lettere møtt forståelse.  Men det fins ennå folk som tror at dette er latskap. 

Jeg unnskylder min mor for det. Hun er blitt eldre og noen blir jo litt rar når man blir eldre. Men jeg kommer til å ikke ville prate om dette temaet mer med henne om hun begynner å snakke om det. For det er et litt ømt tema.  

Takk for at du fortalte litt om din erfaring med psykisk sykdom og det å fungere. Hjelper på å få høre andre sine innspill og historier for da føler man seg ikke så alene med en sånn situasjon. 

 

 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[frosken]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Noen som har erfaring med dette?

Jeg har en sønn som går fast til psykolog. Er desverre ramlet utenfor arbeidslivet pga psykiske problemer. Han prater både med psykolog og nav. Min mor spør om hvorfor ikke bare sønnen min kan ta seg sammen å jobbe, og fungere normalt. Han var jo friskere da han jobbet. Jeg sa at han tok en overdose av tabletter da han jobbet og det var nær med å gå galt. Men nå får han hjelp videre av psykolog og de må i samarbeid med nav finne ut hva han kan fungere i. Altså hvilke jobb. Men andre får til alt  sa min mor. Nei sa jeg. Det fins andre som sliter også. Dette er jo en katastrofe sa min mor. Jeg sa at vi er nødt å tenke positivt. Sønnen er voksen og bor ikke hjemme hos meg. 

Vanskelig situasjon for folk forstår ikke alltid psykisk syke. Men etterpå fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg svarte min mor slik jeg gjorde. Altså med å si at vi kan ikke bare tenke negativt og samtidig at jeg forsvarte sønnen med at han ikke må sammenlignes med andre og alt de får til. 

Hva tenker dere om slike situasjoner? Har noen av dere som har hatt eller har psykisk sykdom eller psykisk syke i familien opplevd det å føle på samme følelser som meg? 

Anonymkode: 6e5cb...df8

Enig i at det er vanskelig at det ikke er større forståelse for psykiske lidelser. Når det er sagt, så ville nok jeg vært svært bekymret for at sønnen ikke skal komme seg tilbake til arbeidslivet. Noen psykiske lidelser vanskeliggjør arbeid, men ofte vil folk ha det bedre innenfor enn utenfor arbeidslivet på lengre sikt. Dessverre fungerer ofte NAVs tiltak dårlig, og altfor mange mennesker med lettere og moderate psykiske lidelser ender som uføretrygdede. En lang periode som sykemeldt/utenfor arbeidslivet gir stor risiko for varig uførhet, noe som sjelden gir et godt grunnlag for ok livskvalitet. 

[laban]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Min mor spør om hvorfor ikke bare sønnen min kan ta seg sammen å jobbe, og fungere normalt.

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men andre får til alt  sa min mor.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg unnskylder min mor for det. Hun er blitt eldre og noen blir jo litt rar når man blir eldre.

Nå vet ikke jeg alderen hennes, men jeg synes dette virker mer som uvitenhet og tegn på at man har levd veldig - eh - beskyttet, enn noe som har med bare alder å gjøre. Privilegert ungdom kan også utbasunere det synet på psykisk sykdom. Det blir litt som når folk med god råd kommer med "sparetips" som røper at de ikke aner hvordan det er å leve med alvorlige økonomiske problemer.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg må fokusere på nåtid og at han lever. Og så får jeg håpe på at ting blir bedre. 

Jeg har chattet litt på mental helse med en veileder om problemet. Hun sa at jeg gjør det rette. Jeg kan ikke annet enn å bare være en støttespiller og ta dag for dag og å håpe han en dag klarer å komme ut av den vanskelige sirkelen.

Moren din og evt. andre som mener det bare er å ta seg sammen, synes jeg du kan avfeie med at problemene jobbes med og at det handler om noe annet enn latskap, og ikke bli med på noe klagekor. Det hjelper jo ingenting å sutre uansett. 

Overfor sønnen håper jeg du også, i tillegg til å være støttespiller, har litt fokus på han følger opplegget og ikke blir for passiv. I likhet med @frosken synes jeg det er bekymringsverdig at AAP-systemet, som krever en diagnose for å utløse økonomisk støtte, i noen tilfeller (typisk i de største byene der det altfor mange unge på AAP til at NAV kan følge opp alle individuelt og grundig) styrer ungdom inn i uførhet. 

[AnonymBruker]

laban skrev (2 timer siden):

 

 

Nå vet ikke jeg alderen hennes, men jeg synes dette virker mer som uvitenhet og tegn på at man har levd veldig - eh - beskyttet, enn noe som har med bare alder å gjøre. Privilegert ungdom kan også utbasunere det synet på psykisk sykdom. Det blir litt som når folk med god råd kommer med "sparetips" som røper at de ikke aner hvordan det er å leve med alvorlige økonomiske problemer.

Moren din og evt. andre som mener det bare er å ta seg sammen, synes jeg du kan avfeie med at problemene jobbes med og at det handler om noe annet enn latskap, og ikke bli med på noe klagekor. Det hjelper jo ingenting å sutre uansett. 

Overfor sønnen håper jeg du også, i tillegg til å være støttespiller, har litt fokus på han følger opplegget og ikke blir for passiv. I likhet med @frosken synes jeg det er bekymringsverdig at AAP-systemet, som krever en diagnose for å utløse økonomisk støtte, i noen tilfeller (typisk i de største byene der det altfor mange unge på AAP til at NAV kan følge opp alle individuelt og grundig) styrer ungdom inn i uførhet. 

Min mor fikk tre barn og alle klarte seg bra. Hun har ikke opplevd det å komme i en situasjon der et barn sliter såpass tungt som sønnen min har gjort.  Jeg har opplevd å få to barn der en av dem alltid har vært svært selvstendig og alt går på skinner. Mens et av dem sliter tungt. Tror at for dem som ikke har opplevd det så kan det bli vanskelig å forstå hvor tungt og krevende det er å få barn som trenger ekstra puff hele tiden. Jeg er blitt sliten av det, men jeg forsøker å bli flinkere å ta vare på meg selv slik at det ikke stresser meg ut. Tenke positivt er viktig og se det positive.  Alt kunne ha vært verre. Han lever. Har en i familien som tok selvmord i ung alder. Og jeg sa til min mor at jeg skal være glad for at det ikke har gått så ille. Det er fortsatt håp. Håp om jobb og håp om en god fremtid. Jeg skal nå bare avfeie dem som spør. Det er vanskelig å få spørsmål om det for det er et sårt tema. 

Jeg spør hvordan det går. Han bor et godt stykke unna meg men jeg spør og jeg forsøker å gi han råd i situasjonen. Prøver også å inspirere.  

 

 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[AnonymBruker]

frosken skrev (3 timer siden):

Enig i at det er vanskelig at det ikke er større forståelse for psykiske lidelser. Når det er sagt, så ville nok jeg vært svært bekymret for at sønnen ikke skal komme seg tilbake til arbeidslivet. Noen psykiske lidelser vanskeliggjør arbeid, men ofte vil folk ha det bedre innenfor enn utenfor arbeidslivet på lengre sikt. Dessverre fungerer ofte NAVs tiltak dårlig, og altfor mange mennesker med lettere og moderate psykiske lidelser ender som uføretrygdede. En lang periode som sykemeldt/utenfor arbeidslivet gir stor risiko for varig uførhet, noe som sjelden gir et godt grunnlag for ok livskvalitet. 

Det er vanskelig. Jeg er fryktelig sliten av situasjonen, og av alle bekymringer dette medfører.  Er svært så vanskelig å være pårørende også.

 Jeg tror løsningen er å forsøke i det små med å starte med en deltidsjobb. Jeg har psykiske utfordringer selv og jeg fungerer langt bedre i deltidsjobb enn heltid. 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[kupton]

På den ene siden kan en ikke forvente at alle skal forstå seg på psykiske lidelser. Det er ikke en medfødt kunnskap.

På den annen side burde vi kunne forvente at folk som har lite eller ingen kunnskap om et tema, uttaler seg med litt mindre skråsikkerhet enn de ofte gjør.

.......

Så deler jeg froskens bekymring vedr prognosen for å komme tilbake i arbeid for unge som lenge blir gående utenfor arbeidslivet.

[frosken]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er vanskelig. Jeg er fryktelig sliten av situasjonen, og av alle bekymringer dette medfører.  Er svært så vanskelig å være pårørende også.

 Jeg tror løsningen er å forsøke i det små med å starte med en deltidsjobb. Jeg har psykiske utfordringer selv og jeg fungerer langt bedre i deltidsjobb enn heltid. 

Anonymkode: 6e5cb...df8

For noen kan sikkert deltidsjobb være en god start, men dersom stillingene er svært små, så innebærer det ofte at arbeidstakeren i for liten grad kommer inn i arbeidet og arbeidsmiljøet - og man går også glipp av den strukturen deltakelse i arbeidslivet gir. Jeg tror mange profiterer på vennligsinnede kollegaer og arbeidsmiljøer preget av romslighet, og at det kan være viktigere enn lave stillingsprosenter. 

[AnonymBruker]

kupton skrev (17 timer siden):

På den ene siden kan en ikke forvente at alle skal forstå seg på psykiske lidelser. Det er ikke en medfødt kunnskap.

På den annen side burde vi kunne forvente at folk som har lite eller ingen kunnskap om et tema, uttaler seg med litt mindre skråsikkerhet enn de ofte gjør.

.......

Så deler jeg froskens bekymring vedr prognosen for å komme tilbake i arbeid for unge som lenge blir gående utenfor arbeidslivet.

Ja det er veldig vanskelig at psykiske lidelser ikke blir forstått. Men jeg kan nok desverre ikke forvente det heller. Men det gjør jo at jeg føler det enda vanskeligere og sårt. Jeg innrømmet til min mor at jeg selv har slitt ganske mye med psyken selv. Og at det kan være arvelig. Da sa min mor at nei du har ingen psykiske lidelser. Men sannheten er at jeg har mye angst, tankekjør og sikkert ganske kronisk OCD med tanke på at jeg har både tankekjør,  angst og må kontrollere skritt og hvor jeg tråkker og masse sånnt. Derfor er jeg ikke i tvil om at min sønn også har et problem med tanke på hvordan han beskriver det og hvordan han fungerer og har det. Men det blir nok ikke forstått av alle. Noen vil nok tro det er latskap. 

Jeg har forsøkt å prate med mental helse om dette. Men de sier at de mener at jeg gjør mitt beste anngående sønnen. Og at de forstår at jeg er sliten av situasjonen. De rådet meg om å bare håpe på at en dag kan det være at han blir bedre og at han klarer å jobbe. 

Jeg er bekymret over hvordan han skal klare seg i livet anngående jobb osv, men jeg er faktisk mer bekymret for selvmord og at noe kan skje han pga situasjonen. Det er det verste for meg. Forklarte det til mental helse og legen hans. De hadde forståelse for bekymringen. Men jeg fikk beskjed om å håpe på en positiv endring. 

Er jammen ikke lett å være pårørende til en med psykiske lidelser. 

 

Anonymkode: 6e5cb...df8

[AnonymBruker]

frosken skrev (14 timer siden):

For noen kan sikkert deltidsjobb være en god start, men dersom stillingene er svært små, så innebærer det ofte at arbeidstakeren i for liten grad kommer inn i arbeidet og arbeidsmiljøet - og man går også glipp av den strukturen deltakelse i arbeidslivet gir. Jeg tror mange profiterer på vennligsinnede kollegaer og arbeidsmiljøer preget av romslighet, og at det kan være viktigere enn lave stillingsprosenter. 

Jeg jobber ca 60 prosent  og det fungerer best for meg. Derfor tenkte jeg at en jobb i den prosentstilling kan være bedre for en med psykisk lidelse. Men det er gjerne ikke alltid sånn. 

Anonymkode: 6e5cb...df8