Har en forsvarsmur rundt meg

[Gjest victoria]

Jeg kommer ingen vei.Ble henvist tilbake til poliklinikken igjen etter to år, og fikk den samme behandleren.Problemet er at det har kommet en slags isfront mellom oss.Jeg får ikke ut at det jeg vil fortelle om mine problemer.

Utad er jeg ganske spydig mot folk.Har et fælt ordbruk,og prøver å vise at man har en vellykket fasade utad og prøver å være kul og tøff.Mens innerst inne vet jeg at jeg en dag kommer til å bryte sammen.Altså ikke å orke å kjempe mer.Innerst inne er jeg ei redd og usikker jente som bare ønsker å bli møtt med kjærlighet.Ikke med mange spydige kommentarer.Grunnen til at jeg er sånn utad,er fordi jeg har bygget opp en forsvarsmur mot det alt det vonde her i verden, og ingen skal ødelegge dette forsvaret jeg har,for å få greie på at jeg er redd og usikker.Dette forsvarsmuren må jeg bare ha for å klare å overleve i denne fæle verdenen her.Hvis den muren blir brutt ned, vil jeg antageligvis dø på en eller annen måte ganske fort.Forsvarsmuren jeg har,er altså min beskyttende borg.

[Gjest hek]

Hei victoria. Vi virker ganske like vi to. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, jeg har tenkt å skaffe meg hjelp nå etter påske, men skjønner ikke helt hvordan det skal gå, siden jeg egentlig ikke vil bryte muren mer enn jeg har gjort. Ville bare si at jeg vet hvordan du har det. Håper han dusten av en behandler du har, snart tar kontakt, eller at du gjør som jeg sa i går. Stor koz fra Hege.

[Gjest calestia]

Heisann, Victoria.

Prøv å begynn på nytt med psyken. Si i fra..

Til tirsdag braker det løs på pol.kl. da skal jeg fortelle det som det, at jeg alltid holder den maska, og den må vekk.

Skal fortelle hvor redd jeg er, og hvor dårlig det har gått i det siste. For jeg bruker alltid en massa fovirrende beskrivelser med mye ; kanskje.. hvis.. dersom , muligens,, og " ganske ille" betyr egentlig; " jeg har prøvd å ta livet mitt"..

Dessuten har jeg sitti de suste ukene jeg var der og vært overbevist at piller var unødvendig, for alt gikk jo bra, det var over nå, og argumenterte meg i havn med stakkars psyken.

Dessuten har jeg stått på mitt.. ; jeg har ikke angst..

neiiii...... Har jo det.. får vel innrømme det da.

et sted å begynne er jo å si det du sier her.

La det gjøre vondt. det finnes vel ikk enoe bedre sted å bryte sammen enn hos psyken sin..

muren må ned. min må også ned, men jeg er fryktlelig redd for hva han tror om meg og sånne ting.. men må bare drite oppi det nå, for nå har jeg mistet alt, x en er sliten og lei, jeg er også det, og takler nok ikk een ny nedtur med det første, det gikk jo virkelig ikke bra forrige gang.

Tror det blir styr. kommer vel til å bli sendt hit og dit den dagen, og kanskje ekstra time også lege senere i uka igjen. X skal snakke med han også, så nå slipper jeg ikke unna lenger, blir balluba.

får jo anfall av å tenke på det, men det er jo også min skyld at psyken ikke helt forstår, så nå må jeg ta min del, så får jeg se hva han sier.

Etter en liten pause kan det jo være på sin plass å rydde litt i forholdet til psyken..?

[frosken]

Kanskje er det likhetspunkter mellom den konflikten du har i forhold til terapeuten din og andre relasjoner du har. I såfall vil det å forsøke å ta opp med terapeuten din akkurat det du skriver om her, kunne bringe deg videre i forhold til det du sliter med.

Det kan selvfølgelig hende at du har en umulig terapeut - men det kan også hende at han forsøker å vise deg at du selv må ta en del ansvar i forhold til å komme videre.

Skriv brev eller ring poliklinikken tirsdag. Si at du gjerne vil vite når du kan få neste time...