Har man en urealistisk forventning til psykiatriens muligheter?

[Worriesome Plenty 2]

Psykisk helse, Psykiatri | Det er altfor mange urealistiske forventninger til psykiatrien (nettavisen.no)

 

 

[Fru2020]

Oi.

Sjelden kurere?

Akseptere at folk dør?

Jeg vet ikke. Fikk ikke en god følelse av å lese denne kronikken. Psykiatrisk palliasjon? Skal man da si at vi vet du kommer til å ta livet av deg, men vi skal trøste deg så godt vi kan frem til du får det? 

Det kan veldig godt være at det er for høye forventninger til psykiatrien. Jeg tror de har rett i at mange pasienter har en forventning av at behandler skal kurere dem. Jeg tror også at de har rett i at mange pasienter ikke det nytten av medisiner når de likevel har det vondt, men kanskje ville de hatt det verre uten medisiner. 

Men jeg fikk en vond smak i munnen av kronikken

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig. Det ER mange som har urealistiske høye forventninger til psykiatrien.

Anonymkode: 93093...76f

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 time siden):

Oi.

Sjelden kurere?

Akseptere at folk dør?

Jeg vet ikke. Fikk ikke en god følelse av å lese denne kronikken. Psykiatrisk palliasjon? Skal man da si at vi vet du kommer til å ta livet av deg, men vi skal trøste deg så godt vi kan frem til du får det? 

Det kan veldig godt være at det er for høye forventninger til psykiatrien. Jeg tror de har rett i at mange pasienter har en forventning av at behandler skal kurere dem. Jeg tror også at de har rett i at mange pasienter ikke det nytten av medisiner når de likevel har det vondt, men kanskje ville de hatt det verre uten medisiner. 

Men jeg fikk en vond smak i munnen av kronikken

Hm. Jeg på min side synes den var bra. 

Min behandler har litt slik tilnærming til meg på en måte. Altså hun har sagt at hun er klar over at jeg kanskje dør av dette, men at hun tar meg såpass på alvor at hun vil gi meg valget selv. Hun har sagt at det hadde vært enklere å bare ha meg på tvang innimellom, inkludert forrige innleggelse, men for å styrke meg på sikt så er det en risiko som må tas. 

I det ligger det også at hun har jo på en måte ikke nullvisjon når det kommer til meg. Hun lar meg bestemme selv når nok er nok. Men tilbyr meg hjelp til å velge livet. Hun vet at jeg kan bli så syk at jeg ikke vil mer, og hun er også realistisk mot meg mtp at jeg nok aldri vil bli symptomfri. Men hun er også veldig innstilt på å ville hjelpe meg så lenge jeg vil det selv. 

Det blir jo så klart litt annerledes hvis en person blir innlagt med depresjon for første gang og som selvmordstruet, da kan det være lurt å gripe inn en stund. Men hvis personen er like suicidal etter å ha vært innlagt 12 mnd i strekk, er det da riktig å fortsette å ha den på tvang? Før eller siden må man jo få velge hva man vil. 

Hvis man har tilbakevendende problematikk slik som meg så tror jeg på det med å tilby, men ikke påtvinge hjelp. 

 Dette med at min behandler ikke vil ha meg på tvang selv når jeg er alvorlig suicidal ble ennå mer forståelig for meg nå. Og ordene hun selv har sagt til meg, at hun tar meg på alvor, stod også i den artikkelen. 

Jeg tolket ikke artikkelen som at man skal si at man vet personen blir å dø, og så bare tilby trøst. Men at å sette himmel og jord i bevegelse for å tvinge noen til å leve livet er kanskje ikke riktig. Så sant en ikke har en alvorlig sinnslidelse i hvert fall. Å presentere alternativer, tilby hjelp, eller til slutt "bare" hjelp for å opprettholde dagens funksjonsnivå når det ikke lenger er realistisk med bedring må være det beste. 

Dette ble rotete og jeg vet ikke om jeg gjorde meg forstått. Er rotete i hodet mitt.

Uansett jeg synes artikkelen var bra jeg. 

Endret 22. februar 2022 av Glitter

[Gjest Liviane]

Synes det var en god kronikk som handler om ting jeg har tenkt selv. Det er jo så spot on at det på mange måter kan virke som om det forventes mer av psykiatrien enn av somatikken. 

I somatikken godtas det lettere at man har en fått en uhelbredelig sykdom som man til slutt vil dø av. I psykiatrien ikke i like stor grad. Har selv lagt merke til at hvis noen som er "innunder psykiatrien" dør ved selvmord er det ofte sgs alltid psykiatrien som får skylda, det samme hvis en psykotisk begår drap. Da har psykiatrien "sviktet" og det blir store skriverier og mye omtale i media. Ikke like mange reagerer sånn om en trebarnsmor i 30-årene, tross behandling, dør av brystkreft, selv om det er en minst like stor tragedie. Det blir ikke store medieoppslag av det, og sykehuset og legene blir sjeldent krevd til regnskap og ansvar. Det er liksom lettere å godta alvorlig sykdom og dødsfall i somatikken, det er liksom bare "sånn livet er". Så hvorfor er det annerledes i psykiatrien? Hvorfor forventes det høyere helbredelsesprosent der og hvorfor finnes det en nullvisjon for død som følge av selvmord? 

Jeg synes det er interessant. Kanskje må vi i større grad tenke mer som i somatikken, nemlig at det finnes sykdommer man blir alvorlig syk av og kan dø av, og at det ikke alltid finnes muligheter for helbredelse. "Sånn er livet" også innenfor psykiatrien.  

Nå er det jo ganske stor forskjell på psykiatri og somatikk da. Brystkreftrammede (for å bruke eksempelet om igjen) utgjør sjeldent eller aldri en trussel for samfunnet slik psykiatriske pasienter potensielt kan gjøre. (Men da er det godt vi har tvungent psykisk helsevern og et rettssystem til beskyttelse). Personer som er farlige for seg selv og andre må kanskje i større grad fanges opp, men hvordan? Det er ikke lett.. Skal vi som samfunn godta og leve med risikoen? Jeg tror nok vi bare må det, hvis ikke må man jo sperre inn potensielle selvmordstruede og drapsmenn på livstid, og det går jo ikke. Noen garanti finnes ikke. 

[Gjest Liviane]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Hm. Jeg på min side synes den var bra. 

Min behandler har litt slik tilnærming til meg på en måte. Altså hun har sagt at hun er klar over at jeg kanskje dør av dette, men at hun tar meg såpass på alvor at hun vil gi meg valget selv. Hun har sagt at det hadde vært enklere å bare ha meg på tvang innimellom, inkludert forrige innleggelse, men for å styrke meg på sikt så er det en risiko som må tas. 

I det ligger det også at hun har jo på en måte ikke nullvisjon når det kommer til meg. Hun lar meg bestemme selv når nok er nok. Men tilbyr meg hjelp til å velge livet. Hun vet at jeg kan bli så syk at jeg ikke vil mer, og hun er også realistisk mot meg mtp at jeg nok aldri vil bli symptomfri. Men hun er også veldig innstilt på å ville hjelpe meg så lenge jeg vil det selv. 

Det blir jo så klart litt annerledes hvis en person blir innlagt med depresjon for første gang og som selvmordstruet, da kan det være lurt å gripe inn en stund. Men hvis personen er like suicidal etter å ha vært innlagt 12 mnd i strekk, er det da riktig å fortsette å ha den på tvang? Før eller siden må man jo få velge hva man vil. 

Hvis man har tilbakevendende problematikk slik som meg så tror jeg på det med å tilby, men ikke påtvinge hjelp. 

 Dette med at min behandler ikke vil ha meg på tvang selv når jeg er alvorlig suicidal ble ennå mer forståelig for meg nå. Og ordene hun selv har sagt til meg, at hun tar meg på alvor, stod også i den artikkelen. 

Jeg tolket ikke artikkelen som at man skal si at man vet personen blir å dø, og så bare tilby trøst. Men at å sette himmel og jord i bevegelse for å tvinge noen til å leve livet er kanskje ikke riktig. Så sant en ikke har en alvorlig sinnslidelse i hvert fall. Å presentere alternativer, tilby hjelp, eller til slutt "bare" hjelp for å opprettholde dagens funksjonsnivå når det ikke lenger er realistisk med bedring må være det beste. 

Dette ble rotete og jeg vet ikke om jeg gjorde meg forstått. Er rotete i hodet mitt.

Uansett jeg synes artikkelen var bra jeg. 

Synes dette var veldig bra reflektert og skrevet! 

[AnonymBruker]

Her var det nye bra, og jeg er enig i det som står i artikkelen. 

Anonymkode: e8786...6e1

[AnonymBruker]

Liviane skrev (7 minutter siden):

Synes dette var veldig bra reflektert og skrevet! 

Synes du reflekterte og skrev bra selv. 

Anonymkode: e8786...6e1

[AnonymBruker]

Glitter skrev (14 minutter siden):

Hm. Jeg på min side synes den var bra. 

Min behandler har litt slik tilnærming til meg på en måte. Altså hun har sagt at hun er klar over at jeg kanskje dør av dette, men at hun tar meg såpass på alvor at hun vil gi meg valget selv. Hun har sagt at det hadde vært enklere å bare ha meg på tvang innimellom, inkludert forrige innleggelse, men for å styrke meg på sikt så er det en risiko som må tas. 

I det ligger det også at hun har jo på en måte ikke nullvisjon når det kommer til meg. Hun lar meg bestemme selv når nok er nok. Men tilbyr meg hjelp til å velge livet. Hun vet at jeg kan bli så syk at jeg ikke vil mer, og hun er også realistisk mot meg mtp at jeg nok aldri vil bli symptomfri. Men hun er også veldig innstilt på å ville hjelpe meg så lenge jeg vil det selv. 

Det blir jo så klart litt annerledes hvis en person blir innlagt med depresjon for første gang og som selvmordstruet, da kan det være lurt å gripe inn en stund. Men hvis personen er like suicidal etter å ha vært innlagt 12 mnd i strekk, er det da riktig å fortsette å ha den på tvang? Før eller siden må man jo få velge hva man vil. 

Hvis man har tilbakevendende problematikk slik som meg så tror jeg på det med å tilby, men ikke påtvinge hjelp. 

 Dette med at min behandler ikke vil ha meg på tvang selv når jeg er alvorlig suicidal ble ennå mer forståelig for meg nå. Og ordene hun selv har sagt til meg, at hun tar meg på alvor, stod også i den artikkelen. 

Jeg tolket ikke artikkelen som at man skal si at man vet personen blir å dø, og så bare tilby trøst. Men at å sette himmel og jord i bevegelse for å tvinge noen til å leve livet er kanskje ikke riktig. Så sant en ikke har en alvorlig sinnslidelse i hvert fall. Å presentere alternativer, tilby hjelp, eller til slutt "bare" hjelp for å opprettholde dagens funksjonsnivå når det ikke lenger er realistisk med bedring må være det beste. 

Dette ble rotete og jeg vet ikke om jeg gjorde meg forstått. Er rotete i hodet mitt.

Uansett jeg synes artikkelen var bra jeg. 

Jeg tror vi to har ganske like historier og bakgrunn i psykiatrien.

Nå får ikke jeg hjelp mer, men de siste årene så gikk både jeg og behandleren min mer over til at det er fullstendig lovlig å ta sitt eget liv og hvis jeg gjør det så er det ingen andre ansvar sitt en mitt, men de tilbød meg hjelp i form av samtaler og medisin så langt det lot seg gjøre til vi avsluttet ifjor.

Faktum er jo det at mange av oss har psykiske sykdommer som ikke kan helbredes, og som til nød kan bli holdt ved like ved medisiner og kanskje litt flere samtaletimer, men selv der kan man jo ende opp med å slutte fordi det ikke fungerer. Ved folk som har vært syke over flere år i somatikken så er det liksom ingen som løfter et øyenbryn over at man slutter å behandle fordi det ikke kan kureres og man går over til lindrende eller bare vedlikehold ved at de kommer 1 gang i året eller to for sjekk. 

I psykiatrien skal liksom ikke det samme være lov. Folk reagerer mye sterkere om noen gir opp en psykiatrisk pasient, til tross for at pasienten ikke har vist særlig endring på 10 år og dette er " as good as it gets " før de eventuelt  kanskje tar livet av seg. Jeg mener at noen ganger så må pasienter få større ansvar for eget liv, og om pasienten da tar livet av seg så ja, da gjør de det. Vil man dø så får man det til. 

Anonymkode: 93093...76f

[Glitter]

Liviane skrev (10 minutter siden):

Synes dette var veldig bra reflektert og skrevet! 

Var det? Det var hyggelig å høre for jeg ble usikker på om jeg var litt på jordet der. 

Kan si det samme til ditt innlegg. Det er jo bare ikke alle som kan reddes. Jeg synes nullvisjon om selvmord er nesten litt flåsete. 

 

[Worriesome Plenty 2]

Det å stanse selvmord, og psykiatridrap ville kreve massive tiltak mot alle med psykisk lidelse av en viss alvorlighetsgrad. Vi ville få ett overvåkningssamfunn uten like. Det er ikke realistisk med nullvisjoner.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror vi to har ganske like historier og bakgrunn i psykiatrien.

Nå får ikke jeg hjelp mer, men de siste årene så gikk både jeg og behandleren min mer over til at det er fullstendig lovlig å ta sitt eget liv og hvis jeg gjør det så er det ingen andre ansvar sitt en mitt, men de tilbød meg hjelp i form av samtaler og medisin så langt det lot seg gjøre til vi avsluttet ifjor.

Faktum er jo det at mange av oss har psykiske sykdommer som ikke kan helbredes, og som til nød kan bli holdt ved like ved medisiner og kanskje litt flere samtaletimer, men selv der kan man jo ende opp med å slutte fordi det ikke fungerer. Ved folk som har vært syke over flere år i somatikken så er det liksom ingen som løfter et øyenbryn over at man slutter å behandle fordi det ikke kan kureres og man går over til lindrende eller bare vedlikehold ved at de kommer 1 gang i året eller to for sjekk. 

I psykiatrien skal liksom ikke det samme være lov. Folk reagerer mye sterkere om noen gir opp en psykiatrisk pasient, til tross for at pasienten ikke har vist særlig endring på 10 år og dette er " as good as it gets " før de eventuelt  kanskje tar livet av seg. Jeg mener at noen ganger så må pasienter få større ansvar for eget liv, og om pasienten da tar livet av seg så ja, da gjør de det. Vil man dø så får man det til. 

Anonymkode: 93093...76f

Ja. Enig. Jeg og behandler snakker også om selvmord som noe jeg kan gjøre hvis jeg vil. Og vi har snakket om det i det siste pga jeg følte liksom at da var jeg verdt mindre enn andre da? Men nei det er ikke tilfelle. Men hun mener at det har jo ingen hensikt hvis jeg ikke vil det selv. Hvordan skal jeg få det bedre hvis det ikke er slik at jeg har valgt livet på egenhånd. 

Det ligger en form for omsorg i det synes jeg. Jeg slet litt med logikken at å oppheve tvangen som overlegen holdt meg på, mot min familie sitt ønske, var å ta meg på alvor. Men jeg skjønner nå hva hun mener. 

Worriesome Plenty 2 skrev (1 minutt siden):

Det å stanse selvmord, og psykiatridrap ville kreve massive tiltak mot alle med psykisk lidelse av en viss alvorlighetsgrad. Vi ville få ett overvåkningssamfunn uten like. Det er ikke realistisk med nullvisjoner.

Ja. Jeg er glad jeg ikke levde før i tiden hvor slike som meg ble sperret inne.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (6 minutter siden):

Var det? Det var hyggelig å høre for jeg ble usikker på om jeg var litt på jordet der. 

Kan si det samme til ditt innlegg. Det er jo bare ikke alle som kan reddes. Jeg synes nullvisjon om selvmord er nesten litt flåsete. 

 

Det var det så absolutt! Jeg er ihvertfall veldig enig med deg

Vi vil aldri få en nullvisjon når det gjelder selvmord. Tanken er god, men vi som mennesker  har muligheten til å velge selv og handle på eget ansvar og det er ikke realistisk at alle kan bli friske fra sykdommen sin som fører til at man nødvendigvis vil avstå..

Føler jeg skriver litt rotere selv. Er syk og helt bomull i hodet 😬

Anonymkode: 93093...76f

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Ja. Enig. Jeg og behandler snakker også om selvmord som noe jeg kan gjøre hvis jeg vil. Og vi har snakket om det i det siste pga jeg følte liksom at da var jeg verdt mindre enn andre da? Men nei det er ikke tilfelle. Men hun mener at det har jo ingen hensikt hvis jeg ikke vil det selv. Hvordan skal jeg få det bedre hvis det ikke er slik at jeg har valgt livet på egenhånd. 

Det ligger en form for omsorg i det synes jeg. Jeg slet litt med logikken at å oppheve tvangen som overlegen holdt meg på, mot min familie sitt ønske, var å ta meg på alvor. Men jeg skjønner nå hva hun mener. 

Ja. Jeg er glad jeg ikke levde før i tiden hvor slike som meg ble sperret inne.

Behandleren din virker som en veldig klok og god behandler ❤️ 

Veldig enig. Jeg vil heller ha dette ansvaret for eget liv med den risikoen for selvdrap, enn å skulle vært innesperret på gaustad fram til min død.

Anonymkode: 93093...76f

[Worriesome Plenty 2]

Jeg tror nok psykiatrien sliter ekstra med forventninger fordi mange av pasientene ikke har noe sosialt liv utenom psykiatri og evnt familie. En med brystkreft kan jo ha 20+ venner å betro seg til og støtte seg på. En enstøing med schizofreni, eller en som er så deperimert at hen ønsker å dø, kan jo ikke finne samme støtte i sin krets.

Jeg tror mange som møter psykiatrien finner trøst i å plutselig være interessant for noen, at noen bryr seg. Men så blir det sårt når de ikke lenger gjør det. Da står man og føler seg fryst ut.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det var det så absolutt! Jeg er ihvertfall veldig enig med deg

Vi vil aldri få en nullvisjon når det gjelder selvmord. Tanken er god, men vi som mennesker  har muligheten til å velge selv og handle på eget ansvar og det er ikke realistisk at alle kan bli friske fra sykdommen sin som fører til at man nødvendigvis vil avstå..

Føler jeg skriver litt rotere selv. Er syk og helt bomull i hodet 😬

Anonymkode: 93093...76f

Helt sant. 

Nei du skriver ikke rotete etter min bok.

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Behandleren din virker som en veldig klok og god behandler ❤️ 

Veldig enig. Jeg vil heller ha dette ansvaret for eget liv med den risikoen for selvdrap, enn å skulle vært innesperret på gaustad fram til min død.

Anonymkode: 93093...76f

Ja, hun er det. Vi er jo ikke alltid enig, men det gjør henne ikke mindre god. 

Ja absolutt. Det er jo ikke noe liv. Jeg håper jeg med tiden vil trenge færre innleggelser av frivillig art også da. Det har min behandler tro på. 

Worriesome Plenty 2 skrev (15 minutter siden):

Jeg tror nok psykiatrien sliter ekstra med forventninger fordi mange av pasientene ikke har noe sosialt liv utenom psykiatri og evnt familie. En med brystkreft kan jo ha 20+ venner å betro seg til og støtte seg på. En enstøing med schizofreni, eller en som er så deperimert at hen ønsker å dø, kan jo ikke finne samme støtte i sin krets.

Jeg tror mange som møter psykiatrien finner trøst i å plutselig være interessant for noen, at noen bryr seg. Men så blir det sårt når de ikke lenger gjør det. Da står man og føler seg fryst ut.

Ja. Det med nettverk er jo fryktelig viktig. 

[AnonymBruker]

Worriesome Plenty 2 skrev (17 minutter siden):

Jeg tror nok psykiatrien sliter ekstra med forventninger fordi mange av pasientene ikke har noe sosialt liv utenom psykiatri og evnt familie. En med brystkreft kan jo ha 20+ venner å betro seg til og støtte seg på. En enstøing med schizofreni, eller en som er så deperimert at hen ønsker å dø, kan jo ikke finne samme støtte i sin krets.

Jeg tror mange som møter psykiatrien finner trøst i å plutselig være interessant for noen, at noen bryr seg. Men så blir det sårt når de ikke lenger gjør det. Da står man og føler seg fryst ut.

Det tror jeg du har rett i, og dette var faktisk tilfellet med med meg. Jeg har ikke schizofreni, men jeg hadde ikke venner og ikke noen familie som jeg kunne snakke om eller støtte meg på, så jeg  fikk et veldig avhengig forhold til behandleren min og det å bli sett og få omsorg. Faktisk var jo poliklinikken og eventuelt sykehus min eneste sosiale arena, og mye av tiden utenfor gikk til å lenge tilbake til dem.

Jeg får samme inntrykket av mange jeg har møtt som er veldig avhengige av psykiatrien: De har ikke verdens største omgangskrets og de har ofte stort behov for omsorg og forståelse. Det er jo ikke rart at mange blir avhengige, men det er jo ikke bra.

Anonymkode: 93093...76f

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed om å lære meg å leve med å ha det jævlig. Det var jeg ikke interessert i, så jeg ble frisk i stedet 

Anonymkode: f9d64...7e1

[kupton]

Kronikken er meget god og tar opp viktige tema. Samfunnet har helt urealistiske forventninger til psykiatrien på mange områder. Jeg nevner noen: At selvmord alltid kan forebygges, og at selvmord skyldes for dårlig behandling. At de mest voldelige personer ikke ville utøve vold om de fikk "nok og riktig behandling" - jfr ungdomsfengslene. At narkomane ville slutte med overdoser og rusing generelt om behandlingen var riktig. At drap pga psykoser helt kan forhindres.

Når dette er sagt, må det også sies at i flere tilfeller har det skjedd sviktende behandling fra psykiatriens side.

[Fru2020]

Jeg har den meningen at en visjon skal være hårete og ikke nødvendigvis noe man forventer man skal oppnå.

Hvis visjonen er å komme til Oslo klarer du nok å oppnå det. Hvis visjonen er å komme til Japan, er det ikke sikkert du klarer det, men du kommer deg sannsynligvis lenger enn til Oslo.