Hvorfor er syke så selvopptatte?

[AnonymBruker]

Alvorlig syke er veldig opptatt av å kjenne etter symptomer og å tenke på dem. De med fysisk sykdom snakker oftere om sykdommen sin til andre enn hva psykisk syke gjør. Psykisk syke bruker oftere forum, mens fysisk syke bruker mennesker i rl.

Hva tenker du om disse påstandene?

Anonymkode: 3041b...1fb

[Vhanja]

Hvis man er alvorlig syk, enten det er fysisk eller mentalt, så vil det nok som regel påvirke hverdagen ganske betydelig. Da er det ganske forståelig at man blir temmelig opptatt av det. 

Jeg tror det stemmer det du sier at fysisk syke oftere prater med folk i rl enn psykisk syke. Det henger nok sammen med at det fortsatt er større aksept i samfunnet for å være kronisk fysisk syk enn å være kronisk psykisk syk. 

Men, ja, en del former for psykisk sykdom medfører ofte en slags forvridd selvopptatthet. Man kan ha så negative tanker om seg selv at man føler man er mye mindre verd enn andre, at man ikke fortjener det samme som alle andre får. Ironisk nok så vil en slik ekstrem negativ tanke om seg selv faktisk gjøre at man ser på seg selv som mer unik enn andre. Hva er det som er så spesielt med vedkommende at de ikke fortjener eller er verd akkurat det samme som alle andre?

På samme måte så kan man bli opphengt i redsel om at andre tenker negativt om en, tør ikke danse fordi folk ser på deg, tør ikke gå ut fordi folk ser på deg, tør ikke legge ut bilder fordi folk vil synes klærne man har på er stygge eller ansiktet er stygt, tør ikke gå i butikken for folk stirrer... med slike tanker gjør man faktisk seg selv viktigere og større hos andre enn man faktisk er. Faktum er at folk generelt ikke bryr seg. Selv om jeg skulle se noen i butikken som har på seg en jakke jeg synes er stygg, eller danser på en litt rar måte, så er det glemt fem sekunder senere. 

Ja, så ironisk nok så er ekstrem usikkerhet noe som kan føre til mer selvopptatthet og tro på at verden fokuserer mer på en selv enn man faktisk gjør.

[AnonymBruker]

Har du kilder til disse påstandene dine, eller ordet basert på egne erfaringer?

Anonymkode: 2cee0...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du kilder til disse påstandene dine, eller ordet basert på egne erfaringer?

Anonymkode: 2cee0...c15

er det basert*

Anonymkode: 2cee0...c15

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Alvorlig syke er veldig opptatt av å kjenne etter symptomer og å tenke på dem. De med fysisk sykdom snakker oftere om sykdommen sin til andre enn hva psykisk syke gjør. Psykisk syke bruker oftere forum, mens fysisk syke bruker mennesker i rl.

Hva tenker du om disse påstandene?

Anonymkode: 3041b...1fb

Jeg tror de fleste med alvorlige sykdommer, blir opptatt av (i større eller mindre grad) symptomene sine, men jeg tror de med engstelige tilbøyeligheter/nevrotisisme er mer opptatt av dem enn andre.

Endret 26. februar 2022 av Liviane

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har du kilder til disse påstandene dine, eller ordet basert på egne erfaringer?

Anonymkode: 2cee0...c15

Det er basert på hva det jeg har merket. 

Anonymkode: 3041b...1fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alvorlig syke er veldig opptatt av å kjenne etter symptomer og å tenke på dem. De med fysisk sykdom snakker oftere om sykdommen sin til andre enn hva psykisk syke gjør. Psykisk syke bruker oftere forum, mens fysisk syke bruker mennesker i rl.

Hva tenker du om disse påstandene?

Anonymkode: 3041b...1fb

Alvorlig syke har mange symptomer som plager dem mye og stjeler krefter og liv. 

Anonymkode: 19876...c52

[AnonymBruker]

Jeg er bare veldig lei et par veldig angstfulle venner som tolker og kommenterer alt ut fra sin egen angst, uansett hva det skulle være. 

Anonymkode: 19876...c52

[Fru2020]

Etter at jeg har blitt syk så har jeg blitt mer i mitt eget hode, og har i mindre grad klart å være det for vennene mine enn jeg gjorde før. De fleste årene jeg var syk visste jeg ingenting av hva vennene mine eller familien gjorde. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å tenke på andre. I takt med at jeg har blitt bedre har jeg i større grad begynt å se utenfor mitt eget hodet.

 

[helseangst]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Etter at jeg har blitt syk så har jeg blitt mer i mitt eget hode, og har i mindre grad klart å være det for vennene mine enn jeg gjorde før. De fleste årene jeg var syk visste jeg ingenting av hva vennene mine eller familien gjorde. Jeg hadde det så vondt at jeg ikke klarte å tenke på andre. I takt med at jeg har blitt bedre har jeg i større grad begynt å se utenfor mitt eget hodet.

 

Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg blir ekstremt selvopptatt når jeg har det vanskelig. Angst/lidelse gjør nok det med mange. Det er det som er så kjipt. Jeg hater å være så selvopptatt, og å kun tenke angst angst angst konstant. Men prøver å ikke snakke så mye om det med venner og familie. Det blir mest med behandler. Og her😅 Men heldigvis vet jeg at jeg ikke er en selvopptatt person når jeg er "normal". Håper jeg snart blir det igjen.

[Worriesome Plenty 2]

Jeg snakker ikke så mye om mine problemer, på forum. Jeg gjorde det før. Men regner med at de fleste vet hva jeg sliter med, og unødvendig å gjenta meg selv. I begynnelsen jeg var her, var det nok mer spørsmål. Jeg har også slått meg mer til ro med diagnosen min og slikt. Den er det den er, jeg får stole på den er rett.

[Glitter]

Jeg er nok ganske selvopptatt. Ikke i den type grad at jeg ikke ser mine venner, men jeg greier ikke følge de opp like godt som før. Det har blitt bedre enn det var da, men. Jeg er selvopptatt på den måten at jeg er jo i min egen drit dagen lang omtrent. Mesteparten av mitt sosiale liv er helsevesenet og der snakker vi jo mye om meg. Selv om vi snakker om annet også. Jeg forsøker å ikke snakke så mye uoppfordret om problemene mine til mine venner, men jeg gjør det nok med vennen min som bor her i byen, men ikke sånn evig deprimert snakk. Bare at jeg forteller hvordan det har gått den siste tiden, også snakker vi om noe annet, eller vi bruker litt galgenhumor mtp meg. Sånn "ja det er vel typisk meg" hvis jeg forteller om en "episode". Jeg sliter også med å koble meg følelsesmessig på andre, men det tror jeg alltid at jeg har gjort. Jeg kan slite med å sette meg inn i andre sin situasjon fordi jeg har så nok med meg selv, men utad så merkes det ikke så godt. Det er mer inni meg det merkes. Jeg er ikke flink nok til å ta kontakt med mine venninner som ikke bor her i byen. Men de tar ikke så mye kontakt med meg heller. Vi er vel mer sånn at når de kommer til byen så møtes vi og det er da vi virkelig snakker. Tror det er min feil og ikke deres. Jeg bare har jo aldri noe nytt å fortelle omtrent, og jeg tror de unngår litt å fortelle om sine problemer for å liksom ikke plage meg som er så mye syk. Jeg har sagt til de at jeg ønsker å være der for de, men jeg kan jo forstå at det føles rart å skulle "klage" over å være sliten og lei av jobb til meg som har den type problemer jeg har. Men jeg vil veldig gjerne at de gjør det jeg. De gangene de klager til meg eller sier noe personlig så setter jeg veldig pris på det. 

Så jeg prøver å være normal, men får det vel ikke alltid helt til, og merker jo at i hvert fall det ene vennskapet har blitt svakere.