Alt er tomhet-sutre, sutre

[Gjest fortvilet]

Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg mestrer slett ikke livet. Alt er tomhet, bare tomhet. Jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer. Det eneste som gleder og engasjerer meg er min herlige datter. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke sett noen som helst mening med å leve videre. Men jeg må leve videre. Hun trenger meg. Så elendig jeg enn er. For hennes skyld må jeg også fungere i dagliglivet og på jobb. Men det er så tungt så tungt. Hva i allverden skal jeg gjøre for å komme ut av elendigheten. Jeg sliter fortsatt med et overgrep som skjedde i oktober i fjor. Jeg burde vel snart klare å komme meg videre? Jeg er ikke lenger dypt deprimert. Min terapeut og gode venner, samt tanken på min datter fikk meg effektivt ut av depresjonen. Jeg har vært i full jobb igjen i flere måneder, men det er bare tilsynelatende jeg fungerer. Alt føles vondt og vanskelig. Jeg tror aldri jeg blir ferdig med den hendelsen og følgene av den. Måtte bare tømme meg litt - igjen. Det er så lenge til jeg får snakke med terapeuten min igjen, og vi er ikke engang på bølgelengde lenger, takket være at jeg ikke har evnen til å ta imot hjelp.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Det virker da som du er mottagelig for hjelp. Hvordan har du ellers kommet ut av depresjonen, og fungerer både i forhold til jobb og din datter? Noen følelsesmessige tilbakeslag er helt normalt. Du kan heller ikke regne med at følgene av et overgrep skal bli helbredet i løpet av et halvt år. Det vil gå opp og ned i lang tid, men forhåpentligvis mer opp enn ned etterhvert. Hvis du hittil har hatt et godt forhold til din psykolog vil dere nok finne tonen igjen. Snakk ut med han og fortell hvordan du føler det. Den lange påskepausen har sikkert også innvirkning. Det kan være vanskelig nok å komme seg gjennom lange høytider, særlig når man også må gi avkall på behandling. Fatt mot !

[Gjest Theos]

Kanskje blir det formye for deg med full jobb i tillegg til omsorg for barn akkurat nå?

Jeg tror perioden etter en dyp depresjon kan være veldig vanskelig, men på en annen måte. Derfor blir det ikke lett å formidle hva det er, og man går istedet rundt og føler seg tom. Dessuten er det tøft å fronte virkeligheten igjen. Antageligvis vil du i tillegg gå "inn og ut" av det overgrepet en stund fremover.

Derfor (hvis jeg skulle gitt deg et råd) kunne det kanskje vært lurt en periode å få satt av tid helt for seg selv i løpet av uken? Et benbrudd vil jo kreve forsiktig opptrening - hvorfor skulle ikke et brukket sinn få den samme rekovalesensen?

At du ikke er på bølgelengde med behandleren din er like mye h*ns ansvar som ditt. Ta det opp med vedkommenede - kanskje får luften en god rens?

Lykke til!

[Gjest fortvilet]

Det er godt å få innspill fra andre.

[thinkerbell]

Fint at du bruker forumet til å tømme deg..

Tomhet er vanskelig å leve med... og jeg er glad du har venner og en dyktig terapeut som holder deg fast (håper den neste samtalen med vedk. blir ok..)

Jeg vil bare minne deg om at du er helt normal.... følelsene dine er komplett normale i forhold til det du har opplevd. Det vil ta tid.. å bli fri... men ved å gå i terapi og å tviholde på livet når du opplever svarte dager..er du på god vei.

lykke til videre..

klem