Tvunget til å ta selvmord

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år slitt med selvmordstanker. Har hatt omtrent ett-to selvmordsforsøk i året siste syv årene. I begynnelsen var det bare helt vanlige selvmordstanker og selvmordsforsøk. Men spesielt det siste året har jeg fått en sterk tvang knyttet til det. Hvis jeg først sier det så må jeg gjennomføre. Så sist selvmordsforsøk gjennomførte jeg selv om jeg ikke en gang var spesielt suicidal eller deprimert, det var tvangen som tok overhånd og jeg hadde planlagt det så lenge at jeg bare måtte gjennomføre. I lengre perioder føler jeg at jeg har kontrollen og at det går fint, men i andre perioder er jeg redd for å handle på planene. Nå har jeg igjen havnet der at jeg har blitt innlagt på grunn av depresjon og selvmordstanker, og jeg kjenner på tvang til å ta selvmord. 

Og det får meg til å tenke litt, burde man kanskje forsøke se det fra en annen vinkel?
Kan disse tankene om selvmord kalles tvangstanker?
Burde man behandle tankene som tvangstanker, eller hva er beste måte å takle dem på?

Anonymkode: 80f0e...fec

[helseangst]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har i mange år slitt med selvmordstanker. Har hatt omtrent ett-to selvmordsforsøk i året siste syv årene. I begynnelsen var det bare helt vanlige selvmordstanker og selvmordsforsøk. Men spesielt det siste året har jeg fått en sterk tvang knyttet til det. Hvis jeg først sier det så må jeg gjennomføre. Så sist selvmordsforsøk gjennomførte jeg selv om jeg ikke en gang var spesielt suicidal eller deprimert, det var tvangen som tok overhånd og jeg hadde planlagt det så lenge at jeg bare måtte gjennomføre. I lengre perioder føler jeg at jeg har kontrollen og at det går fint, men i andre perioder er jeg redd for å handle på planene. Nå har jeg igjen havnet der at jeg har blitt innlagt på grunn av depresjon og selvmordstanker, og jeg kjenner på tvang til å ta selvmord. 

Og det får meg til å tenke litt, burde man kanskje forsøke se det fra en annen vinkel?
Kan disse tankene om selvmord kalles tvangstanker?
Burde man behandle tankene som tvangstanker, eller hva er beste måte å takle dem på?

Anonymkode: 80f0e...fec

Det høres ut som noe som kan minne om tvangstanker, men personer med tvangstanker gjennomfører jo ikke det de har tvang om. De er livredde for å gjennomføre det, men tankene er jo uønskede og fester seg gjerne på det man er aller mest redd for. En person med tvangstanker om å skade noen feks, er jo ofte livredd for å skade noen, og det er nettopp derfor tvangstankene fester seg på akkurat det.

[AnonymBruker]

helseangst skrev (Akkurat nå):

Det høres ut som noe som kan minne om tvangstanker, men personer med tvangstanker gjennomfører jo ikke det de har tvang om. De er livredde for å gjennomføre det, men tankene er jo uønskede og fester seg gjerne på det man er aller mest redd for. En person med tvangstanker om å skade noen feks, er jo ofte livredd for å skade noen, og det er nettopp derfor tvangstankene fester seg på akkurat det.

Eh? Vet du i det hele tatt hva tvangstanker er? Det er f. Eks å dobbeltsjekke at komfyren er av 20 ganger, slå av og på TVen 20 ganger. Ocd er noe man handler på. 

Anonymkode: 483d9...b4d

[helseangst]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Eh? Vet du i det hele tatt hva tvangstanker er? Det er f. Eks å dobbeltsjekke at komfyren er av 20 ganger, slå av og på TVen 20 ganger. Ocd er noe man handler på. 

Anonymkode: 483d9...b4d

Jeg vet veldig godt hva tvangstanker er. Jeg har hatt OCD i 20 år. Det du beskriver der er tvangshandlinger. Tvangshandlinger er handlinger man gjør for å unngå "katastrofen" man er redd for. 

[Glitter]

Kan ha det slik mtp selvskading. Så kjenner meg igjen I akkurat det. At tvangen kan få meg til å gjennomføre selv når trangen i seg selv har roet seg. 

Jeg vet ikke hvordan håndtere det da jeg har forsøkt å forklare hvor sterk den tvangen kan bli over flere uker/måneder før noe skjer. 

[helseangst]

https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/angst/tvangslidelser/

Her står det litt om tvangslidelse 😊

[ISW]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Eh? Vet du i det hele tatt hva tvangstanker er? Det er f. Eks å dobbeltsjekke at komfyren er av 20 ganger, slå av og på TVen 20 ganger. Ocd er noe man handler på. 

Anonymkode: 483d9...b4d

Dette er det største pisspratet jeg har hørt på dette forumet i år. Helseangst har helt rett.

Du beskriver tvangsHANDLINGER man gjør nettopp for å «beskytte» seg mot tvangstankene. Man handler aldri etter tvangstanker.

[AnonymBruker]

helseangst skrev (13 timer siden):

Det høres ut som noe som kan minne om tvangstanker, men personer med tvangstanker gjennomfører jo ikke det de har tvang om. De er livredde for å gjennomføre det, men tankene er jo uønskede og fester seg gjerne på det man er aller mest redd for. En person med tvangstanker om å skade noen feks, er jo ofte livredd for å skade noen, og det er nettopp derfor tvangstankene fester seg på akkurat det.

Åja, forstår. Da har jeg nok misforstått litt hva tvangstanker er. For jeg har tenkt at man nødvendigvis ikke er redd og at det bare bygger seg opp og til slutt har man ikke noe annet "valg". Det er i alle fall slik det er for meg ift det å ta selvmord. Jeg er ikke livredd for å dø, men på samme side føler jeg meg tvunget til å gjennomføre.

Jeg som hadde håpet at jeg kanskje hadde funnet en løsning på dette. Jeg vet ikke helt hvordan en skal tilnærme seg tankene om det ikke er tvangstanker og det ikke er vanlige selvmordstanker?

Anonymkode: 80f0e...fec

[Grendel]

Jeg gir @kupton et lite vink her. Dette er kompliserte saker.

[kupton]

TS: Hvilke tanker har du om hva som vil skje om du ikke følger denne tvangen?

[AnonymBruker]

kupton skrev (På 22.2.2022 den 22.08):

TS: Hvilke tanker har du om hva som vil skje om du ikke følger denne tvangen?

Jeg har ingen tanker om hva som vil skje om jeg ikke følger tvangen egentlig. Har ikke tenkt over det før faktisk. Er altså ikke slik at jeg tenker verden går under eller noe om jeg ikke gjennomfører, men føler likevel på en veldig sterk tvang. Tenker at jeg fortjener det og ingenting annet, at det er det som er skjebnen min osv. 

Anonymkode: 80f0e...fec

[kupton]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg har ingen tanker om hva som vil skje om jeg ikke følger tvangen egentlig. Har ikke tenkt over det før faktisk. Er altså ikke slik at jeg tenker verden går under eller noe om jeg ikke gjennomfører, men føler likevel på en veldig sterk tvang. Tenker at jeg fortjener det og ingenting annet, at det er det som er skjebnen min osv. 

Anonymkode: 80f0e...fec

Da tenker jeg at dette ikke er tvangstanker i betydningen OCD.

[AnonymBruker]

kupton skrev (22 minutter siden):

Da tenker jeg at dette ikke er tvangstanker i betydningen OCD.

Hvilke tanker tenker du at det er da? Og hva tror du kan gjøres med dem? 

Anonymkode: 80f0e...fec

[kupton]

Jeg synes dere skal fokusere på det å fortjene. 
Har du vært utsatt for overgrep?

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har ingen tanker om hva som vil skje om jeg ikke følger tvangen egentlig. Har ikke tenkt over det før faktisk. Er altså ikke slik at jeg tenker verden går under eller noe om jeg ikke gjennomfører, men føler likevel på en veldig sterk tvang. Tenker at jeg fortjener det og ingenting annet, at det er det som er skjebnen min osv. 

Anonymkode: 80f0e...fec

Jeg hadde i ca. 6-7 år noe lignende, men det gikk ikke nødvendigvis alltid på å ville dø. Jeg ønsket bare å sove over en viss dato jeg forestilte meg at var uoverkommelig å gjennomleve. Jeg orket ikke å forholde meg til den. Det endte jo ofte med mye dumskap, som bekymret familie og venner, og jeg var overbevist om at det var ikke mulig å endre på det - men visste ikke hva som kom til å skje om jeg lot være, utenom at jeg fryktet selve dagen enormt.

Men jeg har nå de siste 13 årene hatt et meningsfylt engasjement innen rehabiliteringsvirksomhet, og jeg ga meg selv et løfte da jeg startet der: Jeg skulle aldri selvskade eller gjøre meg selv til last når jeg jobbet på det stedet, for der var jeg for å bistå andre og ikke selv for å få bistand. Det holdt jeg fast på - og det kom til at jeg var bortreist og bodde på senteret under denne dagen. Jeg måtte gjennomføre dagen - og det gikk. Og det skjedde tre eller fire år på rad at jeg jobbet med rehabilitering. Jeg fikk bistand av terapeut i blant før og etter dagen, og en gang på selve dagen, men jeg overvant. I dag er det knappest en dag jeg bryr meg om selv om den kan skape litt innvendig smerte, men jeg har opplevd betydelig verre.

Det er en dag jeg registrerer, lar noen tanker fare forbi, men jeg har det drøye siste halve året lært og tatt til meg av min terapeut, og dels @kupton , at tanker er det jeg selv som gjør farlige. Om jeg selv ikke aggerer på tankene, er de heller ikke farlige. Følelser er ubehagelige, men de er ikke farlige. Det er i så fall jeg som aggerer på følelsene som gjør de farlige. For meg hjelper det å minne meg selv på akkurat dette når det stormer som verst. Jeg sier ikke nå at dette er enkelt, men du må selv være villig til å klare det og gjøre en innsats. Andre kan ikke gjøre det for deg - slik er det med all terapi. Det er vi, pasienter, som må gjøre jobben. Terapeuten er guiden og kan gi oss råd og vi må velge å følge de - eller ikke...

[Eva Sofie]

kupton skrev (16 timer siden):

Jeg synes dere skal fokusere på det å fortjene. 
Har du vært utsatt for overgrep?

Den der hadde jeg selv misforstått om jeg var depressiv. At jeg skulle fokusere på å fortjene å dø mest mulig, men du mener selvsagt å fokusere på at man fortjener like mye som hvem som helst andre å leve her i på denne jord. Om en med saklige og rasjonelle argumenter skal argumentere, kommer en til kort.

Det hjelper ofte for meg å tenke: Hva om min situasjon hadde vært en venn av meg. Hva hadde jeg da tenkt og sagt eller ev. rådet til? Da får en andre briller og perspektiver på saken.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (10 minutter siden):

Den der hadde jeg selv misforstått om jeg var depressiv. At jeg skulle fokusere på å fortjene å dø mest mulig, men du mener selvsagt å fokusere på at man fortjener like mye som hvem som helst andre å leve her i på denne jord. Om en med saklige og rasjonelle argumenter skal argumentere, kommer en til kort.

Det hjelper ofte for meg å tenke: Hva om min situasjon hadde vært en venn av meg. Hva hadde jeg da tenkt og sagt eller ev. rådet til? Da får en andre briller og perspektiver på saken.

Jeg sliter alltid med det spørsmålet der, for selv om jeg aldri ville behandlet noen slik jeg behandler meg selv, så klarer jeg ikke skille meg fra tankene og tvangen rundt selvstraff og det enorme selvhatet knyttet til både fortiden, men også alt jeg ikke får til og alt jeg gjør i nåtiden. Jeg kan gå i ukesvis og kjenne på tvang knyttet til å straffe meg selv, og jeg kan bli skikkelig urolig for jeg ønsker egentlig ikke å skade meg selv og ødelegge kroppen, og ikke bare estetisk, men spesielt funksjonsmessig, men likevel kommer det til et punkt hvor jeg oppriktig føler meg tvunget. Og når det omsider har skjedd, så sitter jeg igjen med økt selvhat og økt skam for at jeg gjorde det. En veldig ond sirkel. 

Endret 26. februar 2022 av Glitter

[Eva Sofie]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Jeg sliter alltid med det spørsmålet der, for selv om jeg aldri ville behandlet noen slik jeg behandler meg selv, så klarer jeg ikke skille meg fra tankene og tvangen rundt selvstraff og det enorme selvhatet knyttet til både fortiden, men også alt jeg ikke får til og alt jeg gjør i nåtiden. Jeg kan gå i ukesvis og kjenne på tvang knyttet til å straffe meg selv, og jeg kan bli skikkelig urolig for jeg ønsker egentlig ikke å skade meg selv og ødelegge kroppen, og ikke bare estetisk, men spesielt funksjonsmessig, men likevel kommer det til et punkt hvor jeg oppriktig føler meg tvunget. Og når det omsider har skjedd, så sitter jeg igjen med økt selvhat og økt skam for at jeg gjorde det. En veldig ond sirkel. 

(Litt usikker på om denne burde postes, for den sporer av tråden... Admin rydder nok opp...)

Du har trolig forsøkt det, men jeg har jo selv vært en aktiv selvskader for noen år tilbake. Hva om du hver gang før du skader deg, minner deg på all faenskapen det medfører i etterkant? Den indre smerten er sterk der og da, men sannelig er det som å pisse i buksa, for tilstanden blir ikke stort bedre etterpå. Gjør den vel?

For min del fikk jeg jo valget klart fra samboer for 10 år siden: Meg eller selvskading. Ditt valg. Jeg stikker om du fortsetter å skade deg slik som nå. I dag er jeg i evig takknemlighetsgjeld for det. Det må ha kostet han mye å kreve det siden han fremdeles var glad i meg, men jeg forstår svært godt hvilket helvete jeg også utsatte ham for ved at han flere ganger i uken visste at jeg skadet meg.

Dette er skrevet som en liten oppvekker til selvskadere som har familie og venner rundt seg - og det er provoserende: Jeg mener jo, helt ærlig, at vi selvskadere er egoister som tenker for mye på oss selv og for lite på de rundt oss som er svært bekymret for oss, vår helse, hvordan vi har det og om vi lever. Vi gir rett og slett faen i de nærmeste som er glade i oss og som ønsker oss det beste i livet. Og ofte er det typisk at mange av oss avviser hjelp eller avskjærer kontakt når de forsøker å få kontakt eller hjelpe. Vi ønsker først og fremst å dekke egen smerte. Jeg sier ikke dette for å påføre noen dårlig samvittighet, for det er en psykisk sykdom å ha det vanskelig ofte av bakenforliggende årsaker, men samtidig har man ansvar for egne handlinger, hva man utsetter sine nærmeste for, det er noe man velger å gjøre fremfor andre valg og ta imot andre tilbud.

Jeg vet jeg bevisst skyter meg selv i foten med å skrive dette, for jeg har selv vært der at jeg har påført meg selv stygge kvestelser på fæle måter og selv sittet der at jeg har følt at det ikke er noe reelt valg å la være å skade meg eller ikke. Jeg lar det likevel stå fordi jeg i dag, mer enn 10 år senere tynges av dårlig samvittighet over løgner, smerte og bekymring jeg har utsatt mine nærmeste for - i den tro at jeg har skånet dem. Jeg har en mistanke om at min søster faktisk flyttet et par timer bort fra byen for ca. 14 år siden for å slippe belastningen det var å bo nærme meg - det står noe om det i en journal jeg uheldigvis leste for 5 år siden... Jeg skulle ha gjort så uendelig mye ugjort mot min egen familie. Jeg velger å dele dette, i håp om at det kanskje kan hjelpe bare en, til å tenke seg om bare 10 minutter og gjøre en skade mindre alvorlig eller på sikt klare å slutte eller å redusere skadeomfanget. Det er mulig! I dag har jeg så å si ingen impulser over hodet til å skade meg, og om jeg får det for tungt, har jeg funnet mestrinsmåter som å skrive ned tanker, finne aktiviteter jeg trives å gjøre, som matlaging, lese en tungt faglig artikkel/bok, høre/se på podcast/TV - rett og slett avledning til følelsene roer seg. Det er eneste  løsning. Ved selvskading, er det fakta bare deg selv du ødelegger. Du fortjener mye bedre - om du bruker hodet.

Jeg har vurdert om jeg er for utleverende her, men jeg velger å stå for mine egne dumheter i livet. Jeg ønsker å lære av egne feil og om andre kan gjøre det samme, er det dobelt vinning. Mine arr bærer jeg i dag med meg som en del av mitt levde liv på godt og vondt.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (42 minutter siden):

(Litt usikker på om denne burde postes, for den sporer av tråden... Admin rydder nok opp...)

Du har trolig forsøkt det, men jeg har jo selv vært en aktiv selvskader for noen år tilbake. Hva om du hver gang før du skader deg, minner deg på all faenskapen det medfører i etterkant? Den indre smerten er sterk der og da, men sannelig er det som å pisse i buksa, for tilstanden blir ikke stort bedre etterpå. Gjør den vel?

For min del fikk jeg jo valget klart fra samboer for 10 år siden: Meg eller selvskading. Ditt valg. Jeg stikker om du fortsetter å skade deg slik som nå. I dag er jeg i evig takknemlighetsgjeld for det. Det må ha kostet han mye å kreve det siden han fremdeles var glad i meg, men jeg forstår svært godt hvilket helvete jeg også utsatte ham for ved at han flere ganger i uken visste at jeg skadet meg.

Dette er skrevet som en liten oppvekker til selvskadere som har familie og venner rundt seg - og det er provoserende: Jeg mener jo, helt ærlig, at vi selvskadere er egoister som tenker for mye på oss selv og for lite på de rundt oss som er svært bekymret for oss, vår helse, hvordan vi har det og om vi lever. Vi gir rett og slett faen i de nærmeste som er glade i oss og som ønsker oss det beste i livet. Og ofte er det typisk at mange av oss avviser hjelp eller avskjærer kontakt når de forsøker å få kontakt eller hjelpe. Vi ønsker først og fremst å dekke egen smerte. Jeg sier ikke dette for å påføre noen dårlig samvittighet, for det er en psykisk sykdom å ha det vanskelig ofte av bakenforliggende årsaker, men samtidig har man ansvar for egne handlinger, hva man utsetter sine nærmeste for, det er noe man velger å gjøre fremfor andre valg og ta imot andre tilbud.

Jeg vet jeg bevisst skyter meg selv i foten med å skrive dette, for jeg har selv vært der at jeg har påført meg selv stygge kvestelser på fæle måter og selv sittet der at jeg har følt at det ikke er noe reelt valg å la være å skade meg eller ikke. Jeg lar det likevel stå fordi jeg i dag, mer enn 10 år senere tynges av dårlig samvittighet over løgner, smerte og bekymring jeg har utsatt mine nærmeste for - i den tro at jeg har skånet dem. Jeg har en mistanke om at min søster faktisk flyttet et par timer bort fra byen for ca. 14 år siden for å slippe belastningen det var å bo nærme meg - det står noe om det i en journal jeg uheldigvis leste for 5 år siden... Jeg skulle ha gjort så uendelig mye ugjort mot min egen familie. Jeg velger å dele dette, i håp om at det kanskje kan hjelpe bare en, til å tenke seg om bare 10 minutter og gjøre en skade mindre alvorlig eller på sikt klare å slutte eller å redusere skadeomfanget. Det er mulig! I dag har jeg så å si ingen impulser over hodet til å skade meg, og om jeg får det for tungt, har jeg funnet mestrinsmåter som å skrive ned tanker, finne aktiviteter jeg trives å gjøre, som matlaging, lese en tungt faglig artikkel/bok, høre/se på podcast/TV - rett og slett avledning til følelsene roer seg. Det er eneste  løsning. Ved selvskading, er det fakta bare deg selv du ødelegger. Du fortjener mye bedre - om du bruker hodet.

Jeg har vurdert om jeg er for utleverende her, men jeg velger å stå for mine egne dumheter i livet. Jeg ønsker å lære av egne feil og om andre kan gjøre det samme, er det dobelt vinning. Mine arr bærer jeg i dag med meg som en del av mitt levde liv på godt og vondt.

Takk for et fint og personlig innlegg.

Jeg skader meg ikke ofte lenger, det går mange måneder mellom hver gang, men det er nå kjipt nok det. Min familie involveres lite i det, i verste fall er jeg ærlig om at jeg har hatt en episode, men er ikke slik at de blir kontaktet i situasjonen, av helsevesenet eller lignende. Det er jo vondt for de at jeg gjør det mot meg selv, men jeg synes ikke den framstillingen der ble helt riktig i mitt tilfelle da det eneste de eventuelt får av informasjon er at jeg sier jeg har skadet meg og måtte ha behandling for det. De vet ikke noe om det i forkant og ja. De er mer bekymret for meg i forbindelse med tung depresjon for da er det jo fare for at jeg dør. Det vet jeg er skikkelig tungt for dem. 

Uansett så må man jo slutte å skade seg for sin egen del. Akkurat som at i hvert fall jeg ikke greier å slutte å ruse meg for dem, så gjelder det selvskading også. Man må finne motivasjon inni seg. For deg var det kanskje å få et slikt ultimatum hvor du måtte velge mellom å bli alene eller få beholde mannen din. Eneste motivasjon jeg har selv er at jeg ønsker ikke ennå mer redusert funksjon. Den motivasjonen holder lenge, men enn så lenge har den ikke holdt helt dessverre.. Men ja, jeg tenker alltid mye på hvordan det vil være i etterkant. Det kan jeg gjøre i flere uker før noe skjer. Smerter, skam, skuffelse osv. 

Men det er heller ikke sterke stormer av følelser som driver meg til det. Jeg tåler slike stormer nå. Jeg lar tårene komme og jeg setter ord på ting. Det er selvhat og sterk tvang rundt selvstraff som dessverre kan få meg utpå. Jeg aner ikke hvordan det er å leve i verden uten straff. Det er nesten så det er utrygt å ikke ha noe som bryter meg ned og straffer meg. 

(synes det er veldig skummelt selv å gå inn på det her for blir redd for å bli misforstått eller å bli angrepet av sinte AB-brukere. Du er modig som turte å være så åpen). 

 

Endret 26. februar 2022 av Glitter

[Eva Sofie]

Glitter skrev (4 minutter siden):

Takk for et fint og personlig innlegg.

Jeg skader meg ikke ofte lenger, det går mange måneder mellom hver gang, men det er nå kjipt nok det. Min familie involveres lite i det, i verste fall er jeg ærlig om at jeg har hatt en episode, men er ikke slik at de blir kontaktet i situasjonen, av helsevesenet eller lignende. Det er jo vondt for de at jeg gjør det mot meg selv, men jeg synes ikke den framstillingen der ble helt riktig i mitt tilfelle da det eneste de eventuelt får av informasjon er at jeg sier jeg har skadet meg og måtte ha behandling for det. De vet ikke noe om det i forkant og ja. De er mer bekymret for meg i forbindelse med tung depresjon for da er det jo fare for at jeg dør. Det vet jeg er skikkelig tungt for dem. 

Uansett så må man jo slutte å skade seg for sin egen del. Akkurat som at i hvert fall jeg ikke greier å slutte å ruse meg for dem, så gjelder det selvskading også. Man må finne motivasjon inni seg. For deg var det kanskje å få et slikt ultimatum hvor du måtte velge mellom å bli alene eller få beholde mannen din. Eneste motivasjon jeg har selv er at jeg ønsker ikke ennå mer redusert funksjon. Den motivasjonen holder lenge, men enn så lenge har den ikke holdt helt dessverre.. 

Men det er heller ikke sterke stormer av følelser som driver meg til det. Jeg tåler slike stormer nå. Jeg lar tårene komme og jeg setter ord på ting. Det er selvhat og sterk tvang rundt selvstraff som dessverre kan få meg utpå. Jeg aner ikke hvordan det er å leve i verden uten straff. Det er nesten så det er utrygt å ikke ha noe som bryter meg ned og straffer meg. 

Ja, du belyser jo den viktigste og komplekse saken når det gjelder symptomet å drive med selvskading: At det er svært sammensatte årsaker til hvorfor man selvskader seg - og derfor må også veien ut bli ulik. Derfor mener jeg jo også at pakkeforløpet er helt på vannvidd, men den diskusjonen lar vi ligge tror jeg... Jeg måtte ta utgangspunkt i meg selv, og beklager sterkt om du der følte deg truffet/angrepet. Det var ikke meningen. Jeg synes virkelig at du har all grunn til å gå med hevet hode når det går måneder mellom hver gang du skader deg - veien dit har vært lang og hard. Det vil jeg tro du kan signere på.

Det å klare å slutte for egen del er så utrolig viktig. Ingen kan gå i terapi for andres del og ønske å bli bedre fordi familien ønsker det.Det må være et ønske fra seg selv. Det gjelder alle endringer i livet, enten det gjelder økonomi, trening, kosthold, struktur i hverdagen, ta tak i egen fysisk helse - absolutt alle forhold som gjelder en selv.

Men, har du spurt din egen familie om de helst ønsker å få vite noe om deg eller ikke når du har gjort deg noe? Hva ville du selv ønsket om det gjalt en nær venn eller dine egne barn om de var voksne? Hadde det vært OK at du fikk høre det i etterkant? Om ja, så greit, men det kan være at din egen familie har en annen mening...