Trenger å koble mye av for å unngå OCD symptomene?

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (3 timer siden):

Vi har alle hatt uhell. Vet du hvorfor du fikk denne reaksjonen? Det er jo som et slags traume. Var det noen som ble veldig sint på deg? Eller ble du bare redd inni deg selv? I slike tilfeller kan man prøve å sette seg inn i situasjoner til andre som legger all skyld på andre. De som har mye samvittighet (i for stor grad) har lett for å ta på seg all skyld, men så har du de som alltid mener alt er andres skyld. Så du som er samvittighetsfull var redd for at du skulle skade babyen, mens andre kanskje ville blitt irritert på de som lot babyen ligge der. Jeg hadde aldri lagt en baby et sted der han kunne blitt tråkket på! 
 

Ei venninne av meg holdt på å rygge ned en barnevogn en gang hun nettopp hadde tatt lappen. Det skjedde ikke noe, men hun ble redd der og da. 
 

Selv kunne jeg få veldig mange tanker rundt bilkjøringen min før. Jeg kjørte mye og noen ganger langt når jeg skulle til hjembygda på ferie. Etterpå begynte jeg å tenke veldig på furten og om det var noe jeg ikke så. «Hadde jeg kontroll» «holdt jeg på å utføre en ulykke jeg ikke vet om?» «er jeg anmeldt nå?». Når jeg var tenåring var jeg også sykelig opptatt av bevegelsene mine. Jeg klarte ikke å spise sammen med de andre i klassen når vi hadde kokketime og jeg klarte ikke å spise nista mi i friminuttene heller så jeg gjemte meg inni et skap og spiste mens de andre var ute. Vi ble tvunget å gå ut i 5 minutter av lærerne og de gikk runder på skolen og sjekket om noen hadde gjemt seg men de så aldri inni skapet 😜 men var bare da jeg kunne spise. Jeg følte at andre så på munnen min. Og så fikk jeg angst av å gå når andre så meg og fordi jeg var redd for å gå rart. 
Det er jo jævlig å ha det slik og jeg vet dessverre ikke hva som kan hjelpe nettopp deg.

Kanskje angsten min er et slags traume av den opplevelsen som jeg hadde. Jeg ble etter den opplevelsen redd for å miste kontrollen over kroppen min. Redd for å forårsake skade eller verre til. Jeg begynte å tenke på hver eneste bevegelse. Begynte å gjøre tiltak. Vilme helst sitte for å unngå å gå osv. Begynte å tenke over hvordan jeg gikk og hvor jeg hadde gått osv . Rett og slett plagsomt. 

Den som lå babyen på gulvet på matten tenkte ikke over at jeg skulle komme i full fart inn i rommet uten å se babyen. Babyen lå på en gym-matte.  Det var en anbefaling fra helsestasjonen å la babyen få ligge på en slik for da kunne den lettere få fritt spillerom med å bli flink å rulle og bevege seg. Vedkommende som hadde lagt babyen på matten gjorde ikke dette igjen. Husker at det var meg som reagerte med å bli sint på den som hadde lagt babyen der. Jeg ble etter dette redd for å bevege meg. Redd for å bli uoppmerksom. Redd for å bli skyld i en persons død eller skade. Ville helst ikke bevege meg. Ble til og med redd for å bevege meg selv om jeg var alene i huset. Fikk steg og alt det på hjernen. Vet det er sprøtt. 

Denne hendelsen er kanskje noe som er normalt å glemme, og takle i ettertid, men hos meg så satt den seg fast i hukommelsen. 

Men hvordan jeg skal få slippe å tenke over alle bevegelsene mine? Jeg vet ikke. Men jeg må kanskje gå i dybden på å tenke at det kommer nok fra det jeg opplevde,  og tenke at jeg har kontroll og at dette var en nesten-ulykke. 

Anonymkode: c4e45...1ad

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (3 timer siden):

Vi har alle hatt uhell. Vet du hvorfor du fikk denne reaksjonen? Det er jo som et slags traume. Var det noen som ble veldig sint på deg? Eller ble du bare redd inni deg selv? I slike tilfeller kan man prøve å sette seg inn i situasjoner til andre som legger all skyld på andre. De som har mye samvittighet (i for stor grad) har lett for å ta på seg all skyld, men så har du de som alltid mener alt er andres skyld. Så du som er samvittighetsfull var redd for at du skulle skade babyen, mens andre kanskje ville blitt irritert på de som lot babyen ligge der. Jeg hadde aldri lagt en baby et sted der han kunne blitt tråkket på! 
 

Ei venninne av meg holdt på å rygge ned en barnevogn en gang hun nettopp hadde tatt lappen. Det skjedde ikke noe, men hun ble redd der og da. 
 

Selv kunne jeg få veldig mange tanker rundt bilkjøringen min før. Jeg kjørte mye og noen ganger langt når jeg skulle til hjembygda på ferie. Etterpå begynte jeg å tenke veldig på furten og om det var noe jeg ikke så. «Hadde jeg kontroll» «holdt jeg på å utføre en ulykke jeg ikke vet om?» «er jeg anmeldt nå?». Når jeg var tenåring var jeg også sykelig opptatt av bevegelsene mine. Jeg klarte ikke å spise sammen med de andre i klassen når vi hadde kokketime og jeg klarte ikke å spise nista mi i friminuttene heller så jeg gjemte meg inni et skap og spiste mens de andre var ute. Vi ble tvunget å gå ut i 5 minutter av lærerne og de gikk runder på skolen og sjekket om noen hadde gjemt seg men de så aldri inni skapet 😜 men var bare da jeg kunne spise. Jeg følte at andre så på munnen min. Og så fikk jeg angst av å gå når andre så meg og fordi jeg var redd for å gå rart. 
Det er jo jævlig å ha det slik og jeg vet dessverre ikke hva som kan hjelpe nettopp deg.

Ja er jo de som opplever nesten-ulykke med bil . Men det fine er hvis en klarer å gi slipp på det der og da. Altså bli redd og sjokket for så å komme over nestenulykken.  Men med meg er det slik at jeg kom aldri over det, og fikk det med kontroll over steg og bevegelser , og det å kunne være uheldig å påføre skade på noen på hjernen.

Anonymkode: c4e45...1ad