Bekymringsmeldinger

[Fru2020]

Jeg ble innlagt på lørdag pga selvmordsplaner. Var innlagt til i dag. Overlegen på akuttpost da da at hun kom til å sende bekymringsmelding pga dette. Hun var spesielt bekymret fordi jeg hadde uttalt at sønnen min ikke ble så lei seg når jeg blir innlagt. Det var dog ikke det jeg mente. Selvfølgelig blir han lei seg. Men jeg mente at han ikke blir så bekymret siden det har skjedd flere ganger. Men det har bare skjedd en gang det siste året at jeg har måttet avlyse samvær pga sykdom/innleggelse og da fikk han beskjed i god tid.

Men når jeg leser journalen nå så står det at aat (som fikk meg innlagt) har vært i kontakt med behandler på poliklinikk og behandlet på sengepost på DPS og de har også blitt enige om at de skal sende bekymringsmelding. De har i tillegg ringt til barnevernet for å formidle sin bekymring.

Jeg fikk akkurat telefon fra eksmannen min om at barnevernet har prøvd å kontakte han for å forsikre seg om at Liam er ivaretatt. Han ringte for å spør hva som skjer. Han er ikke bekymret for sønnen vår når han er hos meg.

Jeg valgte å sende en melding til barnevernet det jeg skrev at jeg var kjent med bekymringsmeldingene og at de var velkomne på hjemmebesøk denne uken, mens sønnen er hos meg.

Jeg blir så lei meg, og så bekymret og redd. 

Jeg vet med hele meg at sønnen min har det bra hos meg. Det bekrefter også BUP. Men jeg er redd barnevernet hører mer på behandlerne mine enn BUP.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

[Glitter]

Dette er skikkelig tøft, det vet jeg. 

Jeg tror det beste er nettopp at barnevernet kommer hjem til dere og ser hvordan ting er. Da kan dere få saken ut av verden. Det var det som skjedde i mitt tilfelle. Men det var tungt de månedene det pågikk så klart. 

[AnonymBruker]

Jeg håper Barnevernet har litt kunnskap om de ulike psykiske lidelsene, og at de skjønner at du ikke har selvmordsadferd for moro skyld. Og så håper jeg at de vektlegger at du faktisk oppsøker hjelp når du er selvmordstruet. Det er jo hovedsakelig for sønnen din sin skyld at du gjør det, og det er bra! 

På den annen side er det er soleklart at selvmordsadferd hos en forelder vil påvirke barn negativt. Han er kanskje for liten enda til å forstå fullt ut, men han får nok med seg litt av hvert likevel, selv om du kanskje ikke tror det. Han på sin side trenger beskyttelse og hjelp til å ikke bli dratt inn i dette og bli bekymret, engstelig og redd. Kanskje han også etterhvert vil oppleve en avvisning i det at du ikke vil leve lenger ved å føle at han ikke er nok i seg selv til at du vil leve, og det er en veldig vondt følelse å ha. 

Derfor er det bra at Barnevernet blir kontaktet sånn at de kan komme inn og gjøre sine vurderinger. Jeg forstår at behandlerne dine er bekymret for gutten din når ting er som de er. Med det sagt håper jeg inderlig at du blir friskere og ikke får selvmordskriser mer. 

Mtp håndteringen fra hjelpeapparatet sin side av dine selvmordskriser (som veldig ofte ender med ambulanse og innleggelse) så lurer jeg på en ting: Har du seriøst stilt deg spørsmålet om du virkelig ville ha tatt livet ditt om du ikke hadde fått nevnte hjelp? Ville du ha tatt livet ditt, helt seriøst, eller kan du nå heller utifra tidligere erfaringer tenke at det ville ha gått over uten denne intervensjonen? Tror du at du framover kan tenke at "dette går over", og så bare forholde deg mer rolig til det? For at det går over vet du jo. Det er noe med det å klare å stå i stormen til den legger seg igjen uten å bli så veldig redd for at det faktisk vil skje et selvmord, og det tror jeg både du og helsevesenet oftere bør ha i bakhodet. Og jeg tenker (uten å være noen ekspert) at jo oftere du ser at krisen vil gå over av seg selv, desto mildere og mindre krise vil det bli. Til slutt blir krisen kanskje bare redusert til en tanke som automatisk flyr gjennom hodet ditt og blir borte igjen like fort. Alt godt til deg og sønnen din!

Anonymkode: abf09...7fd

[Fru2020]

Glitter skrev (1 time siden):

Dette er skikkelig tøft, det vet jeg. 

Jeg tror det beste er nettopp at barnevernet kommer hjem til dere og ser hvordan ting er. Da kan dere få saken ut av verden. Det var det som skjedde i mitt tilfelle. Men det var tungt de månedene det pågikk så klart. 

Ja, det er tøft. Jeg synes det er påfallende at ingen som har møtt sønnen min sender bekymringsmelding. Det er bare de som aldri hatt møtt han som gjør det.

Håper hun kommer hjem til oss for å se at ting er bra.

[AnonymBruker]

Vet du, med over 40 innleggelser ( hvor de ofte skjer rett etter samvær) er det altså over 40 ganger du har planlagt å forlate din sønn permanent. Du forteller hjelpere dine at du ikke kan stole på deg selv når det gjelder å ta livet ditt, og derfor må de sette igang masse baluba konstant for å få deg innlagt på psykiatrisk. Derfor synes jeg det helt på sin plass at de sender bekymringsmelding, faktisk burde mer vært gjort for lenge siden. 

Jeg håper faktisk at de griper inn nå snart, for sånn som du holder på mot din sønn ( ja jeg vet du tror at han ikke skjønner hvor ille det er ) er uhørt. Når mor ønsker å forlate sin egen sønn så mye så har han det bedre andre steder.

Anonymkode: 36c80...8b2

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg håper Barnevernet har litt kunnskap om de ulike psykiske lidelsene, og at de skjønner at du ikke har selvmordsadferd for moro skyld. Og så håper jeg at de vektlegger at du faktisk oppsøker hjelp når du er selvmordstruet. Det er jo hovedsakelig for sønnen din sin skyld at du gjør det, og det er bra! 

På den annen side er det er soleklart at selvmordsadferd hos en forelder vil påvirke barn negativt. Han er kanskje for liten enda til å forstå fullt ut, men han får nok med seg litt av hvert likevel, selv om du kanskje ikke tror det. Han på sin side trenger beskyttelse og hjelp til å ikke bli dratt inn i dette og bli bekymret, engstelig og redd. Kanskje han også etterhvert vil oppleve en avvisning i det at du ikke vil leve lenger ved å føle at han ikke er nok i seg selv til at du vil leve, og det er en veldig vondt følelse å ha. 

Derfor er det bra at Barnevernet blir kontaktet sånn at de kan komme inn og gjøre sine vurderinger. Jeg forstår at behandlerne dine er bekymret for gutten din når ting er som de er. Med det sagt håper jeg inderlig at du blir friskere og ikke får selvmordskriser mer. 

Mtp håndteringen fra hjelpeapparatet sin side av dine selvmordskriser (som veldig ofte ender med ambulanse og innleggelse) så lurer jeg på en ting: Har du seriøst stilt deg spørsmålet om du virkelig ville ha tatt livet ditt om du ikke hadde fått nevnte hjelp? Ville du ha tatt livet ditt, helt seriøst, eller kan du nå heller utifra tidligere erfaringer tenke at det ville ha gått over uten denne intervensjonen? Tror du at du framover kan tenke at "dette går over", og så bare forholde deg mer rolig til det? For at det går over vet du jo. Det er noe med det å klare å stå i stormen til den legger seg igjen uten å bli så veldig redd for at det faktisk vil skje et selvmord, og det tror jeg både du og helsevesenet oftere bør ha i bakhodet. Og jeg tenker (uten å være noen ekspert) at jo oftere du ser at krisen vil gå over av seg selv, desto mildere og mindre krise vil det bli. Til slutt blir krisen kanskje bare redusert til en tanke som automatisk flyr gjennom hodet ditt og blir borte igjen like fort. Alt godt til deg og sønnen din!

Anonymkode: abf09...7fd

Sønnen min vet ikke at jeg har suicidale tanker. Han fortalte i dag at han og mormoren hadde snakket om det i går og de mente at jeg ble innlagt fordi hjemmesykepleien ser meg på morgenen og da ser jeg så dårlig ut. (Jeg ser virkelig ikke bra ut når jeg åpner døren om morgenen)

Jeg er i samtaler med BUP og skal snakke med dem om det med suicidalitet. Kanskje han skjønner det etterhvert som han blir større at det handler om noe mer alvorlig enn hår på avveie.

Jeg trenger å lære meg å stå i stormen. Det gjør jeg virkelig. Jeg for en panikkfølelse i hele kroppen som jeg ikke håndterer. 

Når det er sagt så klarte jeg å stå i det for to helger siden. Da tok kommunen meg med til legevakten for vurdering og jeg ble ikke lagt inn og jeg klarte jo det. Så jeg tror jeg er på vei. Det er bare ikke så synlig for andre enda.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Ja, det er tøft. Jeg synes det er påfallende at ingen som har møtt sønnen min sender bekymringsmelding. Det er bare de som aldri hatt møtt han som gjør det.

Håper hun kommer hjem til oss for å se at ting er bra.

Vel, ingen i min familie eller mors omgangskrets sendte bekymringsmelding på oss, enda jeg slet veldig med min mors psykiske sykdom. At folk ikke tør å blande seg betyr ikke at det er en omsorgssvikt inni bildet.

Anonymkode: 36c80...8b2

[Glitter]

Fru2020 skrev (11 minutter siden):

Ja, det er tøft. Jeg synes det er påfallende at ingen som har møtt sønnen min sender bekymringsmelding. Det er bare de som aldri hatt møtt han som gjør det.

Håper hun kommer hjem til oss for å se at ting er bra.

Det er ikke så påfallende. Det er vel nettopp derfor de gjør det? 

Det er viktig å ha øynene åpne for hvor skadelig det er for barn som har så syke foreldre. Altså jeg også sa jo hardnakket at jeg klarte å skjerme de og alt sånt, og det så jo barnevernet etter hvert også, men veldig mange klarer jo faktisk ikke det. Jeg tok det personlig da BV tok mitt ønske om hjelp (via behandler, som forøvrig trodde det jeg sa om mitt forhold til mine barn) som en bekymringsmelding og satte i gang full undersøkelse. Hvor de faktisk var svært forutinntatt, nettopp pga mange ikke greier å skjerme ungene sine. Jeg tok det virkelig prrsonlig. Men i ettertid ser jeg at det er fordi i mange slike saker klarer ikke mor/far å skjerme barnet. I mange tilfeller ER det omsorgssvikt. 

Dette klarer du! De blir å se situasjonen som den er etter å ha undersøkt.

Jeg har forresten snakket med mine i helsevesenet om det beste for mine barn er at jeg trekker meg unna, men det mener de at det ikke er. De mener jeg har omsorg for de og at jeg er god nok som ser mine begrensninger. Slikt vil BV kunne se hos deg også.

Endret 21. februar 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Sønnen min vet ikke at jeg har suicidale tanker. Han fortalte i dag at han og mormoren hadde snakket om det i går og de mente at jeg ble innlagt fordi hjemmesykepleien ser meg på morgenen og da ser jeg så dårlig ut. (Jeg ser virkelig ikke bra ut når jeg åpner døren om morgenen)

Jeg er i samtaler med BUP og skal snakke med dem om det med suicidalitet. Kanskje han skjønner det etterhvert som han blir større at det handler om noe mer alvorlig enn hår på avveie.

Jeg trenger å lære meg å stå i stormen. Det gjør jeg virkelig. Jeg for en panikkfølelse i hele kroppen som jeg ikke håndterer. 

Når det er sagt så klarte jeg å stå i det for to helger siden. Da tok kommunen meg med til legevakten for vurdering og jeg ble ikke lagt inn og jeg klarte jo det. Så jeg tror jeg er på vei. Det er bare ikke så synlig for andre enda.

Om han ikke skjønner det nå så kommer han til å skjønne det om noen få år at mamma ønsker å forlate han.

Anonymkode: 36c80...8b2

[Fru2020]

Nå blir det med ett mange meldinger og meninger og jeg klarer ikke svare på alle.

Dette handlet om bekymringsmeldinger og ikke mitt behandlingsregime. Det vet jeg jo det er mange meninger om, men kanskje ikke nødvendig i denne tråden.

Jeg er fullt klar over at det kan være skadelig for barn å vokse opp med psykisk syke foreldre. Derfor har sønnen min alltid hatt trygge voksne å snakke med, familieterapeut etc. Han har også over to år gått i en gruppe for barn som er pårørende.

Når han begynte å vise atferd som viste at han ikke hadde det bra (ifjor) tok jeg også det på alvor og fikk han henvist til BUP. Der har han gått til behandling i et lite år og viser nå ingen symptomer på å ha det (unormalt) vanskelig. Han har ingen traumesymptomer. De har også snakket med han om min sykdom og sier at han sitter verken med en veldig bekymring for meg eller har skyldfølelse (som mange barn får)  I samarbeid med BUP driver vi også nå å ha en egen samtale med han, meg og psykologen som skal handle om min sykdom. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Nå blir det med ett mange meldinger og meninger og jeg klarer ikke svare på alle.

Dette handlet om bekymringsmeldinger og ikke mitt behandlingsregime. Det vet jeg jo det er mange meninger om, men kanskje ikke nødvendig i denne tråden.

Jeg er fullt klar over at det kan være skadelig for barn å vokse opp med psykisk syke foreldre. Derfor har sønnen min alltid hatt trygge voksne å snakke med, familieterapeut etc. Han har også over to år gått i en gruppe for barn som er pårørende.

Når han begynte å vise atferd som viste at han ikke hadde det bra (ifjor) tok jeg også det på alvor og fikk han henvist til BUP. Der har han gått til behandling i et lite år og viser nå ingen symptomer på å ha det (unormalt) vanskelig. Han har ingen traumesymptomer. De har også snakket med han om min sykdom og sier at han sitter verken med en veldig bekymring for meg eller har skyldfølelse (som mange barn får)  I samarbeid med BUP driver vi også nå å ha en egen samtale med han, meg og psykologen som skal handle om min sykdom. 

Veldig bra at han er i inne i BUP systemet 👍

Anonymkode: 36c80...8b2

[frosken]

Fru2020 skrev (4 timer siden):

Nå blir det med ett mange meldinger og meninger og jeg klarer ikke svare på alle.

Dette handlet om bekymringsmeldinger og ikke mitt behandlingsregime. Det vet jeg jo det er mange meninger om, men kanskje ikke nødvendig i denne tråden.

Jeg er fullt klar over at det kan være skadelig for barn å vokse opp med psykisk syke foreldre. Derfor har sønnen min alltid hatt trygge voksne å snakke med, familieterapeut etc. Han har også over to år gått i en gruppe for barn som er pårørende.

Når han begynte å vise atferd som viste at han ikke hadde det bra (ifjor) tok jeg også det på alvor og fikk han henvist til BUP. Der har han gått til behandling i et lite år og viser nå ingen symptomer på å ha det (unormalt) vanskelig. Han har ingen traumesymptomer. De har også snakket med han om min sykdom og sier at han sitter verken med en veldig bekymring for meg eller har skyldfølelse (som mange barn får)  I samarbeid med BUP driver vi også nå å ha en egen samtale med han, meg og psykologen som skal handle om min sykdom. 

Jeg ser at både du og de rundt deg, gjør mye for at det skal gå godt med sønnen din og at han ikke skal ha det vanskelig som følge av din sykdom. Allikevel får jeg vondt i magen når jeg tenker på hans situasjon, særlig på de langsiktige virkningene av de dramaene han står i utkanten av. Behandling på BUP kan ikke erstatte behovet for grunnleggende trygghet og stabilitet. 

Jeg tror at grunnen til at jeg fortsetter å skrive dette til deg, er fordi jeg synes du benekter de negative virkningene på hans oppvekst. Det trenger ikke å stemme, - muligens argumenterer du som du gjør akkurat nå, fordi du noen igjen sender bekymringsmelding. Men hvis du virkelig tror at dette ikke berører ham, så mener jeg du er naiv. Heldigis kan det være han er såpass robust at han uansett vil klare seg godt i fremtiden, - men jeg klarer ikke å være ubekymret. 

[Admin]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Admin

[Fru2020]

frosken skrev (13 timer siden):

Jeg ser at både du og de rundt deg, gjør mye for at det skal gå godt med sønnen din og at han ikke skal ha det vanskelig som følge av din sykdom. Allikevel får jeg vondt i magen når jeg tenker på hans situasjon, særlig på de langsiktige virkningene av de dramaene han står i utkanten av. Behandling på BUP kan ikke erstatte behovet for grunnleggende trygghet og stabilitet. 

Jeg tror at grunnen til at jeg fortsetter å skrive dette til deg, er fordi jeg synes du benekter de negative virkningene på hans oppvekst. Det trenger ikke å stemme, - muligens argumenterer du som du gjør akkurat nå, fordi du noen igjen sender bekymringsmelding. Men hvis du virkelig tror at dette ikke berører ham, så mener jeg du er naiv. Heldigis kan det være han er såpass robust at han uansett vil klare seg godt i fremtiden, - men jeg klarer ikke å være ubekymret. 

Jeg benekter ikke at dette påvirket oppveksten hans. Dette er jo det siste jeg ønsker skulle skje med han. Det er helt uvirkelig at vi skulle komme i en sånn situasjon. 

Jeg har aldri skrevet noe om min yrkesbakgrunn her inne, men jeg har arbeidet med barn hele mitt voksne liv og har bl.a spesialisert meg på barn av psykisk syke og alkoholiserte foreldre. Så jeg er på ingen måte blind for påvirkningen dette kan ha i livet til min sønn.

Det er en stor sorg at jeg ikke kunne bli den mammaen som jeg burde og ville bli.

Når jeg likevel blir oppgitt over bekymringsmeldinger så er det fordi jeg lever med min sønn. Jeg ser han hver dag. Også dagene som han er hos sin far. Jeg ser hvordan han har blomstret opp det siste året. Hvordan han ler mer. At han tar en liten dans i ny og ned.

Han var veldig preget av min og farens sykdom de første årene. De beskrev på skolen at han ikke klarte å holde hodet oppe, men lå ned på pulten. Han hadde det veldig vanskelig. Dette skal han måtte bære på videre i livet. Det er det ingen tvil om.

Men jeg er her og nå. Og her og nå har sønnen min det bra. Han ble selvfølgelig skuffet når jeg ikke kunne være med i bursdagsselskap på søndag. Og det brakte nok opp noen tanker. Men han har det fint. Han kom her på mandag og smilte bredt. Jeg tok i mot han og smilte like bredt.

Jeg klarer ikke finne på så mange ting. Vi har ikke så mange aktiviteter. Men vi lager middag sammen hver dag og han går på fritidsaktiviteter. Det er innhold i dagene. Og jeg er der for han hver dag.

Jeg er sikker på at den "pakken" som vi nå tilbyr er mer enn god nok. Ikke perfekt, langt ifra. Men god nok.

[Fru2020]

Nå ser jeg i journalen min at de har diskutert meg og sønnen min på tverrfaglig team idag. Musikkterapeuten skrev at hun ikke kom til å sende bekymringsmelding, men at de vil følge saken min tett videre. 

Det er jo bra at de tenker på sønnen min og gjør jobben sin rundt det, men jeg vet jo hvor langt fra virkeligheten deres bekymringer er....

[Glitter]

Fru2020 skrev (6 timer siden):

Nå ser jeg i journalen min at de har diskutert meg og sønnen min på tverrfaglig team idag. Musikkterapeuten skrev at hun ikke kom til å sende bekymringsmelding, men at de vil følge saken min tett videre. 

Det er jo bra at de tenker på sønnen min og gjør jobben sin rundt det, men jeg vet jo hvor langt fra virkeligheten deres bekymringer er....

Men du har jo da ikke noe å frykte, og trenger ikke bruke for mye energi på det. Det er ikke personlig mot deg selv om det føles sånn.

[Fru2020]

Glitter skrev (1 time siden):

Men du har jo da ikke noe å frykte, og trenger ikke bruke for mye energi på det. Det er ikke personlig mot deg selv om det føles sånn.

Jeg er bare redd at barnevernet på et tidspunkt sier at nok er nok. Nå har vi fått så mange bekymringsmeldinger at vi må gjøre noe.

[Glitter]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Jeg er bare redd at barnevernet på et tidspunkt sier at nok er nok. Nå har vi fått så mange bekymringsmeldinger at vi må gjøre noe.

Ja skjønner det, men tror ikke det er heldig hvis BV får følelsen av at du tar det veldig personlig. Det kan bli misforstått med å ikke ha god innsikt i situasjonen. Bedre å være åpen på at en forstår bekymringen. Framfor å bli opptatt av å si at det er så langt fra virkeligheten. 

[Fru2020]

Glitter skrev (13 minutter siden):

Ja skjønner det, men tror ikke det er heldig hvis BV får følelsen av at du tar det veldig personlig. Det kan bli misforstått med å ikke ha god innsikt i situasjonen. Bedre å være åpen på at en forstår bekymringen. Framfor å bli opptatt av å si at det er så langt fra virkeligheten. 

Ja, det har du nok rett i. Det var en av bekymringene de fikk på sykehuset også, at jeg ikke trodde sønnen min ble lei seg når jeg blir innlagt. Jeg tror nok kanskje jeg ikke alltid for frem at jeg ser hvor skadelig dette kan være for sønnen min, bare fordi jeg synes det er så selvfølgelig at jeg ikke synes det trengs å nevnes. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Ja, det har du nok rett i. Det var en av bekymringene de fikk på sykehuset også, at jeg ikke trodde sønnen min ble lei seg når jeg blir innlagt. Jeg tror nok kanskje jeg ikke alltid for frem at jeg ser hvor skadelig dette kan være for sønnen min, bare fordi jeg synes det er så selvfølgelig at jeg ikke synes det trengs å nevnes. 

Tror det er veldig viktig å vise at en ser det selv. Hvis de ser at du har innsikt vil de kunne bedre stole på at du vet når du bør skjerme han og slikt. At du greier å se når ting ikke er ok. Framfor at de får inntrykk av at du tror han er helt uanfektet og at alt er bra. 

Handler egentlig mye om å få tillitt til å selv kunne vurdere barnets behov og også din egen tilstand. Jeg må jo droppe samvær innimellom for jeg ser jeg er for dårlig for de. Det er en tillit jeg har fått ved å vise over tid at jeg tar det ansvaret.