Dårlig samvittighet for psykisk sykdom

[helseangst]

Jeg har slitt med angst i mange år, av og på, og noe av det jeg sliter mest med i dårlige perioder er den dårlige samvittigheten for at min psyke påvirker de jeg er glad i. I perioder hvor jeg har det veldig vanskelig vet jeg at familien min lider med meg, og det synes jeg er veldig trist. Selvom jeg prøver å ikke snakke så mye med familien om angsten vet jeg at de merker det på meg, og at de blir bekymret og får det vondt. Jeg blir stresset av at de spør om ting går bedre (når det ikke gjør det) fordi jeg vet at jeg ikke kan gi det svaret de ønsker å høre. Og de gjør selvfølgelig ingenting galt, de bryr seg bare, men jeg kjenner på en gnagende dårlig samvittighet for at jeg har det sånn jeg har det, og at det påvirker de jeg er aller mest glad i.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette og har noen gode råd?

[Glitter]

Kjenner meg igjen i dårlig samvittighet ovenfor familie ja, og den kan bli så stor at når jeg er veldig dårlig blir jeg overbevist om at de har det bedre uten meg. 

Men jeg har ingen gode råd egentlig. Jeg forsøker å finne en balanse mellom å skåne de for bekymringer og informasjon, og det å la de få vite hva som skjer inni meg og spesielt kanskje det å la de hjelpe meg framfor at jeg stenger de ute. Men jeg har en litt dysfunksjonell familie så selv om de virkelig vil hjelpe så er det litt vanskelig det der. 

Men jeg tror det er viktig at nær familie får vite litt om hvordan ting går. Hvis man lukker seg helt så blir de vel gående rundt og bekymre seg ennå mer fordi de vet aldri om en er i en god eller dårlig periode. 

[helseangst]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg igjen i dårlig samvittighet ovenfor familie ja, og den kan bli så stor at når jeg er veldig dårlig blir jeg overbevist om at de har det bedre uten meg. 

Men jeg har ingen gode råd egentlig. Jeg forsøker å finne en balanse mellom å skåne de for bekymringer og informasjon, og det å la de få vite hva som skjer inni meg og spesielt kanskje det å la de hjelpe meg framfor at jeg stenger de ute. Men jeg har en litt dysfunksjonell familie så selv om de virkelig vil hjelpe så er det litt vanskelig det der. 

Men jeg tror det er viktig at nær familie får vite litt om hvordan ting går. Hvis man lukker seg helt så blir de vel gående rundt og bekymre seg ennå mer fordi de vet aldri om en er i en god eller dårlig periode. 

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Før sa jeg absolutt ingenting, og det var nok enda verre for de. Jeg prøver også å finne en balanse, men aller helst skulle jeg ønske de var lykkelig uvitende om alt😅

[Glitter]

helseangst skrev (10 timer siden):

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Før sa jeg absolutt ingenting, og det var nok enda verre for de. Jeg prøver også å finne en balanse, men aller helst skulle jeg ønske de var lykkelig uvitende om alt😅

Ja, det skjønner jeg. Denne balansen er ikke lett å finne.