Er det noen her som har klaget på behandlingen dere har fått på DPS?

[Everybody]

Hva førte det frem til å klage?

[helseangst]

Jeg har ikke klaget, men har hatt lyst til å gjøre det. For min del har møtet med DPS vært ganske dårlig. Alt fra behandlere som har sluttet midt i et behandlingsløp, så jeg har måttet "starte på nytt" flere ganger, og jeg har hatt behandlere som ikke har kunnskap om OCD, noe som har ført til at jeg har fått råd som har forverret diagnosen. Jeg har også stått uten behandler etter OCD-team (noe man absolutt ikke skal), som førte til at lidelsen min ble kraftig forverret. Jeg er takknemlig for at tilbudet finnes, og har forståelse for at det er mange som skal ha hjelp og at tiden er knapp per pasient. Men det er synd at systemet fungerer såpass dårlig at man må avbryte behandlingen før man egentlig har kommet ordentlig i gang. For min del har jeg gått over til privat avtalespesialist som faktisk har tid til å sette igang med et ordentlig behandlingsløp som kan vare over tid, og jeg kommer ikke til å søke meg til DPS igjen.

[helseangst]

Everybody skrev (2 timer siden):

Hva førte det frem til å klage?

Hva går klagen din ut på?

[Everybody]

helseangst skrev (2 minutter siden):

Hva går klagen din ut på?

Det er mye som jeg mener burde vært gjort bedre helt fra start. Jeg fikk først moderat depresjon av en psykolog, mens da jeg kom til TIPS så mente hun at jeg kun hadde mild depresjon bare ved å snakke med meg. Istedenfor fikk jeg Risperdal som ikke fungerte i det hele tatt, ble bare trøtt og fikk søtsug. Det tok hele 5 år før jeg fikk medisiner som fungerte bra. Jeg gikk med en alvorlig depresjon alle de årene jeg var på DPS. Jeg prøvde gang på gang å forklare til behandlere hvordan jeg hadde det men de gjorde ingenting med det. Jeg har også OCD og fikk heller ingen som hadde kunnskap om det. Vet egentlig ikke hva det ville føre frem til å klage på noe sånt, ville bare høre om noen hadde erfaring med det. Har schizofreni og OCD, og er klar over at schizofreni er noe man kanskje må leve med, men at symptomer kan dempes med medisiner noe det har gjort etter at jeg fikk riktige medisiner. Depresjonen og OCD har også blitt bedre etter riktig medisinering. Det var en som påstod at jeg ikke ville ta i mot behandling fordi jeg ikke ville ha samtale med en fra kommunen, men hvorfor skulle jeg det når jeg var så deprimert at jeg ikke klarte å holde en samtale?

[Everybody]

De sier at det kanskje er fordi jeg har vært stille og rolig og ikke gjort mye ut av meg, men det mener ikke jeg er et argument en gang. Man skal ha ordentlig behandling selv om man er stille og rolig, det burde de lære om under utdannelsen sin.

[AnonymBruker]

Everybody skrev (31 minutter siden):

De sier at det kanskje er fordi jeg har vært stille og rolig og ikke gjort mye ut av meg, men det mener ikke jeg er et argument en gang. Man skal ha ordentlig behandling selv om man er stille og rolig, det burde de lære om under utdannelsen sin.

Vet ikke om jeg skjønte helt, men du skriver ovenfor at du var så deprimert at du ikke klarte å holde en samtale, så da kan man anta at du ikke har gått i noe samtaleterapi hos dps? Hvordan tenkte du de skulle visst at du trengte medisiner for depresjonen din når du ikke klarte å møte opp eller snakke? 

Anonymkode: e59ad...3d0

[Everybody]

Jeg var hos samtale på DPS, men der ga jeg bare korte svar og var veldig redd og klarte aldri føre noen ordentlig samtale. Svarte stort sett bare ja og nei.

[Everybody]

De kan jo ikke vite det når man ikke klarer å snakke for seg, men da må man gi skjemaer som man skal fylle ut for å kartlegge en eventuell depresjon.

[Gjest Liviane]

helseangst skrev (57 minutter siden):

Alt fra behandlere som har sluttet midt i et behandlingsløp, så jeg har måttet "starte på nytt" flere ganger, og jeg har hatt behandlere som ikke har kunnskap om OCD, noe som har ført til at jeg har fått råd som har forverret diagnosen.

Dessverre tror jeg dette er veldig vanlig ved DPS rundt om. Jeg har selv opplevd det, men har heller aldri klaget. (Har ikke OCD, men bipolar). 

Jeg har inntrykk av at en del helsepersonell synes det er lite attraktivt å jobbe ved et DPS. Noen er bare kort innom f.eks som et pliktår ifm utdanning/videreutdanning, eller at de bare takker ja til jobbtilbudet der i påvente av å få noe annet mer spennende de har søkt på. (Dette gjelder typisk "unge spirer" som bare plutselig forsvinner). Noen vil også ha et år på DPS for at det skal se bra ut på CVn, -igjen for å bedre sjansene for å få ønskejobben et annet sted. En del fremmedspråklige blir ansatt, men de er ikke særlig lenge de heller. I tillegg er det en del "forflytninger" innad på DPSet ved at personellet bytter avdelinger for å få erfaring med litt ulike former for psykiatri, noe som i sin tur vil ta seg godt ut på CVn..

Nå er jeg kanskje negativ, men det er bare mitt inntrykk. Hvis jeg har rett så kan det selvfølgelig få negative konsekvenser for pasientene. Det er uheldig å stadig bli avsluttet av en behandler og måtte begynne på nytt med neste, særlig hvis de nye vil kjøre eget løp og ikke videreføre det forrige behandler har begynt på. Det er ekstra uheldig hvis dette gjelder utprøving av medisiner da det stadig kan bli av og på og bytter av medisin. Hvis jeg (fremdeles) har rett så vil motivasjonen til den enkelte behandler også kunne være laber siden de vet med seg selv at de snart skal videre. Det igjen vil påvirke kvaliteten på behandlingen. 

Men det finnes jo heldigvis de som oppriktig ønsker å jobbe ved et DPS og som ser seg selv værende der en stund. Disse vil nok engasjere seg mer i pasientene sine, noe som selvfølgelig vil komme pasientene til gode, men også dem selv. Det må jo være godt å være mer avslappet og kunne konsentrere seg skikkelig om egne pasienter og følge dem over tid. Kvaliteten på arbeidet vil nok da også bli bedre. 

(Gjentar at dette bare er mine betraktninger og at det kanskje ikke stemmer med virkeligheten). 

Endret 17. februar 2022 av Liviane

[AnonymBruker]

Liviane skrev (5 timer siden):

Dessverre tror jeg dette er veldig vanlig ved DPS rundt om. Jeg har selv opplevd det, men har heller aldri klaget. (Har ikke OCD, men bipolar). 

Jeg har inntrykk av at en del helsepersonell synes det er lite attraktivt å jobbe ved et DPS. Noen er bare kort innom f.eks som et pliktår ifm utdanning/videreutdanning, eller at de bare takker ja til jobbtilbudet der i påvente av å få noe annet mer spennende de har søkt på. (Dette gjelder typisk "unge spirer" som bare plutselig forsvinner). Noen vil også ha et år på DPS for at det skal se bra ut på CVn, -igjen for å bedre sjansene for å få ønskejobben et annet sted. En del fremmedspråklige blir ansatt, men de er ikke særlig lenge de heller. I tillegg er det en del "forflytninger" innad på DPSet ved at personellet bytter avdelinger for å få erfaring med litt ulike former for psykiatri, noe som i sin tur vil ta seg godt ut på CVn..

Nå er jeg kanskje negativ, men det er bare mitt inntrykk. Hvis jeg har rett så kan det selvfølgelig få negative konsekvenser for pasientene. Det er uheldig å stadig bli avsluttet av en behandler og måtte begynne på nytt med neste, særlig hvis de nye vil kjøre eget løp og ikke videreføre det forrige behandler har begynt på. Det er ekstra uheldig hvis dette gjelder utprøving av medisiner da det stadig kan bli av og på og bytter av medisin. Hvis jeg (fremdeles) har rett så vil motivasjonen til den enkelte behandler også kunne være laber siden de vet med seg selv at de snart skal videre. Det igjen vil påvirke kvaliteten på behandlingen. 

Men det finnes jo heldigvis de som oppriktig ønsker å jobbe ved et DPS og som ser seg selv værende der en stund. Disse vil nok engasjere seg mer i pasientene sine, noe som selvfølgelig vil komme pasientene til gode, men også dem selv. Det må jo være godt å være mer avslappet og kunne konsentrere seg skikkelig om egne pasienter og følge dem over tid. Kvaliteten på arbeidet vil nok da også bli bedre. 

(Gjentar at dette bare er mine betraktninger og at det kanskje ikke stemmer med virkeligheten). 

Du er ikke alene om disse betraktningene, jeg tenker det samme etter å ha observert psykiatrien fra innsiden i flere år. 

Spesielt den økende bruken av leger og psykologer som snakker dårlig norsk . Det har økt kraftig de siste årene ,før det var det også utenlandske leger, men da hovedsakelig fra Sverige og Danmark, en og annen tysker, og språkforståelse var aldri  noe  stort problem. 

Nå kommer legene hovedsakelig fra øst-Europa, og det virker som om de ikke bare snakker dårlig norske men også forstår norske dårligere enn legene som kom hit for noen år tilbake. 

Av egen erfaring med 4 av disse legene som for tiden er ved DPS her jeg bor , er at det ikke føles helt greit når du blir utrygg på om legen har forstått hva du sier. Og ikke føles det helt trygt heller når legen gjentatte ganger opplysninger medisin dosen i ml istedet for mg..  sånne ting bør en ha kontroll på som lege i norsk helsevesen. 

 

 

Anonymkode: b1e48...d5b

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er ikke alene om disse betraktningene, jeg tenker det samme etter å ha observert psykiatrien fra innsiden i flere år. 

Spesielt den økende bruken av leger og psykologer som snakker dårlig norsk . Det har økt kraftig de siste årene ,før det var det også utenlandske leger, men da hovedsakelig fra Sverige og Danmark, en og annen tysker, og språkforståelse var aldri  noe  stort problem. 

Nå kommer legene hovedsakelig fra øst-Europa, og det virker som om de ikke bare snakker dårlig norske men også forstår norske dårligere enn legene som kom hit for noen år tilbake. 

Av egen erfaring med 4 av disse legene som for tiden er ved DPS her jeg bor , er at det ikke føles helt greit når du blir utrygg på om legen har forstått hva du sier. Og ikke føles det helt trygt heller når legen gjentatte ganger opplysninger medisin dosen i ml istedet for mg..  sånne ting bør en ha kontroll på som lege i norsk helsevesen. 

 

 

Anonymkode: b1e48...d5b

Enig i det du sier om disse utenlandske legene, men turde ikke å si så mye om det av frykt for å virke "rasistisk" eller politisk ukorrekt. (Ja, sånn har det blitt..) Når jeg har fått utdelt fremmedspråklige leger (hovedsakelig fra Øst-Europa som du sier) så har det vært kommunikasjonsproblemer og jeg har ikke følt meg trygg på at jeg har blitt forstått riktig. Det er ofte også vanskelig å forstå dem, og sånt gir ikke akkurat inntrykk av seriøsitet.. Interessant at det også oppleves sånn fra "innsiden". 

[Gjest Liviane]

Liviane skrev (25 minutter siden):

Enig i det du sier om disse utenlandske legene, men turde ikke å si så mye om det av frykt for å virke "rasistisk" eller politisk ukorrekt. (Ja, sånn har det blitt..) Når jeg har fått utdelt fremmedspråklige leger (hovedsakelig fra Øst-Europa som du sier) så har det vært kommunikasjonsproblemer og jeg har ikke følt meg trygg på at jeg har blitt forstått riktig. Det er ofte også vanskelig å forstå dem, og sånt gir ikke akkurat inntrykk av seriøsitet.. Interessant at det også oppleves sånn fra "innsiden". 

Det er så mange nyanser i ethvert språk, som f.eks tonefall og hvor en legger "trykk" på ordene for å få fram en spesiell betydning. Det er altfor lett å bli misforstått og å misforstå når man ikke snakker samme språk. Jeg som snakker norsk føler meg alltid tryggest på andre som snakker "innfødt norsk". Med dem kan man f.eks bruke ironi og humor som virkemiddel med visshet om at det blir tatt opp riktig. De fanger som regel opp alle nyanser i språket og kan lettere "lese mellom linjene" i det som blir sagt. Kroppsspråk kan jo også være forskjellig fra kultur til kultur og ha ulik betydning. 

[AnonymBruker]

Liviane skrev (1 time siden):

Enig i det du sier om disse utenlandske legene, men turde ikke å si så mye om det av frykt for å virke "rasistisk" eller politisk ukorrekt. (Ja, sånn har det blitt..) Når jeg har fått utdelt fremmedspråklige leger (hovedsakelig fra Øst-Europa som du sier) så har det vært kommunikasjonsproblemer og jeg har ikke følt meg trygg på at jeg har blitt forstått riktig. Det er ofte også vanskelig å forstå dem, og sånt gir ikke akkurat inntrykk av seriøsitet.. Interessant at det også oppleves sånn fra "innsiden". 

Fakta er nå fakta uansett, også de som jobber her sykepleiere, hjelpepleiere, sier at det er et problem med at de utenlandske helsepersonellet ikke snakker og forstår norsk godt nok. 

Så om det er den politiske korrektheten eller en desperat mangel på leger og psykologer i psykiatrien som gjør at de som ansetter helsepersonell fra utlandet synes at dette er et godt tilbud til pasienter i Norge det kan en lure på.

Anonymkode: b1e48...d5b