Frisk fra personlighetsforstyrrelse?

[Fru2020]

Jeg ligger her og prøver å finne fremtidstro.

Er det noen som vet noe om hvor mange som klarer å bli frisk fra en pf? Finnes det noen tall på slikt?

Er det noen her som har blitt det eller kjenner noen som har blitt det?

@kupton har du noen formening om dette? Var det vanlig hos deg at folk med pf klarte å bli tilnærmet symptomfri?

 

Endret 28. januar 2022 av Fru2020

[kupton]

Symptomfrie er det nesten ingen av oss som er. Men så mye reduksjon av symptomer at diagnosekriteriene ikke lenger er oppfylt, er det mange som oppnår. Med det følger klart mindre plager og klart økt funksjon. 

[Fru2020]

kupton skrev (8 minutter siden):

Symptomfrie er det nesten ingen av oss som er. Men så mye reduksjon av symptomer at diagnosekriteriene ikke lenger er oppfylt, er det mange som oppnår. Med det følger klart mindre plager og klart økt funksjon. 

Å, det var godt å høre. Takk for svar.

[Gjest Liviane]

Fru2020 skrev (20 timer siden):

Jeg ligger her og prøver å finne fremtidstro.

Er det noen som vet noe om hvor mange som klarer å bli frisk fra en pf? Finnes det noen tall på slikt?

Er det noen her som har blitt det eller kjenner noen som har blitt det?

@kupton har du noen formening om dette? Var det vanlig hos deg at folk med pf klarte å bli tilnærmet symptomfri?

 

Jeg har blitt kvitt en pf, engstelig unnvikende. Det har vært litt tvil om jeg har hatt den pfn eller om det har dreid seg om sosial angst. Har vært gjennom noen utredninger opp gjennom årene, og to ganger fått den pfn, andre ganger sosial angst. Nå heter det seg at jeg har periodevis sosialangst og trekk fra engstelig unnvikende, så det tolker jeg som en klar framgang. Så håp og fremtidstro kan du definitivt ha

Endret 29. januar 2022 av Liviane

[stjernestøv]

Fru2020 skrev (21 timer siden):

Jeg ligger her og prøver å finne fremtidstro.

Er det noen som vet noe om hvor mange som klarer å bli frisk fra en pf? Finnes det noen tall på slikt?

Er det noen her som har blitt det eller kjenner noen som har blitt det?

@kupton har du noen formening om dette? Var det vanlig hos deg at folk med pf klarte å bli tilnærmet symptomfri?

 

Jeg fikk EUPF av en psykiater når jeg var ung, den diagnosen ble fjernet i tjueårene. Jeg var ikke enig i diagnosen. 

[AnonymBruker]

Jeg ble helt frisk, ja. 

Anonymkode: 1cd24...9dc

[Fru2020]

Liviane skrev (1 time siden):

Jeg har blitt kvitt en pf, engstelig unnvikende. Det har vært litt tvil om jeg har hatt den pfn eller om det har dreid seg om sosial angst. Har vært gjennom noen utredninger opp gjennom årene, og to ganger fått den pfn, andre ganger sosial angst. Nå heter det seg at jeg har periodevis sosialangst og trekk fra engstelig unnvikende, så det tolker jeg som en klar framgang. Så håp og fremtidstro kan du definitivt ha

Takk for det. Vanskelig å kjenne på det nå kjenner jeg, men det er godt å lese at du opplever fremgang.

stjernestøv skrev (1 time siden):

Jeg fikk EUPF av en psykiater når jeg var ung, den diagnosen ble fjernet i tjueårene. Jeg var ikke enig i diagnosen. 

Jeg er heller ikke enig i diagnosen, men hver gang jeg spør tar de den ikke vekk.

Så bra at den ble tatt vekk for deg da, spesielt siden du var uenig.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg ble helt frisk, ja. 

Anonymkode: 1cd24...9dc

Så bra å høre.

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Takk for det. Vanskelig å kjenne på det nå kjenner jeg, men det er godt å lese at du opplever fremgang.

Jeg er heller ikke enig i diagnosen, men hver gang jeg spør tar de den ikke vekk.

Så bra at den ble tatt vekk for deg da, spesielt siden du var uenig.

Så bra å høre.

Men jeg lurer på om denne motstanden din til det å ha den diagnosen gjør at du sliter mer enn nødvendig? Tror du ikke at det beste vil være å akseptere den, også kan du heller forsøke å jobbe med tingene du sliter med? 

Skjønner jo det er kjipt å ha slik diagnose, men de virker jo til å være ganske bestemt på at du har PF? 

[Fru2020]

Glitter skrev (55 minutter siden):

Men jeg lurer på om denne motstanden din til det å ha den diagnosen gjør at du sliter mer enn nødvendig? Tror du ikke at det beste vil være å akseptere den, også kan du heller forsøke å jobbe med tingene du sliter med? 

Skjønner jo det er kjipt å ha slik diagnose, men de virker jo til å være ganske bestemt på at du har PF? 

Du har sikkert helt rett i det. Men det føles ut som om jeg har fått en endelig dom. Som om de sier nå skal du ha det slik resten av livet. Nå har det jo vært godt å lese i denne tråden at folk blir friske. Det virker bare så uoverkommelig når det er personligheten din som er forstyrret. Jeg mener at mange av trekkene som de mener er pf også kan være fra kptsd. 

Men de har ikke utredet meg på flere år. Kanskje jeg skulle be dem ta en skikkelig utredning igjen og ikke bare se på observasjonene.

[Glitter]

Fru2020 skrev (10 timer siden):

Du har sikkert helt rett i det. Men det føles ut som om jeg har fått en endelig dom. Som om de sier nå skal du ha det slik resten av livet. Nå har det jo vært godt å lese i denne tråden at folk blir friske. Det virker bare så uoverkommelig når det er personligheten din som er forstyrret. Jeg mener at mange av trekkene som de mener er pf også kan være fra kptsd. 

Men de har ikke utredet meg på flere år. Kanskje jeg skulle be dem ta en skikkelig utredning igjen og ikke bare se på observasjonene.

Det kan du selvsagt gjøre. 

Men synes også, at dersom du ikke har gjort det, kan ta en skikkelig prat med dem rundt dette med håp, framtidsutsikter, "prognose", hva som er realistisk etc. Dette har jeg mange ganger snakket med min behandler om, og vi pleier også innimellom å snakke om hva som eventuelt er av framgang, fordi slikt er ikke alltid så lett å se. Verken for meg eller henne. Får inntrykk av at dere har lite samtale om akkurat det der? At de omtrent bare forteller deg hvor alvorlig syk du er? Får håpe jeg har et feil inntrykk da.

Dette med å snakke om hva som er realistisk av bedring (for det er det jo) tror jeg er veldig viktig for å kanskje ikke miste motet helt. Ikke det at jeg aldri mister motet, det gjør jeg jo. Men jeg tror det har gjort at det skal litt mer til da. 

Men én ting. Stoler du på dine behandlere? 

Hvis ny utredning kan gi deg mer ro i sjelen så er det kanskje ikke så dumt det. Jeg skjønner jo at du sliter med dette. 

Endret 30. januar 2022 av Glitter

[Fru2020]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Det kan du selvsagt gjøre. 

Men synes også, at dersom du ikke har gjort det, kan ta en skikkelig prat med dem rundt dette med håp, framtidsutsikter, "prognose", hva som er realistisk etc. Dette har jeg mange ganger snakket med min behandler om, og vi pleier også innimellom å snakke om hva som eventuelt er av framgang, fordi slikt er ikke alltid så lett å se. Verken for meg eller henne. 

Dette tror jeg er veldig viktig for å kanskje ikke miste motet helt. Ikke det at jeg aldri mister motet, det gjør jeg jo. Men jeg tror det har gjort at det skal litt mer til da. 

Men én ting. Stoler du på dine behandlere? 

Hvis ny utredning kan gi deg mer ro i sjelen så er det kanskje ikke så dumt det. Jeg skjønner jo at du sliter med dette. 

Jeg stoler på mine behandlere. Han ene som står steilest på pf diagnosen forguder jeg. Så det er en del av meg som tenker at når han sier det så er det sikkert riktig. Men så er det den store delen som sier nei.

En samtale om fremtidsutsikter har vi hatt noen ganger. Da er det det samme som kommer opp. Jeg kan ikke forvente å komme tilbake til det funksjonsnivået jeg hadde før, jeg må finne en mening med livet sånn som det er nå. De tenker også at så lenge sønnen min bor hjemme vil det være for mye for meg å prøve meg i jobb. Så der kom den dommen ja. 

Jeg leter etter håpet og fremtidstroen, men jeg finner det ikke.

[Glitter]

Fru2020 skrev (28 minutter siden):

Jeg stoler på mine behandlere. Han ene som står steilest på pf diagnosen forguder jeg. Så det er en del av meg som tenker at når han sier det så er det sikkert riktig. Men så er det den store delen som sier nei.

En samtale om fremtidsutsikter har vi hatt noen ganger. Da er det det samme som kommer opp. Jeg kan ikke forvente å komme tilbake til det funksjonsnivået jeg hadde før, jeg må finne en mening med livet sånn som det er nå. De tenker også at så lenge sønnen min bor hjemme vil det være for mye for meg å prøve meg i jobb. Så der kom den dommen ja. 

Jeg leter etter håpet og fremtidstroen, men jeg finner det ikke.

Akkurat som hvis man har fysisk sykdom så kan man i noen tilfeller ikke forvente å komme tilbake til samme funksjonsnivå. Det må man finne en måte å akseptere. 

Det er jo kjempekjipt, men. Akkurat det har jeg akseptert tror jeg, men i perioder som nå hvor jeg er veldig deprimert så kjenner jeg jo på at det vil jeg ikke leve med. Men så har denne stemmen begynt å komme, som sier at når det ikke er deprimerte Glitter som er sterkest, når det heller er ikke-deprimerte Glitter (som også har det mye vanskelig da) som er den sterkeste, så vil jeg ikke dø. Det er depresjonen som gjør at jeg nå tenker det er løsningen, men før jul, før jeg ble deprimert igjen, så ville jeg jo ikke dø. Det har i grunn gjort at jeg føler det skal mer til før jeg begynner å tenke at jeg skal velge den utveien. Men jeg må _hele_ tiden bruke de alternative tankene for å tvinge meg til å kjempe imot depresjonen. Det er litt nytt for meg å kjempe såpass imot og jeg vet egentlig ikke hvorfor denne endringen har oppstått. Min behandler har lagt merke til det hun også. Så selv om jeg har både sterke planer og tanker, så tror jeg at jeg kan komme meg helskinnet gjennom denne depresjonen. Det trodde jeg ikke før helga da, og det vil sikkert svinge en del framover nå, men jeg sørger for å tenke imot meg selv hver eneste gang jeg tenker at døden er løsningen. 

Før har det bare virket meningsløst å si imot tankene, og det har jo gradvis bygd seg opp til at jeg har forsøkt å ta livet av meg, men nå ser jeg hvor mye det virker. Tror muligens det er derfor behandler også så på det som nyttig å forlenge innleggelsen litt, for hun ser at jeg jobber på en annerledes måte og at jeg ikke bare er her for å "beskytte" meg selv mot å ta livet mitt. At jeg jobber veldig aktivt for å komme meg ut av det. Både i og utenfor samtalene. 

Tror du trenger å akseptere at det blir ikke slik som det var, hvis du skal klare å komme deg videre. Men jeg er ingen ekspert eller et godt eksempel det vet du jo. Jeg bare har begynt å gjøre meg noen nye erfaringer som jeg merker har en viss effekt. Selv om det ikke går helt perfekt akkurat. Jeg bestemte meg jo før helga å avslutte alt. Men så fikk jeg muligheten til å jobbe konstruktivt med meg selv litt ut i neste uke framfor å dra hjem på mandag og det tror jeg gav meg et ekstra gir. Det viste meg at hun har troen på meg. Så da fikk jeg tilbake litt tro jeg også. Altså det var ikke det å skulle være i tre, maks fire dager ekstra dager på posten som fikk meg til å snu, det var det at hun viste meg at hun har tro på at jeg skal karre meg opp igjen, men at noen ekstra dager kan være nyttig da. For å gjøre meg selv litt mer robust. Så får jeg fortsette arbeidet når jeg kommer hjem. Og da kan jeg ikke fokusere på alt jeg har mistet. Da faller jeg garantert tilbake til at livet er ikke verdt å kjempe for.

Dette ble litt langt. Det er bare noen tanker om hva som kanskje er en mer konstruktiv måte å tenke på. Jeg tror du gjør det du også l bedre perioder, men vi trenger vel begge å øve på det når vi er dårlig også?

Endret 30. januar 2022 av Glitter

[kupton]

Når jeg leser i denne tråden, blir jeg litt usikker på hva som er målet. Er det 1. Å endre personligheten slik at symptomer avtar og funksjon øker slik at kriteriene for pf ikke lenger er oppfylt? eller 2. At det primære er å bli kvitt/få strøket diagnosen?

[Fru2020]

kupton skrev (4 timer siden):

Når jeg leser i denne tråden, blir jeg litt usikker på hva som er målet. Er det 1. Å endre personligheten slik at symptomer avtar og funksjon øker slik at kriteriene for pf ikke lenger er oppfylt? eller 2. At det primære er å bli kvitt/få strøket diagnosen?

Går det an å være opptatt av begge deler? Det er vanskelig å ha en diagnose som en ikke kjenner seg igjen i. Da arbeider jo fagfolkene med den verktøykassen (pf) og ikke den verktøykassen som hører til den diagnosen (kptsd) jeg mener er roten til alt vondt.

Men jeg arbeider også med å øke funksjonsnivået mitt. Og jeg arbeider med å bli kjent med meg selv innenfra. Det er klart at det er mange sider med meg som ikke er hensiktsmessige, som jeg ønsker å endre. 

..... men jeg ser uansett poenget ditt og det er kanskje på tide å stole på fagfolk.

[frosken]

Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Går det an å være opptatt av begge deler? Det er vanskelig å ha en diagnose som en ikke kjenner seg igjen i. Da arbeider jo fagfolkene med den verktøykassen (pf) og ikke den verktøykassen som hører til den diagnosen (kptsd) jeg mener er roten til alt vondt.

Men jeg arbeider også med å øke funksjonsnivået mitt. Og jeg arbeider med å bli kjent med meg selv innenfra. Det er klart at det er mange sider med meg som ikke er hensiktsmessige, som jeg ønsker å endre. 

..... men jeg ser uansett poenget ditt og det er kanskje på tide å stole på fagfolk.

Hva er det du ikke kjenner deg igjen i når det gjelder personlighetsforstyrrelsen?

[Fru2020]

(obs)

Endret 30. januar 2022 av Fru2020

[Fru2020]

frosken skrev (38 minutter siden):

Hva er det du ikke kjenner deg igjen i når det gjelder personlighetsforstyrrelsen?

Jeg mener at problemene oppstod da jeg utviklet PTSD. Jeg kan nevne dag og klokkeslett på det øyeblikket der alt ble mørkt. Jeg er uenig i at jeg har vært syk siden jeg var barn.

Det skal også vise seg i alle sammenhenger. Hos meg vises disse symptomene bare når jeg er i kontakt med helsevesenet. 

En skal ha vansker med relasjoner. Jeg har dype gode vennskap som jeg har hatt i alt fra 20 til 35 år.

Noe det gjelder eupf har jeg spesielt vært opptatt av det med sinne. Mitt problem er fraværet av sinne. Hun ene vernepleieren på DPS sier alltid at hun gleder seg til den dagen jeg blir sint.

Den dramatiserende delen kjenner jeg meg ikke igjen i noen av symptomene. De er så langt unna den jeg er at jeg kan ikke skjønne hvor hun fikk det fra.

Jeg kan se at jeg har unnvikende og tvangspregete trekk.

Osv....

Endret 30. januar 2022 av Fru2020

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (33 minutter siden):

Jeg mener at problemene oppstod da jeg utviklet PTSD. Jeg kan nevne dag og klokkeslett på det øyeblikket der alt ble mørkt. Jeg er uenig i at jeg har vært syk siden jeg var barn.

Det skal også vise seg i alle sammenhenger. Hos meg vises disse symptomene bare når jeg er i kontakt med helsevesenet. 

En skal ha vansker med relasjoner. Jeg har dype gode vennskap som jeg har hatt i alt fra 20 til 35 år.

Noe det gjelder eupf har jeg spesielt vært opptatt av det med sinne. Mitt problem er fraværet av sinne. Hun ene vernepleieren på DPS sier alltid at hun gleder seg til den dagen jeg blir sint.

Den dramatiserende delen kjenner jeg meg ikke igjen i noen av symptomene. De er så langt unna den jeg er at jeg kan ikke skjønne hvor hun fikk det fra.

Jeg kan se at jeg har unnvikende og tvangspregete trekk.

Osv....

Om symptomene dine bare vises når du er i kontakt med helsevesenet, så burde du kanskje ikke ha kontakt med dem da. For om du ikke har kontakt med dem så er du jo symptomfri. Fantastisk! 😀

Anonymkode: 150a1...77a

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Om symptomene dine bare vises når du er i kontakt med helsevesenet, så burde du kanskje ikke ha kontakt med dem da. For om du ikke har kontakt med dem så er du jo symptomfri. Fantastisk! 😀

Anonymkode: 150a1...77a

Vips så er jeg frisk.

Det er ikke alle symptomene mine som bare viser seg når jeg er veldig dårlig. Men mange av dem som behandlerne drar frem som begrunnelse for min pf viser seg ikke når jeg er med venner og familie og når jeg jobbet.

 

Endret 30. januar 2022 av Fru2020

[frosken]

Fru2020 skrev (56 minutter siden):

Jeg mener at problemene oppstod da jeg utviklet PTSD. Jeg kan nevne dag og klokkeslett på det øyeblikket der alt ble mørkt. Jeg er uenig i at jeg har vært syk siden jeg var barn.

Det skal også vise seg i alle sammenhenger. Hos meg vises disse symptomene bare når jeg er i kontakt med helsevesenet. 

En skal ha vansker med relasjoner. Jeg har dype gode vennskap som jeg har hatt i alt fra 20 til 35 år.

Noe det gjelder eupf har jeg spesielt vært opptatt av det med sinne. Mitt problem er fraværet av sinne. Hun ene vernepleieren på DPS sier alltid at hun gleder seg til den dagen jeg blir sint.

Den dramatiserende delen kjenner jeg meg ikke igjen i noen av symptomene. De er så langt unna den jeg er at jeg kan ikke skjønne hvor hun fikk det fra.

Jeg kan se at jeg har unnvikende og tvangspregete trekk.

Osv....

Karterud skriver følgende om personlighetsforstyrrelser: "Problemene viser seg gjerne tidlig i individets utvikling (ungdomsårene), men de kan også oppstå senere i livet som følge av traumatiske livsomstendigheter."  personlighetsforstyrrelser – Store medisinske leksikon (snl.no)  Du er vel da en av dem hvor problemene kom til syne etter en traumatisk hendelse, - som du ser er det ikke et kriterie at problemene skal ha vært til stede siden du var barn. Veldig mange psykiske lidelser kan forstås ut i fra en stress-sårbarhetsmodell. Vi har ulik grad av sårbarhet og utsettes for ulik grad av stress, - stor sårbarhet + stort stress (traume) gir psykiske lidelse. 

Jeg vet ikke hvordan man skal karaterisere din tendens til krisemaksimering og evne til å involvere andre (helsepersonell) i dette, men det er så avgjort en type atferd som ofte forbindes med personlighetsproblematikk. 

Det er mulig du ikke viser sinne direkte, men måten du tvinger andre til å forholde seg til din smerte har en del til felles med sinne, slik jeg ser det. Jeg får ofte assosiasjoner til "temper tantrums" når du skriver.