Frisk fra personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

frosken skrev (2 minutter siden):

Karterud skriver følgende om personlighetsforstyrrelser: "Problemene viser seg gjerne tidlig i individets utvikling (ungdomsårene), men de kan også oppstå senere i livet som følge av traumatiske livsomstendigheter."  personlighetsforstyrrelser – Store medisinske leksikon (snl.no)  Du er vel da en av dem hvor problemene kom til syne etter en traumatisk hendelse, - som du ser er det ikke et kriterie at problemene skal ha vært til stede siden du var barn. Veldig mange psykiske lidelser kan forstås ut i fra en stress-sårbarhetsmodell. Vi har ulik grad av sårbarhet og utsettes for ulik grad av stress, - stor sårbarhet + stort stress (traume) gir psykiske lidelse. 

Jeg vet ikke hvordan man skal karaterisere din tendens til krisemaksimering og evne til å involvere andre (helsepersonell) i dette, men det er så avgjort en type atferd som ofte forbindes med personlighetsproblematikk. 

Det er mulig du ikke viser sinne direkte, men måten du tvinger andre til å forholde seg til din smerte har en del til felles med sinne, slik jeg ser det. Jeg får ofte assosiasjoner til "temper tantrums" når du skriver. 

 

Jeg mener at stadige trusler om selvmord og selvmordsforsøk og selvskading viser sinne på et ganske høgt nivå, særlig når helsevesenet blir dratt inn gang på gang med ambulanser, politi og tvangsinnleggelser. Det er aggresjon. 

Anonymkode: 150a1...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg mener at stadige trusler om selvmord og selvmordsforsøk og selvskading viser sinne på et ganske høgt nivå, særlig når helsevesenet blir dratt inn gang på gang med ambulanser, politi og tvangsinnleggelser. Det er aggresjon. 

Anonymkode: 150a1...77a

Det har du helt rett i. Og når man utagerer ved å gå ut fra timer etter man har vekket bekymring hos helsepersonell og attpåtil skrur av telefonen og ikke åpner døren så er det aggresjon i håp om å få viljen sin, her da innleggelse over 40(!). 

 

Anonymkode: ef93e...c75

[Fru2020]

frosken skrev (58 minutter siden):

Karterud skriver følgende om personlighetsforstyrrelser: "Problemene viser seg gjerne tidlig i individets utvikling (ungdomsårene), men de kan også oppstå senere i livet som følge av traumatiske livsomstendigheter."  personlighetsforstyrrelser – Store medisinske leksikon (snl.no)  Du er vel da en av dem hvor problemene kom til syne etter en traumatisk hendelse, - som du ser er det ikke et kriterie at problemene skal ha vært til stede siden du var barn. Veldig mange psykiske lidelser kan forstås ut i fra en stress-sårbarhetsmodell. Vi har ulik grad av sårbarhet og utsettes for ulik grad av stress, - stor sårbarhet + stort stress (traume) gir psykiske lidelse. 

Jeg vet ikke hvordan man skal karaterisere din tendens til krisemaksimering og evne til å involvere andre (helsepersonell) i dette, men det er så avgjort en type atferd som ofte forbindes med personlighetsproblematikk. 

Det er mulig du ikke viser sinne direkte, men måten du tvinger andre til å forholde seg til din smerte har en del til felles med sinne, slik jeg ser det. Jeg får ofte assosiasjoner til "temper tantrums" når du skriver. 

 

Jeg har nok lest det før at det kan komme i voksen alder. Har bare glemt det. Overlegen mener jeg hatt hatt det fra jeg var ung og at jeg har hatt en vanskelig barndom (det er vi også uenige om)

Jeg er enig i at min kroniske suicidalitet er et argument for at jeg har en pf.

Når det gjelder tentrum tantrums så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg har vel skrevet det før, at jeg opplever meg selv som tre personer. Den ene er tenåringsjenta. Det er hun som skaper trøbbelet med sine dramatiske måter å håndtere smerte på. Det er mulig det kan sees på som aggresjon

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg mener at stadige trusler om selvmord og selvmordsforsøk og selvskading viser sinne på et ganske høgt nivå, særlig når helsevesenet blir dratt inn gang på gang med ambulanser, politi og tvangsinnleggelser. Det er aggresjon. 

Anonymkode: 150a1...77a

 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det har du helt rett i. Og når man utagerer ved å gå ut fra timer etter man har vekket bekymring hos helsepersonell og attpåtil skrur av telefonen og ikke åpner døren så er det aggresjon i håp om å få viljen sin, her da innleggelse over 40(!). 

 

Anonymkode: ef93e...c75

Jeg leser det dere skriver og tar det til meg.

Jeg oppfatter det ikke som aggresjon fordi følelsen jeg har inni meg når disse tingene skjer er redsel, frustrasjon, sorg.

Forøvrig får jeg følelsen av at dere er irritert på meg. Stemmer det?

[Fru2020]

Ps:

Når det gjelder det å akseptere diagnosen så er jeg på vei. Hvis ikke hadde jeg ikke startet denne tråden som da handlet om en kunne bli frisk av en pf.

[Glitter]

Fru2020 skrev (9 timer siden):

Jeg mener at problemene oppstod da jeg utviklet PTSD. Jeg kan nevne dag og klokkeslett på det øyeblikket der alt ble mørkt. Jeg er uenig i at jeg har vært syk siden jeg var barn.

Det skal også vise seg i alle sammenhenger. Hos meg vises disse symptomene bare når jeg er i kontakt med helsevesenet. 

En skal ha vansker med relasjoner. Jeg har dype gode vennskap som jeg har hatt i alt fra 20 til 35 år.

Noe det gjelder eupf har jeg spesielt vært opptatt av det med sinne. Mitt problem er fraværet av sinne. Hun ene vernepleieren på DPS sier alltid at hun gleder seg til den dagen jeg blir sint.

Den dramatiserende delen kjenner jeg meg ikke igjen i noen av symptomene. De er så langt unna den jeg er at jeg kan ikke skjønne hvor hun fikk det fra.

Jeg kan se at jeg har unnvikende og tvangspregete trekk.

Osv....

Det er veldig likt slik jeg også har det mtp når det brøt ut og relasjoner. Jeg kom ikke selv i kontakt med helsevesenet før jeg var 25 tror jeg, bortsett fra et forsøk på antidepressiva da jeg var 18. Jeg krangler aldri med mine venner. Eneste person jeg kan krangle med er min mor, men det også oppstod da jeg var 25-26 år og vi har gått oss fast i et dårlig spor, og det er ikke bare min skyld. 

Det er jo så mange måter en PF utspiller seg på. Det trenger ikke være de mest typiske symptomene man leser mest om på nettet. Og du har jo en blandet PF som diagnose nettopp fordi du ikke har alt av typiske symptomer. Jeg er jo selv bare rett over cut of på borderline og da er det klart at mye kjenner jeg meg ikke igjen i. Men de trekkene jeg har er jo ganske tydelig. Pluss at de har jo dempet seg litt nå da, men. 

Jeg argumenterer ikke for ordens skyld for at du har PF, men jeg prøver bare å vise at jeg også er et lignende tilfelle og jeg har jo borderline. Jeg tror det er veldig lite hjelpsomt for deg å kverne sånn på dette med om du har PF eller ikke. For de ser jo ut til å være ganske bestemt?

Endret 31. januar 2022 av Glitter

[kupton]

Enten det er eupf eller k-ptsd, er det vel ikke diagnoser som behandles, men symptomer. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (10 timer siden):

Jeg har nok lest det før at det kan komme i voksen alder. Har bare glemt det. Overlegen mener jeg hatt hatt det fra jeg var ung og at jeg har hatt en vanskelig barndom (det er vi også uenige om)

Jeg er enig i at min kroniske suicidalitet er et argument for at jeg har en pf.

Når det gjelder tentrum tantrums så vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Jeg har vel skrevet det før, at jeg opplever meg selv som tre personer. Den ene er tenåringsjenta. Det er hun som skaper trøbbelet med sine dramatiske måter å håndtere smerte på. Det er mulig det kan sees på som aggresjon

 

Jeg leser det dere skriver og tar det til meg.

Jeg oppfatter det ikke som aggresjon fordi følelsen jeg har inni meg når disse tingene skjer er redsel, frustrasjon, sorg.

Forøvrig får jeg følelsen av at dere er irritert på meg. Stemmer det?

Jeg er egentlig mer irritert på de rundt deg, som lar deg krisemaksimere og legger deg inn så fort, for jeg tror egentlig ikke du har godt av det. Du har jo vært innlagt i to dager nå, og kan du virkelig med hånda på hjertet si at det var 100% nødvendig, eller kunne du om du hadde pushet deg selv klart å ri ut stormen hjemme ved å ikke gjøre deg noe? 

Forøvrig har jeg emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse selv, og en ting jeg har innsett i etterkant av behandlingen jeg gikk i i årevis (jeg har dog aldri vært innlagt, dette gjelder kun poliklinisk) var at jeg ofte kunne forsøke å teste psykologen og gruppelederne mine, hvis det gir mening?

Altså jeg kunne nok fyre opp saken til å virke enda verre en den nok i utgangspunktet var fordi jeg var så utsultet på omsorg og jeg så på måten de grep inn på som en måte å bry seg om meg på. Jeg kunne da f.eks begynne å oppføre meg mer umodent og barnslig hvis jeg først følte jeg ble trigget, svare at "samme det bryr meg ikke " istedet for å samarbeide, fortelle at nå var et så vondt at jeg MÅ selvskade og drikke meg full når jeg kommer hjem, og vekke bekymring hos psykologene mine fordi jeg ville at de skulle vise at de brydde seg om meg og at jeg betød noe for han eller henne ( ikke på en romantisk måte, men jeg var som sagt så utsultet på omsorg ). 

Jeg kunne også bare slutte å svare på meldinger eller innimellom gå fra timene uten å svare hvis de ringte meg. Den gang tenkte jeg aldri at jeg var aggressiv eller sint, jeg var jo bare en utrygg jente som var desperat etter at noen skulle bry seg, men jeg innser i ettertid også etter å ha pratet med min familie at måten jeg dro dem og helsevesenet inn var aggresjon.

Jeg oppfatter det du gjør for å oppnå disse innleggelsene som aggresjon og sinne, selv om du sier at de andre følelsene også er til stede fordi sånn er det jeg selv føler det, selv idag etter å ha sluttet i behandling for et har år siden.

Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg skriver?

Anonymkode: ef93e...c75

[Fru2020]

Glitter skrev (4 timer siden):

Det er veldig likt slik jeg også har det mtp når det brøt ut og relasjoner. Jeg kom ikke selv i kontakt med helsevesenet før jeg var 25 tror jeg, bortsett fra et forsøk på antidepressiva da jeg var 18. Jeg krangler aldri med mine venner. Eneste person jeg kan krangle med er min mor, men det også oppstod da jeg var 25-26 år og vi har gått oss fast i et dårlig spor, og det er ikke bare min skyld. 

Det er jo så mange måter en PF utspiller seg på. Det trenger ikke være de mest typiske symptomene man leser mest om på nettet. Og du har jo en blandet PF som diagnose nettopp fordi du ikke har alt av typiske symptomer. Jeg er jo selv bare rett over cut of på borderline og da er det klart at mye kjenner jeg meg ikke igjen i. Men de trekkene jeg har er jo ganske tydelig. Pluss at de har jo dempet seg litt nå da, men. 

Jeg argumenterer ikke for ordens skyld for at du har PF, men jeg prøver bare å vise at jeg også er et lignende tilfelle og jeg har jo borderline. Jeg tror det er veldig lite hjelpsomt for deg å kverne sånn på dette med om du har PF eller ikke. For de ser jo ut til å være ganske bestemt?

Det er ganske så avgjort ja. Du har nok rett i at jeg blir tenke at jeg som blandet ikke har alle symptomene og at det finnes ufattelig mange måter å ha en pf på. Kanskje spesielt når en har trekk fra så mange.

kupton skrev (3 timer siden):

Enten det er eupf eller k-ptsd, er det vel ikke diagnoser som behandles, men symptomer. 

Ja, du har helt rett. Overlegen på sengepost prøver å få meg til å forstå det samme.

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg er egentlig mer irritert på de rundt deg, som lar deg krisemaksimere og legger deg inn så fort, for jeg tror egentlig ikke du har godt av det. Du har jo vært innlagt i to dager nå, og kan du virkelig med hånda på hjertet si at det var 100% nødvendig, eller kunne du om du hadde pushet deg selv klart å ri ut stormen hjemme ved å ikke gjøre deg noe? 

Forøvrig har jeg emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse selv, og en ting jeg har innsett i etterkant av behandlingen jeg gikk i i årevis (jeg har dog aldri vært innlagt, dette gjelder kun poliklinisk) var at jeg ofte kunne forsøke å teste psykologen og gruppelederne mine, hvis det gir mening?

Altså jeg kunne nok fyre opp saken til å virke enda verre en den nok i utgangspunktet var fordi jeg var så utsultet på omsorg og jeg så på måten de grep inn på som en måte å bry seg om meg på. Jeg kunne da f.eks begynne å oppføre meg mer umodent og barnslig hvis jeg først følte jeg ble trigget, svare at "samme det bryr meg ikke " istedet for å samarbeide, fortelle at nå var et så vondt at jeg MÅ selvskade og drikke meg full når jeg kommer hjem, og vekke bekymring hos psykologene mine fordi jeg ville at de skulle vise at de brydde seg om meg og at jeg betød noe for han eller henne ( ikke på en romantisk måte, men jeg var som sagt så utsultet på omsorg ). 

Jeg kunne også bare slutte å svare på meldinger eller innimellom gå fra timene uten å svare hvis de ringte meg. Den gang tenkte jeg aldri at jeg var aggressiv eller sint, jeg var jo bare en utrygg jente som var desperat etter at noen skulle bry seg, men jeg innser i ettertid også etter å ha pratet med min familie at måten jeg dro dem og helsevesenet inn var aggresjon.

Jeg oppfatter det du gjør for å oppnå disse innleggelsene som aggresjon og sinne, selv om du sier at de andre følelsene også er til stede fordi sånn er det jeg selv føler det, selv idag etter å ha sluttet i behandling for et har år siden.

Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det jeg skriver?

Anonymkode: ef93e...c75

Takk for et utfyllende svar. Jeg har før skrevet om at jeg også hatt et veldig behov for omsorg og at det behovet har blomstret veldig opp når jeg for første gang møtte omsorg. Jeg tenker at jeg har utviklet en form for avhengighet til innleggelser. Jeg tror behandlene mine er veldig klar over dette og tar det med i avgjørelsene sine. 

Jeg skammer meg over handlingene mine på lørdag. De virket helt logiske for meg i situasjonen. Men i etterkant ser jeg jo hvor barnslige de var. Jeg har fremdeles problemer med å se at det er en form for aggresjon. Men skal jobbe med den følelsen. Sinne er den følelsen jeg er minst i kontakt med og som jeg absolutt trenger å lære meg mer å forholde meg til. Overlegen beskriver det når jeg ikke sier noe for passiv aggressivitet. Jeg skjønner den heller ikke. 

Jeg skal begynne i  affektbevissthetsgruppe til høsten. Kanskje jeg kan komme mer i kontakt med disse følelsene da.

 

Jeg snakket nettopp med legen her på avdelingen. Hun sa at det egentlig ikke burde hete personlighetsforstyrrelse. Det burde heller heter noe som følelsesteguleringsvansker. Jeg kan mer akseptere det. Det er jo absolutt ingen tvil om at jeg sliter med følelsesregulering.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

 

Takk for et utfyllende svar. Jeg har før skrevet om at jeg også hatt et veldig behov for omsorg og at det behovet har blomstret veldig opp når jeg for første gang møtte omsorg. Jeg tenker at jeg har utviklet en form for avhengighet til innleggelser. Jeg tror behandlene mine er veldig klar over dette og tar det med i avgjørelsene sine. 

Jeg skammer meg over handlingene mine på lørdag. De virket helt logiske for meg i situasjonen. Men i etterkant ser jeg jo hvor barnslige de var. Jeg har fremdeles problemer med å se at det er en form for aggresjon. Men skal jobbe med den følelsen. Sinne er den følelsen jeg er minst i kontakt med og som jeg absolutt trenger å lære meg mer å forholde meg til. Overlegen beskriver det når jeg ikke sier noe for passiv aggressivitet. Jeg skjønner den heller ikke. 

Jeg skal begynne i  affektbevissthetsgruppe til høsten. Kanskje jeg kan komme mer i kontakt med disse følelsene da.

 

Jeg snakket nettopp med legen her på avdelingen. Hun sa at det egentlig ikke burde hete personlighetsforstyrrelse. Det burde heller heter noe som følelsesteguleringsvansker. Jeg kan mer akseptere det. Det er jo absolutt ingen tvil om at jeg sliter med følelsesregulering.

Det høres veldig kjent ut. Jeg opplevde for første gang å bli sett, hørt og få omsorg da jeg kom inn i psykiatrien og jeg ble derfor veldig avhengig av dem på en måte jeg ikke burde vært. Jeg har aldri hatt omsorg fra venner eller en kjæreste den gangen jeg kom inn i psykiatrien, så for meg ble det å gå i poliklinisk oppfølging slik Innleggelser nok er for deg = Omsorg du sikkert ikke kjenner på ellers i livet? 

Jeg gikk helt i kjelleren den gang da jeg ble avsluttet mot min vilje, fordi de sa vi ikke kom noen vei i terapi. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø av selvmord fordi jeg MÅTTE ha dem ved min side, men jeg innser i ettertid at selv om jeg har selvmordstanker omtrent daglig så må jeg ikke prøve å avslutte det eller å skade meg. Selvmordstanker å det å kjenne på at jeg ikke orker å leve mer skader meg ikke, det er det kun jeg som gjør om jeg velger å skade meg.

De siste timene jeg hadde med min psykolog pga corona var på telefon, og så og si hver eneste telefonsamtale var jeg full ( og jeg lot han få vite det, at jeg drakk fordi han gjorde meg så vondt ved å skulle avslutte meg) og avsluttet alltid med at jeg skulle gjøre noe dumt mot meg selv.

Nå som jeg ikke har noen form for behandling heller så innser jeg jo at det å holde på sånn for å få omsorg på den måten ikke var noen god løsning heller, for om jeg så hadde vært i behandling nå, hvordan hadde det hjulpet meg? Jeg tror jeg hadde vært enda mindre selvstendig en det jeg er om de fortsatt hadde latt meg holde på.

Jeg tror nok jo mer du jobber med det jo mer vil du innse at det er en form for sinne, og jeg håper det å begynne i gruppe til høsten kan gjøre at du klarer å bli kjent med følelsen og få jobbet med den. Sinne og aggresjon er ikke farlige eller negative følelser å ha. 

Jeg er enig med overlegen din om at det å ikke si noe kan være en form for passiv aggrisivitet. Jeg forbinder å ikke si noe med silent treatment, altså en form for å straffe motparten hvis de sier noe man ikke er enige i eller vil forholde seg til. Eventuelt for å motarbeide og ikke samarbeide,  men det kan være at han mener det på en annen måte en slik jeg tolker det da.

 

 

 

Anonymkode: ef93e...c75

[Fru2020]

Det gjør egentlig godt å lese innlegget ditt. Godt å høre at det er andre som har tatt dårlige valg. Men samtidig er det leit at du har hatt det så vanskelig.

Har du ingen form for oppfølging nå?

Jeg kjenner at jeg er livredd for at de skal gi meg opp og si at jeg ikke for mer behandling.

Jeg skal bruke endel tid på å tenke på det med sinne i tiden som kommer. Jeg skal til forvernsamtaler i forkant av gruppen og da skal vi ta opp sinne en dag. Da kan jeg diskutere det mer med den behandleren og så får jeg det jo som tema i gruppen. Da er det kanskje andre som har samme form for sinne som dere sier jeg har. Må nok ta det med hovedbehandler også.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (11 minutter siden):

Det gjør egentlig godt å lese innlegget ditt. Godt å høre at det er andre som har tatt dårlige valg. Men samtidig er det leit at du har hatt det så vanskelig.

Har du ingen form for oppfølging nå?

Jeg kjenner at jeg er livredd for at de skal gi meg opp og si at jeg ikke for mer behandling.

Jeg skal bruke endel tid på å tenke på det med sinne i tiden som kommer. Jeg skal til forvernsamtaler i forkant av gruppen og da skal vi ta opp sinne en dag. Da kan jeg diskutere det mer med den behandleren og så får jeg det jo som tema i gruppen. Da er det kanskje andre som har samme form for sinne som dere sier jeg har. Må nok ta det med hovedbehandler også.

Hva tenker du om det hun skriver rundt behov for omsorg? Kjenner du deg igjen i avhengigheten?

Anonymkode: 42490...b23

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hva tenker du om det hun skriver rundt behov for omsorg? Kjenner du deg igjen i avhengigheten?

Anonymkode: 42490...b23

Absolutt. Jeg er totalt underernært på omsorg. Jeg har alltid vært den som har vist ansvar for andre, aldri stått som mottaker. Nå tror jeg ikke det er så enkelt at denne ene tingen kan forklare alle innleggelsene, det er nok mer komplekst enn det. Men det er definitivt en faktor.

Kanskje har ikke alle innleggelsene vært helt nødvendige. Det året jeg hadde faste innleggelser hver tredje uke var det i alle fall ikke alltid behov for det. Men som en på teamet mitt sier, også kronisk suicidale kan bli akutt suicidale og med det trenge beskyttelse. Jeg har ved mange anledninger hatt en veldig barnslig oppførsel, men behovet for beskyttelse har vært reelt. Jeg er helt sikker på at mange av innleggelsene har reddet livet mitt. Kanskje på et tidspunkt kommer jeg til å klare å ta kontrollen over tankene mine og som mange her skriver bestemme meg for at jeg skal leve. Men jeg er ikke der nå. Ofte vet jeg rett og slett ikke om jeg vil leve eller om jeg vil dø. 

Så er det jo slikt at jeg som regel får noen ekstra dager innlagt utover de dagene det er reell fare for at jeg skal ta livet mitt. Da handler det om å redusere lidelsestrykket mitt, som ofte kan være svært høyt. Den omsorgen som jeg mottar i form av samtaler, avledning, ekstra medisinsk hjelp til å få sove og faste måltider reduserer smerten og gjør meg somregel i stand til å jobbe med det som jeg trenger i terapien i poliklinikken og hjelper meg å jobbe med funksjonsnivået hjemme. Selv om det ikke har gått særlig fremover i terapien, har jeg et betydelig høyere funksjonsnivå nå enn for ett år siden. Så om jeg skal være positiv så er nå det noe.

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er vanskelig å bli kvitt diagnoser.Skjønner at behandlere er redd for å gjøre feil og derfor for sikkerhetsskjyld lar diagnose henge ved.Det kan vel også være uenighet.

Anonymkode: b874a...c28

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Min erfaring er at det er vanskelig å bli kvitt diagnoser.Skjønner at behandlere er redd for å gjøre feil og derfor for sikkerhetsskjyld lar diagnose henge ved.Det kan vel også være uenighet.

Anonymkode: b874a...c28

Jeg mistenker også at det er vanskelig å bli kvitt diagnoser. Mine behandlere vil ikke utrede meg på nytt da de mener det ikke er tvil om diagnosen.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Jeg mistenker også at det er vanskelig å bli kvitt diagnoser. Mine behandlere vil ikke utrede meg på nytt da de mener det ikke er tvil om diagnosen.

Og den er? 

Anonymkode: 150a1...77a

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Og den er? 

Anonymkode: 150a1...77a

Blandet personlighetsforstyrrelse

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min erfaring er at det er vanskelig å bli kvitt diagnoser.Skjønner at behandlere er redd for å gjøre feil og derfor for sikkerhetsskjyld lar diagnose henge ved.Det kan vel også være uenighet.

Anonymkode: b874a...c28

Min behandler sa for noen dager siden at hun da hun jobbet på DPS hadde tatt vekk borderline på en pasient, men seks mnd sendere måtte hun sette den tilbake. At hun pga det krever lenger tid som stabil. Og sånn sett skal det mer til før hun nå tar den vekk. 

Ikke at jeg er uenig I min diagnose, men jeg er uenig I hvor mye den påvirker min hverdag mtp hvor symptomfri jeg blir når jeg ikke føler meg deprimert. 

Men ja. Ikke lett å bli kvitt diagnoser. Jeg er enig I min diagnose da.

Endret 5. februar 2022 av Glitter

[aa-k-j]

DPS har hele tiden stått hardt på at jeg har blandet pf noe uavhengige avtalespesialister har avkreftet, men DPS hører ikke på det selv om det var de som anbefalte meg å få second opinion. Men så viser det seg at DPS har feiltolket uttalelser jeg har gjort i utredningen. Forskjellige mål ble til endring av mål, fullført skolegang ble til avbrutt skolegang og var samme med jobb også og mente jeg drev med hyppigere og mer alvorlig selvskading enn jeg gjorde (risping totalt 6 ganger i løpet av livet), mente jeg hadde hyppigere svingninger i stemningsleiet enn jeg har og hadde osv. Noen av de mål jeg har hatt endret seg kun etter de ble oppnådd. De mente jeg selv forårsaket søvnproblemene når det var pga traumer og mobbing nesten hele livet så fikk ingen hjelp med søvnproblemene. Fikk angst med depressive reaksjoner av en avtalespesialist (psykolog) og bipolar hos en annen som dessverre gikk av med pensjon. Går nå og får oppfølging for bipolar kombinert med ny utredning hos annen avtalespesialist (psykiater). Fikk økt seroquel sist for å redusere paranoia og har gått små turer torsdag og i går 😊 DPSet her jeg bor er veldig opptatt av eupf for pasienter som har andre diagnoser opplever stadig at de flere ganger blir utredet for eupf. Spesiellt pasienter med ADHD, bipolar og PTSD spesiellt har opplevd å bli utredet på nytt flere ganger for å sjekke om de har eupf 🙄 ingen av de fikk eupf diagnose. 

Endret 6. februar 2022 av aa-k-j

[Marye]

Jeg har aldri hatt personlighetsforstyrrelse, men de skrev i epikrisen at jeg hadde ustabil og umoden personlighetsstruktur. Men jeg jobbet hardt med med meg selv! Så de fjernet det i neste epikrise. Da var jeg istedet «vennligsinnet» 

 

[Fru2020]

Glitter skrev (16 timer siden):

Min behandler sa for noen dager siden at hun da hun jobbet på DPS hadde tatt vekk borderline på en pasient, men seks mnd sendere måtte hun sette den tilbake. At hun pga det krever lenger tid som stabil. Og sånn sett skal det mer til før hun nå tar den vekk. 

Ikke at jeg er uenig I min diagnose, men jeg er uenig I hvor mye den påvirker min hverdag mtp hvor symptomfri jeg blir når jeg ikke føler meg deprimert. 

Men ja. Ikke lett å bli kvitt diagnoser. Jeg er enig I min diagnose da.

Hvor lang tid skal en være stabil? Er en stabil over et halvt år så avsluttes vekk behandlingen og så får en ikke sjans til å "friskmeldes"?

aa-k-j skrev (1 time siden):

DPS har hele tiden stått hardt på at jeg har blandet pf noe uavhengige avtalespesialister har avkreftet, men DPS hører ikke på det selv om det var de som anbefalte meg å få second opinion. Men så viser det seg at DPS har feiltolket uttalelser jeg har gjort i utredningen. Forskjellige mål ble til endring av mål, fullført skolegang ble til avbrutt skolegang og var samme med jobb også og mente jeg drev med hyppigere og mer alvorlig selvskading enn jeg gjorde (risping totalt 6 ganger i løpet av livet), mente jeg hadde hyppigere svingninger i stemningsleiet enn jeg har og hadde osv. Noen av de mål jeg har hatt endret seg kun etter de ble oppnådd. De mente jeg selv forårsaket søvnproblemene når det var pga traumer og mobbing nesten hele livet så fikk ingen hjelp med søvnproblemene. Fikk angst med depressive reaksjoner av en avtalespesialist (psykolog) og bipolar hos en annen som dessverre gikk av med pensjon. Går nå og får oppfølging for bipolar kombinert med ny utredning hos annen avtalespesialist (psykiater). Fikk økt seroquel sist for å redusere paranoia og har gått små turer torsdag og i går 😊 DPSet her jeg bor er veldig opptatt av eupf for pasienter som har andre diagnoser opplever stadig at de flere ganger blir utredet for eupf. Spesiellt pasienter med ADHD, bipolar og PTSD spesiellt har opplevd å bli utredet på nytt flere ganger for å sjekke om de har eupf 🙄 ingen av de fikk eupf diagnose. 

Hvordan vet du at de har feiltolket? Har du fått tilgang til informasjon i etterkant av utredningen?

Marye skrev (18 minutter siden):

Jeg har aldri hatt personlighetsforstyrrelse, men de skrev i epikrisen at jeg hadde ustabil og umoden personlighetsstruktur. Men jeg jobbet hardt med med meg selv! Så de fjernet det i neste epikrise. Da var jeg istedet «vennligsinnet» 

 

Jeg opplever også ofte at ting endrer seg fra epikrise til epikrise. Jeg har blandet pf og det varierer veldig hvilke de skriver jeg har trekk fra. Det varierer mellom emosjonelt ustabile, tvangspregete, unnvikende, avhengige, og dramatiserende trekk.