Er det slik at de som blir mye kritisert som barn sliter mer i voksenlivet enn de som blir godt likt siden dag 1?

[AnonymBruker]

Det er en forbannelse jeg føler har fulgt meg hele livet og det er at jeg ofte har følt meg som sistevalg og der de fleste ikke har passet inn har heller ikke jeg passet inn, selv om jeg på mange områder hadde bedre forutsetninger enn de fleste andre. Jeg ble mye kritisert som barn og selv om jeg nå er voksen har jeg ofte en kritiserende stemme i hode. Etter psykologhjelp og medisinering har jeg blitt bedre. Har også blitt bedre når jeg over lengre tid har holdt avstand fra folk og miljøet som jeg vokste opp hos, skaffet eget nettverk og fått et eget liv. Men er det mulig å bli helt kvitt sporene fra oppveksten? 

Anonymkode: 791bf...6f1

[Fru2020]

Jeg tror ikke det er et godt oppvekstmiljø det hvor en stadig blir kritisert. Jeg tror mange vil ta det med seg i voksenlivet og bli mer eller mindre påvirket av det.

Når det er sagt så opplevde jeg veldig sjeldent å bli kritisert. Jeg opplevde at familien min elsket meg for den jeg var. Likevel sliter jeg veldig psykisk og en del av det mener de at kommer fra barndommen.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg tror ikke det er et godt oppvekstmiljø det hvor en stadig blir kritisert. Jeg tror mange vil ta det med seg i voksenlivet og bli mer eller mindre påvirket av det.

Når det er sagt så opplevde jeg veldig sjeldent å bli kritisert. Jeg opplevde at familien min elsket meg for den jeg var. Likevel sliter jeg veldig psykisk og en del av det mener de at kommer fra barndommen.

Ok. Jeg også ble elsket i barndommen. Jeg hadde ingen omsorgssvikt eller manglet noe som helst. Men jeg ble ofte kritisert for den jeg var også. Jeg fikk adhd diagnose i voksen alder, et valg jeg tok selv. Mistanken var der da jeg var barn, men foreldrene mine ville ikke at jeg skulle få diagnose. 
Jeg bare ønsker at de kritiserende stemmene skal bort for godt.

Anonymkode: 791bf...6f1

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye kjeft, utfrysning, og også litt lettere mobbing. Vet ikke om det er grunnen til at jeg har tung diagnose, men det hjalp sikkert ikke.

Anonymkode: dc6c1...3f4

[aa-k-j]

Jeg ble mye kritisert og mobbet i oppveksten og fikk lite til ingen ros. Slik var det til lenge etter jeg ble voksen. Jeg måtte vokse på meg trygghet til meg selv og begynne å ignorere kritikk, men er mye usikker og utrygg på andre personer og i situasjoner. 

[Kayia]

Det er lite som er så skadelig for et barn som å bli kritisert og nedvurdert i oppveksten . Det kan høres rart ut, men det er faktisk mindre skadelig å bli slått eller vokser opp med for mye alkohol, fordi man, også som barn, greier å skille mellom seg selv og de som slår eller ruser seg, og andres atferd trenger ikke påvirke ens egen selvfølelse og selvoppfatning. Kritikk derimot, sniker seg inn og påvirker hvordan man tenker om seg selv, nesten uten at man merker det. Man begynner å tenke på seg selv basert på det kritikeren kommuniserer. Med dette sagt, jeg sier ikke at det ikke er skadelig å bli slått eller leve med rusmisbrukere, men jeg sier at psykisk mishandling er enda mer skadelig.

Det er mulig å redusere omfanget av skader gjennom behandling. Helt kvitt sporene blir man nok aldri, men det er mulig å lære seg å slutte å tro på den indre stemmen som sier at man ikke duger. 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (1 time siden):

Det er lite som er så skadelig for et barn som å bli kritisert og nedvurdert i oppveksten . Det kan høres rart ut, men det er faktisk mindre skadelig å bli slått eller vokser opp med for mye alkohol, fordi man, også som barn, greier å skille mellom seg selv og de som slår eller ruser seg, og andres atferd trenger ikke påvirke ens egen selvfølelse og selvoppfatning. Kritikk derimot, sniker seg inn og påvirker hvordan man tenker om seg selv, nesten uten at man merker det. Man begynner å tenke på seg selv basert på det kritikeren kommuniserer. Med dette sagt, jeg sier ikke at det ikke er skadelig å bli slått eller leve med rusmisbrukere, men jeg sier at psykisk mishandling er enda mer skadelig.

Det er mulig å redusere omfanget av skader gjennom behandling. Helt kvitt sporene blir man nok aldri, men det er mulig å lære seg å slutte å tro på den indre stemmen som sier at man ikke duger. 

Jobber du innenfor psykiatri? 

Anonymkode: 99d43...317

[Kayia]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jobber du innenfor psykiatri? 

Anonymkode: 99d43...317

Nei. 

[cathlin]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er en forbannelse jeg føler har fulgt meg hele livet og det er at jeg ofte har følt meg som sistevalg og der de fleste ikke har passet inn har heller ikke jeg passet inn, selv om jeg på mange områder hadde bedre forutsetninger enn de fleste andre. Jeg ble mye kritisert som barn og selv om jeg nå er voksen har jeg ofte en kritiserende stemme i hode. Etter psykologhjelp og medisinering har jeg blitt bedre. Har også blitt bedre når jeg over lengre tid har holdt avstand fra folk og miljøet som jeg vokste opp hos, skaffet eget nettverk og fått et eget liv. Men er det mulig å bli helt kvitt sporene fra oppveksten? 

Anonymkode: 791bf...6f1

Ja, ekte kjærlighet er helbredende i så måte.