Tvunget til å ta selvmord

[Glitter]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Ja, du belyser jo den viktigste og komplekse saken når det gjelder symptomet å drive med selvskading: At det er svært sammensatte årsaker til hvorfor man selvskader seg - og derfor må også veien ut bli ulik. Derfor mener jeg jo også at pakkeforløpet er helt på vannvidd, men den diskusjonen lar vi ligge tror jeg... Jeg måtte ta utgangspunkt i meg selv, og beklager sterkt om du der følte deg truffet/angrepet. Det var ikke meningen. Jeg synes virkelig at du har all grunn til å gå med hevet hode når det går måneder mellom hver gang du skader deg - veien dit har vært lang og hard. Det vil jeg tro du kan signere på.

Det å klare å slutte for egen del er så utrolig viktig. Ingen kan gå i terapi for andres del og ønske å bli bedre fordi familien ønsker det.Det må være et ønske fra seg selv. Det gjelder alle endringer i livet, enten det gjelder økonomi, trening, kosthold, struktur i hverdagen, ta tak i egen fysisk helse - absolutt alle forhold som gjelder en selv.

Men, har du spurt din egen familie om de helst ønsker å få vite noe om deg eller ikke når du har gjort deg noe? Hva ville du selv ønsket om det gjalt en nær venn eller dine egne barn om de var voksne? Hadde det vært OK at du fikk høre det i etterkant? Om ja, så greit, men det kan være at din egen familie har en annen mening...

Ja, er absolutt veldig sammensatte ting. Følte meg ikke angrepet så det går bra. Jeg er bare ikke enig i at man nødvendigvis kan si at man er en skikkelig egoist fordi man sliter med selvskading. For min del er det så mye skyld og skam knyttet til det at jeg ønsker ikke å måtte bli sett på som egoistisk også. Hvis du skjønner? Alle mennesker er jo egoistisk på et vis da, men det er forskjell på hvordan man er egoistisk også. 

Ja, det har jo blitt mindre selvskading og det er jeg glad for. Det har absolutt krevd litt, men desto mer lei meg blir jeg når det først har skjedd også. Det betyr liksom mer å gå på trynet med det enn det gjorde før. 

Ja. Min familie ønsker å vite det. Jeg blir satt ut av spill pga det er litt alvorlig type skading og alternativet blir at jeg må lyve til de. De har selv sagt at jeg må si ifra når ting har skjedd. Men jeg skåner de også der jeg kan. For eksempel vet de ikke om alle sprekkene jeg har hatt på rus. Nå har ikke det vært et problem siden august i fjor, men jeg hadde ganske regelmessige sprekker før den tid og de vet kun om få av de. Og det er for at de skulle bekymre seg mindre. Har fått bedre kontroll på rusen også nå da. 

Jeg har sagt det til deg før, men jeg synes det er skikkelig godt gjort så langt som du har kommet i egen tilfriskning.

Endret 26. februar 2022 av Glitter

[Lurven]

Glitter skrev (22 timer siden):

Ja, er absolutt veldig sammensatte ting. Følte meg ikke angrepet så det går bra. Jeg er bare ikke enig i at man nødvendigvis kan si at man er en skikkelig egoist fordi man sliter med selvskading. For min del er det så mye skyld og skam knyttet til det at jeg ønsker ikke å måtte bli sett på som egoistisk også. Hvis du skjønner? Alle mennesker er jo egoistisk på et vis da, men det er forskjell på hvordan man er egoistisk også. 

Ja, det har jo blitt mindre selvskading og det er jeg glad for. Det har absolutt krevd litt, men desto mer lei meg blir jeg når det først har skjedd også. Det betyr liksom mer å gå på trynet med det enn det gjorde før. 

Ja. Min familie ønsker å vite det. Jeg blir satt ut av spill pga det er litt alvorlig type skading og alternativet blir at jeg må lyve til de. De har selv sagt at jeg må si ifra når ting har skjedd. Men jeg skåner de også der jeg kan. For eksempel vet de ikke om alle sprekkene jeg har hatt på rus. Nå har ikke det vært et problem siden august i fjor, men jeg hadde ganske regelmessige sprekker før den tid og de vet kun om få av de. Og det er for at de skulle bekymre seg mindre. Har fått bedre kontroll på rusen også nå da. 

Jeg har sagt det til deg før, men jeg synes det er skikkelig godt gjort så langt som du har kommet i egen tilfriskning.

Jeg kan bare snakke for meg selv. Men jeg ville foretrekke å vite i stedet for å gå i uvisshet. Realiteten kan være tøff å forholde seg til. Men uvissheten er verre. Det å ikke vite hvor en person, som står deg nært, befinner seg, eller i verste fall om han/hun er i live, er verre enn å ha noe å forholde seg til.

[Glitter]

Lurven skrev (1 time siden):

Jeg kan bare snakke for meg selv. Men jeg ville foretrekke å vite i stedet for å gå i uvisshet. Realiteten kan være tøff å forholde seg til. Men uvissheten er verre. Det å ikke vite hvor en person, som står deg nært, befinner seg, eller i verste fall om han/hun er i live, er verre enn å ha noe å forholde seg til.

Ja. Det var det min mor sa også. 

[AnonymBruker]

kupton skrev (På 25.2.2022 den 16.32):

Jeg synes dere skal fokusere på det å fortjene. 
Har du vært utsatt for overgrep?

Nei, det har jeg ikke.

Anonymkode: 80f0e...fec

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 26.2.2022 den 9.12):

Jeg hadde i ca. 6-7 år noe lignende, men det gikk ikke nødvendigvis alltid på å ville dø. Jeg ønsket bare å sove over en viss dato jeg forestilte meg at var uoverkommelig å gjennomleve. Jeg orket ikke å forholde meg til den. Det endte jo ofte med mye dumskap, som bekymret familie og venner, og jeg var overbevist om at det var ikke mulig å endre på det - men visste ikke hva som kom til å skje om jeg lot være, utenom at jeg fryktet selve dagen enormt.

Men jeg har nå de siste 13 årene hatt et meningsfylt engasjement innen rehabiliteringsvirksomhet, og jeg ga meg selv et løfte da jeg startet der: Jeg skulle aldri selvskade eller gjøre meg selv til last når jeg jobbet på det stedet, for der var jeg for å bistå andre og ikke selv for å få bistand. Det holdt jeg fast på - og det kom til at jeg var bortreist og bodde på senteret under denne dagen. Jeg måtte gjennomføre dagen - og det gikk. Og det skjedde tre eller fire år på rad at jeg jobbet med rehabilitering. Jeg fikk bistand av terapeut i blant før og etter dagen, og en gang på selve dagen, men jeg overvant. I dag er det knappest en dag jeg bryr meg om selv om den kan skape litt innvendig smerte, men jeg har opplevd betydelig verre.

Det er en dag jeg registrerer, lar noen tanker fare forbi, men jeg har det drøye siste halve året lært og tatt til meg av min terapeut, og dels @kupton , at tanker er det jeg selv som gjør farlige. Om jeg selv ikke aggerer på tankene, er de heller ikke farlige. Følelser er ubehagelige, men de er ikke farlige. Det er i så fall jeg som aggerer på følelsene som gjør de farlige. For meg hjelper det å minne meg selv på akkurat dette når det stormer som verst. Jeg sier ikke nå at dette er enkelt, men du må selv være villig til å klare det og gjøre en innsats. Andre kan ikke gjøre det for deg - slik er det med all terapi. Det er vi, pasienter, som må gjøre jobben. Terapeuten er guiden og kan gi oss råd og vi må velge å følge de - eller ikke...

Så fint å høre at det har blitt bedre for deg. Det du sier om at følelser ikke er farlige tenker jeg er viktig, har ikke hørt det blitt sagt før nå. Men det gir virkelig mening. Takk. 

Anonymkode: 80f0e...fec

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 19.3.2022 den 11.51):

Så fint å høre at det har blitt bedre for deg. Det du sier om at følelser ikke er farlige tenker jeg er viktig, har ikke hørt det blitt sagt før nå. Men det gir virkelig mening. Takk. 

Anonymkode: 80f0e...fec

Selv føler jeg også det gir mening og bærer det nesten som mitt "terapimantra" gjennom terapien. Når jeg møter på et område i terapien som oppleves skummelt å utforske, nøler jeg en stund, psykologen min spør ofte om jeg tør å våge å utforske dette også - og minner meg på alt jeg har overlevd hittil i terapien, og jeg gjentar mitt "terapimantra" og i blant hjelper det at han teller til tre om det er virkelig vanskelig... Men terapi skal jo også være vanskelig. Om ikke hadde man ikke behøvd å gå i terapi for å få hjelp til å håndtere det i hverdagen/livet sitt...