Hva er de ensomste diagnosene?

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hva vet du om det? Har du i det hele tatt levd alene noen gang? Du har jo både mann og barn, venner mener jeg også du har. Så hvem er du til å si at vi andre mer alvorlig rammede ikke blir ensomme? 

Anonymkode: 2f9e3...081

Hei

unnskyld det var ikke mening såre deg.

beklager at jeg formulerte meg på en måte som var unyansert og uheldig.

 

[AnonymBruker]

Takk for langt svar Madelenemie!

Grunnen til at jeg tok med asperger i de to diagnosene jeg skrev som de jeg mistenkte hadde mest ensomhet, er PGA at her på denne siden er det en god del asperger-diagnostiserte som klager over å ikke ha noe "fullverdig liv". De virker veldig misfornøyde med sin tilstand. Om dette er typisk vet ikke jeg. Jeg kjenner ingen med asperger syndrom personlig. Nå kjenner jeg ikke mange andre heller da. Selv har jeg schizofreni, jeg er alene nesten hele tiden, men føler meg ikke ensom, annet enn i julen og slike ting. Når jeg har mye symptomer derimot føler jeg meg veldig alene. Ingen som fatter noen ting, av det som foregår. Man blir gående alene og kjempe mot usynlige ting.

Anonymkode: 448ca...6d6

[Gjest Liviane]

Jeg tror nok at alle med diagnoser tidvis kan ha en subjektiv opplevelse av at de føler seg veldig aleine og ensomme med akkurat sin problematikk, det være seg kreftpasienter eller psykisk syke. Man kan f.eks føle at ingen forstår hvordan man virkelig har det (noe som forsåvidt er sant), og det kan jo være en vond og ensom følelse å ha for alle. 

Det kan se ut som om noen her tenker ut i fra seg selv og lager en generell konklusjon basert på egne subjektive erfaringer, og det kan man jo ikke gjøre hvis man skal finne en "allmenn regel". Skal man få et objektivt syn på dette er det nok best å se til forskningen. Har dog ikke funnet noe ved enkel og rask googling som går på hvilke psykiske lidelser som er de mest "ensomme". Fant mest bare om ensomhet generelt, sånn som eksempelvis denne artikkelen fra SSB Hvem er de ensomme 

Der kommet det fram at de mest ensomme er de som bor alene, kvinner, personer med dårlig helse eller manglende yrkestilknytning. I tillegg er ensomhet mer utbredt i grupper med lav utdanning og blant unge. Mer utfyllende står i artikkelen.

Kanskje er det noen andre her som finner artikler eller forskning som går rett på temaet i denne tråden? 

Endret 7. februar 2022 av Liviane

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Takk for langt svar Madelenemie!

Grunnen til at jeg tok med asperger i de to diagnosene jeg skrev som de jeg mistenkte hadde mest ensomhet, er PGA at her på denne siden er det en god del asperger-diagnostiserte som klager over å ikke ha noe "fullverdig liv". De virker veldig misfornøyde med sin tilstand. Om dette er typisk vet ikke jeg. Jeg kjenner ingen med asperger syndrom personlig. Nå kjenner jeg ikke mange andre heller da. Selv har jeg schizofreni, jeg er alene nesten hele tiden, men føler meg ikke ensom, annet enn i julen og slike ting. Når jeg har mye symptomer derimot føler jeg meg veldig alene. Ingen som fatter noen ting, av det som foregår. Man blir gående alene og kjempe mot usynlige ting.

Anonymkode: 448ca...6d6

Hei

Bare hyggelig, selv om svaret mitt var kort da.

jeg kjente mange med Asperger, alle sliter med sitt, særlig sensitivitet for lyd lys og stress osv..

men ingen av dem brukte begrep som ikke ha et fullverdig liv, tror det er litt en gjenganger her på dette forumet, likevel folk med Asperger strever, sosialt og med stress og med krav og en følelse av å ikke passe inn. ( og med god grunn , vi er annerledes)

mye av det vi med autisme strever med er ting på enkeltnivå andre også kan føle på, men ikke i den grad selvsagt som når man har autisme.

Som andre folk klager autister ulikt , men møtes man i RL på møte og problemstilling er stress sensitivitet så har vel alle felles og dårlig erfaring, men noen er i full jobb, noen jobber deltid og en stor del er uføretrygdet. Så ut i fra det blir det ulike svar, mest hører jeg at folk sliter, finner ting vanskelige, at de strever , og konkretiserer hvorfor og HVs de strever med.

har aldri hørt noen med Asperger skrive/si de ikke lever fullverdige liv annet enn her på forumer. Men strever og klager ulikt gjør allle med autisme eller andre diagnoser .

ensomhet tror jeg de fleste med autisme slipper:-)

 

 

[AnonymBruker]

Madelenemie skrev (6 minutter siden):

Hei

ensomhet tror jeg de fleste med autisme slipper:-)

 

 

Der tror jeg du tar feil. Problemer med gjensidig sosial interaksjon er hovedkriteriet for asperger, derav følger utenforskap og ensomhet., 

Anonymkode: 848e2...21c

[Glitter]

Selv om jeg blir sliten av å være sosial så føler jeg meg ensom. 

Jeg tror mange med Asperger føler det sånn. 

[AnonymBruker]

Madelenemie skrev (På 7.2.2022 den 21.36):

Hei

Jeg syns ditt spørsmål er godt, men det er krevende og blir samtidig veldig sårt.

Jeg velger likevel forsøke et kort svar.

Jeg er nok ikke så sosial, selv om jeg prøver og ønsker og mente for en tid siden jeg hadde knukket de sosiale koder…Her kommer det som er vanskelig å forklare inn.

Jeg tror ikke forskjellene på Asperger er særlig stor hos menn og kvinner, men kanskje kvinner, særlig når de får barn, for barnas del, prøver veldig hardt « å få til», en del av «å få til»/mestre, handler også om å greie det sosiale.

Min løsning/flukt, ble å være vertinne/lage mat/smile/være søt og høflig. Da ble jeg ofte latt i fred, enten det var på kjøkkenet, eller når jeg mottok komplimenter for mat og borddekking, jeg trengte bare smile, bukke, si takk, også kunne jeg forsvinne.( dette er i grove og overfladiske trekk, det fins mange episoder og unntak, men de blir såre og vonde å skulle tenke på)

fordi jeg måtte jo lage maten, jeg måtte sørge for andres behov, det var også mitt fristed og skjulested.

Og det såre er, at jeg har problemer bare sitte ned, prate, skravle, være sosial…

Jeg holder konstant på, som om jeg har batterier som er evige, eller som om jeg blir urolig ved sånt som « samtaler «, men når menneskene forsvinner, når jeg blir alene, da kan jeg sitte ned, bare sitte, bare kjenne på en stor glede og frihet.

Jeg elsker være alene, jeg starter fort på noe selv om jeg er alene, men når jeg er alene er jeg lykkelig.

sorgen min er de jeg lever med, de jeg elsker, som begynner å forstå at jeg mest vil være for meg selv/holde på med mitt.

For å ikke såre de jeg elsker, prøver jeg se filmer med dem, da er jeg der med dem.

Samtidig slipper jeg de vanskelige ordene og samtalene, men jeg vet de savner meg.

jeg vil ikke de skal være lei seg, så derfor prøver jeg finne på aktiviteter. Noe man kan fokusere på og drive med, så man slipper for mange ord, for mye øyekontakt osv…

jeg kan ha korte samtaler med andre mennesker, men jeg blir fort sliten og vil trekke meg tilbake. Jeg vet jeg har autisme, og jeg prøver det jeg kan å ikke såre de jeg elsker, jeg vet det er vanskelig for de som elsker meg, men det er like vanskelig for meg, fordi jeg vil ikke de skal bli lei seg.

Da blir løsningen å møtes på en slags halvvei, jeg kjemper og gjør ting jeg ikke mest av alt vil, feks se noe jeg ikke hadde forestilt meg på tv, det samme gjør de. Inni mellom snakker vi litt, det er fint, men jeg blir så fort ferdig, sliten  utladet, da går jeg.

men jeg prøver alt jeg kan møte andre jeg elsker, ikke isolere meg, men det er krevende, men noe jeg ønsker fordi jeg ikje vil såre de jeg elsker.

Å ha autisme er krevende, men jeg tenker litt som mesternes mester, det er et program barna har fått meg til å se på. At når en mann kan trene seg opp til å henge to timer i en stang, eller en time i 90 graders knebøy med ryggen mot veggen, ja så kan og vil jeg trene meg opp på bedre mestre min autisme i hverdagen.

Ja jeg blir kjempesliten.

Men jeg gir meg ikke.

Jeg kjenner vel omtrent som idrettsutøvere gleden over å ha gjennomført noe ubehagelig og vanskelig når jeg har greid en litt dypere samtale( særlig problemer er vanskelige for meg, når andre har problemer, da vil jeg løse dem, det hjelper lite med prat) ( så jeg vil ofte ha konkretisert problemer, analysert dem, så gå i gang med evaluering for meg selv om mulig løsning på problem. Da må man jo tenke og være for seg selv!). Fordi jeg har autisme vet jeg ikke om det går frem over, men om jeg står på stedet hvil, så kommer jeg i mitt eget «mesternes mester»kjempe for å møte de jeg elsker, og ikke tillate meg å bare holde på med mitt.

Det er en kamp å ha autisme, det er en kamp å ha autisme og elske andre, det er en sorg for for de som elsker en med autisme, fordi selv om man møtes på halvveien, så ligger det et savn der, ikke mitt savn, men andres savn, og jeg vil bare andre mennesker skal ha det godt.

Derfor kjemper jeg daglig med min autisme, fordi jeg ikke vil andre skal være lei seg.

 

 

 

Rart dette med all denne maten som lages, for jeg har lest at veldig mange med autisme/asperger har store problemer med matlaging pga utbrenthet og eksekutive vansker. Var en lang diskusjon nettopp om dette på en norsk asperger gruppe på facebook.

 

Anonymkode: 848e2...21c

[Madelenemie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Rart dette med all denne maten som lages, for jeg har lest at veldig mange med autisme/asperger har store problemer med matlaging pga utbrenthet og eksekutive vansker. Var en lang diskusjon nettopp om dette på en norsk asperger gruppe på facebook.

 

Anonymkode: 848e2...21c

Hei

ja aspergere er ulike, noen kan ikke lage mat, noen kan ikke lage sprengladninger pg «bomber» heller, jeg som mange andre med Asperger kan både lage mat, eksplosiver, og diverse programvare m.m

så aspergere er som folk flest bare ulike.

det handler mest om fokus og interesser.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 8.2.2022 den 8.59):

Selv om jeg blir sliten av å være sosial så føler jeg meg ensom. 

Jeg tror mange med Asperger føler det sånn. 

Jepp. Jeg synes at det er krevende å være sosial, men samtidig så liker jeg det - jeg føler at jeg trenger det på lik linje som at jeg trenger alenetid. Jeg kan ofte føle meg ensom, men mest på grunn av at jeg ofte sitter igjen med en følelse av å ikke passe inn noen steder egentlig... det er en vond følelse.

Anonymkode: bf4ba...8bd

[hattifnattus]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jepp. Jeg synes at det er krevende å være sosial, men samtidig så liker jeg det - jeg føler at jeg trenger det på lik linje som at jeg trenger alenetid. Jeg kan ofte føle meg ensom, men mest på grunn av at jeg ofte sitter igjen med en følelse av å ikke passe inn noen steder egentlig... det er en vond følelse.

Anonymkode: bf4ba...8bd

Samme her. Ofte føler jeg meg nesten mer ensom etter å ha vært sosial, fordi jeg da får en påminnelse om at jeg ikke passer inn eller hører hjemme noe sted, og det sosiale samværet forsterker den utenforskapsfølelsen hos meg. Jeg er ensom alene men jeg er ensom når jeg er med andre også.

[Glitter]

hattifnattus skrev (7 minutter siden):

Samme her. Ofte føler jeg meg nesten mer ensom etter å ha vært sosial, fordi jeg da får en påminnelse om at jeg ikke passer inn eller hører hjemme noe sted, og det sosiale samværet forsterker den utenforskapsfølelsen hos meg. Jeg er ensom alene men jeg er ensom når jeg er med andre også.

Sånn har jeg også pleid å ha det i slike sosiale grupper. Og jeg er også typisk den som ikke har klart å opprettholde kontakten videre/falt ut av det sosiale. 

Nå har jeg et par venner, men det er separate venner. Så jeg og min venn er bare alltid hjemme hos meg og lager mat og ser film. En sjelden gang, typ 1-2 ganger i året spiser vi ute. Det er best for meg. 

Det frister overhodet ikke å prøve å begynne å finne en venninnegjeng å gå på kafé med, som jeg egentlig bare ikke passer inn i. Men er vondt å være ensom. Én venn i hele byen er ikke mye. 

(Mente å sitere AB over her også, men traff visst ikke knappen).

Endret 10. februar 2022 av Glitter

[Gjest Hurja]

Jeg tenker en som er sterkt hemmet av sosial angst eler unnvikende pf er betydelig ensom. Man ønsker kontakt, men greier det ikke. Er det en dum tanke?

[hattifnattus]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Sånn har jeg også pleid å ha det i slike sosiale grupper. Og jeg er også typisk den som ikke har klart å opprettholde kontakten videre/falt ut av det sosiale. 

Nå har jeg et par venner, men det er separate venner. Så jeg og min venn er bare alltid hjemme hos meg og lager mat og ser film. En sjelden gang, typ 1-2 ganger i året spiser vi ute. Det er best for meg. 

Det frister overhodet ikke å prøve å begynne å finne en venninnegjeng å gå på kafé med, som jeg egentlig bare ikke passer inn i. Men er vondt å være ensom. Én venn i hele byen er ikke mye. 

(Mente å sitere AB over her også, men traff visst ikke knappen).

Samme her, og jeg blir fort utenfor i grupper også fordi jeg får ikke til eller har evnen til å ta plass på samme måte.  Jeg blir fort snakket over/ avbrutt eller at folk svarer for meg. 

Gruppearbeid og arrangementer som brylluper og konfirmasjon hvor det er mange er det verste jeg vet og jeg er dårlige i flere dager etterpå. Jeg får heller ikke til å opprettholde kontanten. Mye fordi mitt sosiale behov er langt mindre, og jeg har ikke det som kreves for å holde kontakten når man må ta initiativ så og så ofte.

Venninnegjeng savner jeg egentlig ikke heller, for jeg har hatt det tidligere og selv om jeg da hadde noen å møte og prate med, så var jeg fortsatt ensom og satt ofte med dem og ville bare hjem fordi det var fremdeles ensomt og vondt.

 

 

 

[Glitter]

hattifnattus skrev (9 minutter siden):

Samme her, og jeg blir fort utenfor i grupper også fordi jeg får ikke til eller har evnen til å ta plass på samme måte.  Jeg blir fort snakket over/ avbrutt eller at folk svarer for meg. 

Gruppearbeid og arrangementer som brylluper og konfirmasjon hvor det er mange er det verste jeg vet og jeg er dårlige i flere dager etterpå. Jeg får heller ikke til å opprettholde kontanten. Mye fordi mitt sosiale behov er langt mindre, og jeg har ikke det som kreves for å holde kontakten når man må ta initiativ så og så ofte.

Venninnegjeng savner jeg egentlig ikke heller, for jeg har hatt det tidligere og selv om jeg da hadde noen å møte og prate med, så var jeg fortsatt ensom og satt ofte med dem og ville bare hjem fordi det var fremdeles ensomt og vondt.

 

 

 

Ja, det er gjenkjenbart det du skriver. 

Tror det er litt derfor jeg har vært særdeles lite involvert i jentedrama også. For det første var jeg vel bare ikke en viktig del av gjengen, og for det andre så trakk jeg meg heller unna enn å involvere meg når det oppstod noe. 

Bortsett fra da jeg ble fryst ut pga jeg var annerledes. Vet ikke hva jeg gjorde feil, men. Det var fryktelig vondt. 

Jenter kan virkelig være kjipe. 

Endret 10. februar 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Hurja skrev (3 timer siden):

Jeg tenker en som er sterkt hemmet av sosial angst eler unnvikende pf er betydelig ensom. Man ønsker kontakt, men greier det ikke. Er det en dum tanke?

Ja det er jeg enig i. Tror kanskje sosial angst er den diagnosen som er mest ensom (om en er alvorlig rammet vel og merke) for da blir man isolert, har ingen venner eller kontakter. 

Anonymkode: 2f9e3...081

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja det er jeg enig i. Tror kanskje sosial angst er den diagnosen som er mest ensom (om en er alvorlig rammet vel og merke) for da blir man isolert, har ingen venner eller kontakter. 

Anonymkode: 2f9e3...081

Vil plukke opp det du skriver i parentes. Jeg tror at uavhengig av hvilken diagnose man har så kan man føle seg som verdens mest ensomme menneske i sykdommens mest uttalte form, men det er ikke bestandig at den trenger å være så uttalt heller for at man kan føle seg ensom. Og så finnes det de som ikke føler seg ensomme i det hele tatt selv om de objektivt sett har alvorlige diagnoser. 

Det kan derfor virke som om "de mest ensomme diagnosene" (som tråden handler om) kun finnes i folks hoder som subjektive følelser (?) Jeg vet fremdeles ikke hva som objektivt blir sett på som de mest ensomme diagnosene. Finnes det noe svar på det, tro? @kupton vet du?

 

 

Endret 11. februar 2022 av Liviane

[cathlin]

Liviane skrev (1 time siden):

Vil plukke opp det du skriver i parentes. Jeg tror at uavhengig av hvilken diagnose man har så kan man føle seg som verdens mest ensomme menneske i sykdommens mest uttalte form, men det er ikke bestandig at den trenger å være så uttalt heller for at man kan føle seg ensom. Og så finnes det de som ikke føler seg ensomme i det hele tatt selv om de objektivt sett har alvorlige diagnoser. 

Det kan derfor virke som om "de mest ensomme diagnosene" (som tråden handler om) kun finnes i folks hoder som subjektive følelser (?) Jeg vet fremdeles ikke hva som objektivt blir sett på som de mest ensomme diagnosene. Finnes det noe svar på det, tro? @kupton vet du?

 

 

Utrolig hvor mye tiltro dere har til at kupton skal ha svaret på alt mulig spesielt spørsmål det er litt sånn umulig å svare på 🙂 

[Gjest Liviane]

cathlin skrev (36 minutter siden):

Utrolig hvor mye tiltro dere har til at kupton skal ha svaret på alt mulig spesielt spørsmål det er litt sånn umulig å svare på 🙂 

Og jeg synes det er utrolig hvor useriøs du ofte kan være i tilbakemeldingene dine til folk her inne. 

For meg og andre kan det være svært nyttig å spørre en fagperson om noe en lurer på når en ikke vet svaret selv. Det anser jeg som veldig fornuftig å gjøre. 

[cathlin]

Liviane skrev (7 minutter siden):

Og jeg synes det er utrolig hvor useriøs du ofte kan være i tilbakemeldingene dine til folk her inne. 

For meg og andre kan det være svært nyttig å spørre en fagperson om noe en lurer på når en ikke vet svaret selv. Det anser jeg som veldig fornuftig å gjøre. 

Jeg er helt seriøs. 

[kupton]

Liviane skrev (4 timer siden):

Det kan derfor virke som om "de mest ensomme diagnosene" (som tråden handler om) kun finnes i folks hoder som subjektive følelser (?) Jeg vet fremdeles ikke hva som objektivt blir sett på som de mest ensomme diagnosene. Finnes det noe svar på det, tro? @kupton vet du?

Ensomhet er en subjektiv opplevelse. Noen er mye alene uten å plages av det - noen nyter det (schizoide). Noen er mye alene og kunne tenke seg mer kontakt med andre (sosial fobi/unnvikende pf). Det finnes derfor selvsagt ingen ensomhetsgradsvurdering basert på diagnose. Spørsmålet virker faglig egentlig lite interessant.

Disse er ensomme.