Sporadisk medisinbruk

[kupton]

helseangst skrev (15 timer siden):

Er dette noe psykiatere og leger pleier å opplyse pasienten om? Jeg kjenner at jeg blir litt oppgitt over at jeg aldri har fått beskjed om dette fra en behandler.

Jeg har lyst til å kommentere dette litt videre.

Lege pasientforholdet er basert på tillit. Legen har tillit til at det pasienten forteller er sant. Pasienten har tillit til at legen etter beste evne anbefaler den beste behandling. Legen har tillit til at pasienten følger anbefalt behandling. I det siste ligger også at legen har tillit til at pasienten forteller det om hen ikke følger anbefalt behandling.  Hvis disse tingene ikke er på plass, kan ikke legen hjelpe pasienten.

Jeg tok alltid opp dette med mine pasienter. Det har kanskje ikke alle allmennleger tid til, selv om jeg tror det ville lønne seg å ta det opp. Pasienter som ikke hadde tillit til den behandling jeg foreslo, avsluttet jeg og ba dem finne hjelp hos noen de hadde tillit til. Ærlighet er en forutsetning for vellykket behandling, og denne ærligheten går selvsagt begge veier.

[Eva Sofie]

kupton skrev (43 minutter siden):

Jeg har lyst til å kommentere dette litt videre.

Lege pasientforholdet er basert på tillit. Legen har tillit til at det pasienten forteller er sant. Pasienten har tillit til at legen etter beste evne anbefaler den beste behandling. Legen har tillit til at pasienten følger anbefalt behandling. I det siste ligger også at legen har tillit til at pasienten forteller det om hen ikke følger anbefalt behandling.  Hvis disse tingene ikke er på plass, kan ikke legen hjelpe pasienten.

Jeg tok alltid opp dette med mine pasienter. Det har kanskje ikke alle allmennleger tid til, selv om jeg tror det ville lønne seg å ta det opp. Pasienter som ikke hadde tillit til den behandling jeg foreslo, avsluttet jeg og ba dem finne hjelp hos noen de hadde tillit til. Ærlighet er en forutsetning for vellykket behandling, og denne ærligheten går selvsagt begge veier.

Denne kan bare støttes fullt ut. Uten full tillit og ærlighet, kan du heller ikke forvente å få god hjelp tilbake.

Samtidig, dette er ikke enkelt for alle pasienter om en ikke har oppfølgning fra psykiater og får tvetydige tilbakemeldinger fra helsepersonell rundt deg. Selv har jeg vurdert mye frem og tilbake hva jeg skal gjøre om dagen (det siste halve året), selv om konklusjonen nok blir å fortsette - alt annet strider imot all fornuft. Jeg har en psykolog som er imot medisiner og mener at jeg nå er i stand til å klare meg uten antidepressiv medisinering siden jeg nå har klart meg uten tilbakefall av depresjon over to perioder, men som samtidig sier at det er opp til de som kjenner faget best, og min fastlege støtter begge standpunktene og har ellers liten formening. Jeg har trappet ned igjen til 10 mg Brintellix gradvis fra maksimal dose over 9 måneder, noe som har gått smertefritt siden depresjonen trolig kom av fysiske forhold (som du påpekte  ), men jeg har jo lest flere artikler, som du Kupton har delt her og som jeg har funnet selv på Dagens Medisin, som er sterkt overbevisende om at har man en tilbakevendende depressiv lidelse med flere tilbakefall (selv har jeg nok hatt nærmere 6-8 tilbakefall siden 1997 med innleggelse utenom én), er antidepressiv medisinering livet ut å anbefale. Det var en imponerende høy tilbakefallsprosent dersom man seponerte medisineringen - den ønsker ikke jeg å slutte meg til. Erfaringsvis havner jeg bak lås og slå i flere måneder de gangene jeg går inn i depressive faser hvert 3. år uten bakenforliggende årsak pga. suicidalitet og selvskadende adferd, og jeg blir i seg svært dårlig av å være innesperret...

Og for å få presisere: dette er ingen spørsmål om anbefaling om dose av medisineringen min, for å understreke det til DOL-politiet som ev måtte ha øyne og ører med seg i denne tråden, men mer et lite hjertesukk over det å få tvetydige opplysninger fra helsepersonell og da måtte stole på seg selv og ev. det man selv leser - ev. ikke har lest...

Selv har jeg nå konkludert: Jeg fortsetter på antidepressiv medisinering livet ut, det gjør meg like lite som å ta f.eks. epilepsimedisiner, for jeg vil like lite ha tilbakefall av depresjon som epilepsianfall. Tror med fordel at vi psykiatriske pasienter kan sammenligne medisiner mot langvarige lidelser opp mot fysiske lidelser mer enn hva vi gjør. Hva skjer om du dropper medisiner mot diabetes eller blodtrykk?

[helseangst]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Denne kan bare støttes fullt ut. Uten full tillit og ærlighet, kan du heller ikke forvente å få god hjelp tilbake.

Samtidig, dette er ikke enkelt for alle pasienter om en ikke har oppfølgning fra psykiater og får tvetydige tilbakemeldinger fra helsepersonell rundt deg. Selv har jeg vurdert mye frem og tilbake hva jeg skal gjøre om dagen (det siste halve året), selv om konklusjonen nok blir å fortsette - alt annet strider imot all fornuft. Jeg har en psykolog som er imot medisiner og mener at jeg nå er i stand til å klare meg uten antidepressiv medisinering siden jeg nå har klart meg uten tilbakefall av depresjon over to perioder, men som samtidig sier at det er opp til de som kjenner faget best, og min fastlege støtter begge standpunktene og har ellers liten formening. Jeg har trappet ned igjen til 10 mg Brintellix gradvis fra maksimal dose over 9 måneder, noe som har gått smertefritt siden depresjonen trolig kom av fysiske forhold (som du påpekte  ), men jeg har jo lest flere artikler, som du Kupton har delt her og som jeg har funnet selv på Dagens Medisin, som er sterkt overbevisende om at har man en tilbakevendende depressiv lidelse med flere tilbakefall (selv har jeg nok hatt nærmere 6-8 tilbakefall siden 1997 med innleggelse utenom én), er antidepressiv medisinering livet ut å anbefale. Det var en imponerende høy tilbakefallsprosent dersom man seponerte medisineringen - den ønsker ikke jeg å slutte meg til. Erfaringsvis havner jeg bak lås og slå i flere måneder de gangene jeg går inn i depressive faser hvert 3. år uten bakenforliggende årsak pga. suicidalitet og selvskadende adferd, og jeg blir i seg svært dårlig av å være innesperret...

Og for å få presisere: dette er ingen spørsmål om anbefaling om dose av medisineringen min, for å understreke det til DOL-politiet som ev måtte ha øyne og ører med seg i denne tråden, men mer et lite hjertesukk over det å få tvetydige opplysninger fra helsepersonell og da måtte stole på seg selv og ev. det man selv leser - ev. ikke har lest...

Selv har jeg nå konkludert: Jeg fortsetter på antidepressiv medisinering livet ut, det gjør meg like lite som å ta f.eks. epilepsimedisiner, for jeg vil like lite ha tilbakefall av depresjon som epilepsianfall. Tror med fordel at vi psykiatriske pasienter kan sammenligne medisiner mot langvarige lidelser opp mot fysiske lidelser mer enn hva vi gjør. Hva skjer om du dropper medisiner mot diabetes eller blodtrykk?

Veldig enig i at tillit er viktig begge veier. Og det er det som er så ekstremt vanskelig når man får forskjellige råd fra forskjellige behandlere. Jeg har også hatt behandlere som er negative til medisinering, og jeg har hatt de som mener medisiner er "eneste" løsning. Da jeg sluttet på AD var det i samråd med psykiater som mente at jeg ville få mer utbytte av en spesifikk behandling hvis jeg ikke gikk på medisiner. Min fastlege var uenig. 

[Glitter]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Denne kan bare støttes fullt ut. Uten full tillit og ærlighet, kan du heller ikke forvente å få god hjelp tilbake.

Samtidig, dette er ikke enkelt for alle pasienter om en ikke har oppfølgning fra psykiater og får tvetydige tilbakemeldinger fra helsepersonell rundt deg. Selv har jeg vurdert mye frem og tilbake hva jeg skal gjøre om dagen (det siste halve året), selv om konklusjonen nok blir å fortsette - alt annet strider imot all fornuft. Jeg har en psykolog som er imot medisiner og mener at jeg nå er i stand til å klare meg uten antidepressiv medisinering siden jeg nå har klart meg uten tilbakefall av depresjon over to perioder, men som samtidig sier at det er opp til de som kjenner faget best, og min fastlege støtter begge standpunktene og har ellers liten formening. Jeg har trappet ned igjen til 10 mg Brintellix gradvis fra maksimal dose over 9 måneder, noe som har gått smertefritt siden depresjonen trolig kom av fysiske forhold (som du påpekte  ), men jeg har jo lest flere artikler, som du Kupton har delt her og som jeg har funnet selv på Dagens Medisin, som er sterkt overbevisende om at har man en tilbakevendende depressiv lidelse med flere tilbakefall (selv har jeg nok hatt nærmere 6-8 tilbakefall siden 1997 med innleggelse utenom én), er antidepressiv medisinering livet ut å anbefale. Det var en imponerende høy tilbakefallsprosent dersom man seponerte medisineringen - den ønsker ikke jeg å slutte meg til. Erfaringsvis havner jeg bak lås og slå i flere måneder de gangene jeg går inn i depressive faser hvert 3. år uten bakenforliggende årsak pga. suicidalitet og selvskadende adferd, og jeg blir i seg svært dårlig av å være innesperret...

Og for å få presisere: dette er ingen spørsmål om anbefaling om dose av medisineringen min, for å understreke det til DOL-politiet som ev måtte ha øyne og ører med seg i denne tråden, men mer et lite hjertesukk over det å få tvetydige opplysninger fra helsepersonell og da måtte stole på seg selv og ev. det man selv leser - ev. ikke har lest...

Selv har jeg nå konkludert: Jeg fortsetter på antidepressiv medisinering livet ut, det gjør meg like lite som å ta f.eks. epilepsimedisiner, for jeg vil like lite ha tilbakefall av depresjon som epilepsianfall. Tror med fordel at vi psykiatriske pasienter kan sammenligne medisiner mot langvarige lidelser opp mot fysiske lidelser mer enn hva vi gjør. Hva skjer om du dropper medisiner mot diabetes eller blodtrykk?

Enig med deg. Skulle ønske de ikke gav opp å medisinere meg bare pga jeg reagerer så raskt på medisiner i negativ retning, men de mener jeg ikke tåler det.