Å be om hjelp VS å ta seg sammen og takle selv?

[Bøtteknotten]

Imponert over mange gode svar her, og våger meg på å spørre om noen meninger selv. Håper det er greit selv om jeg ikke er syk, «bare» har noen utfordringer.

 

Når er det hensiktsmessig å be om hjelp, og når bør en klare å ta seg skikkelig sammen på egen hånd?

 

Kort: hatt en tøff periode siste halvannet året, med sykmelding/AAP (klar årsak, som er i bedring og jeg er endelig på vei tilbake en jobb jeg har hatt i over 10 år). Har holdt meg oppe, har takla det greit. Har fortsatt månedlig oppfølging av en god fastlege. I løpet av den tiden har jeg på egen hånd fått til en stor livsstilsendring, og gått ned fra kraftig fedme til midtre normalvekt. Dette gav en enorm mestringsfølelse! Lærte mye, og gjorde dette på en sunn og trygg måte.

 

Men på et punkt i høst der jeg trodde alt var i ferd med å ordne seg - så gjorde det ikke det. Jeg var egentlig «fornøyd» ift vekt/livsstil, men så ble dette med vektnedgang en ting som jeg savna litt. Den mestringsfølelsen trengte jeg. Å gå sulten gav meg en god følelse. Bare utsatte maten litt, men spiste nok i løpet av døgnet. Jeg er en voksen oppegående dame med familie, uten noen tidligere problemer med sånn, og visste veldig godt at det ikke var smart. Så balla det på seg..og selv om jeg er voksen og fornuftig, så sitter jeg her i dag og har et kosthold som er helt på trynet. Spiser altfor lite hver dag (mest siden desember) har gått ned mange kilo mer enn jeg hadde tenkt. «Klarer ikke» gi slipp på det rushet med å se tallene minke.  Og det går fortere enn noen gang. Redd for å gå opp i vekt igjen (ikke litt på kort sikt, men skikkelig opp igjen). Redd jeg har ødelagt forbrenningen min helt med dette tullet. Men sånn rent objektivt er det ingen fysisk fare altså! BMI rett under 22.

 

Må ikke risikere å ødelegge fremgangen min med det andre, der jeg endelig er i ferd med å trappe opp på jobb. Vet så godt at dette er teit 🙈 men sitter fast. Samtidig: dette er noe jeg er nødt til å fikse selv. Jeg «må bare». Ingen andre kan gjøre det for meg.

 

Likevel kjente jeg et behov for å si det høyt til noen, alt dette jeg sitter fast i. Blir mye uærlighet og skjulte handlinger. Har etter mye om og men klart å nevne det for legen min. Han tok det på alvor, og det ble en god samtale. Men nå angrer jeg.. Hva er vitsen? Han kan jo ikke gjøre noe med dette? Ville jeg skulle gjøre et par ting til neste gang, men jeg ser ikke hensikten. Spurte meg flere ganger om jeg innerst inne ønsket å slutte, og etter mye tenking i etterkant så innser jeg at svaret faktisk er nei. Iallefall delvis. Jeg er ikke helt klar for å gi slipp.

 

Har lest en del her inne om folk som har et anstrengt forhold til slike ting, og i bunn og grunn må en jo bare finne en måte å takle det på selv. «Ta seg sammen» i ordets beste betydning. Og jeg foretrekker å fikse ting selv. Men nå er jeg usikker på hva som er mest hensiktsmessig..aldri bedt om hjelp før. Mest lyst å si «glem det, jeg ordner selv».

 

Er det egentlig vits/greit/lurt å involvere legen i dette?

 

Hva skal være hensikten om jeg faktisk ikke er helt klar enda? Hva skal til for å bli det?

 

Hvor går grensen mellom hva en bør fikse helt alene og når det er lurt å ha en støtte i ting en til syvende og sist må «klare selv»?

 

 

Håper på noen svar som kan gjør meg litt mindre usikker ❤️

[Glitter]

Heihei. Så fint at du setter ord på det, og godt jobba med å komme deg på en sunn vekt.

Nå ser det jo ut til at selv om du nå har en sunn vekt, så har tankene dine blitt usunn og du fortsetter å spise lite. 

Jeg kan bare si det at du gjør lurt i å involvere legen din. Å ha en spiseforstyrrelse er fullstendig utmattende og ødeleggende for livet. Det er masse mestring i det, men til syvende og sist blir det skadelig. Om ikke fysisk, så psykisk. 

De fleste med spiseforstyrrelse er faktisk normalvektig. Likevel må det tas på alvor. 

Jeg forsøker veldig hardt å jobbe med min spiseforstyrrelse, men det er definitivt et ensomt prosjekt. Jeg hører på ROS sin podcast "uforstyrra" på Spotify. ROS er en lavterskel organisasjon for spiseforstyrrelser/og for de som har et anstrengt forhold til mat. De har en nettside, en chat og flere ting. Du trenger ikke å ha utviklet spiseforstyrrelse for å ta kontakt, det er mer enn nok å være i et begynnende mønster slik du er i nå. Jeg har ikke tatt kontakt med de selv, det tørr jeg ikke. Men jeg hører på podcasten. 

Det er faktisk kjempelurt av deg å få hjelp til å stoppe dette nå. Før det blir en innarbeidet spiseforstyrrelse. For det er skikkelig vanskelig å bli frisk fra spiseforstyrrelse. Selv om man klarer å slutte med spiseforstyrret adferd, så er det ennå mer vanskelig å komme ut av tankemønsteret. 

Jeg forsøker nå å finne mestring i å spise normalt. Verken under- eller overspising. Jeg jobber med å akseptere min kropp. At jeg ikke skal begynne å sulte meg igjen. Kanskje du også kan jobbe med at det du nå skal mestre, det er å stabilisere vekten din. 

Du er faktisk ikke tjent med å gå mer ned i vekt. Vekten din er jo perfekt. Kroppen blir sliten til slutt hvis du fortsetter ned. Og du blir fanget i et mentalt fengsel. 

[Bøtteknotten]

Takk for tankene dine @Glitter 😊håper du lykkes med det du har satt deg fore! Jeg har på ingen måte en plan om å gå ned mer, faktisk tror jeg det er mer reelt for meg å holde vekta litt høyere enn her. Snart.

Ser jeg skrev heftig mye 🙈

Om andre har tanker, så lurer jeg aller mest på: når bør en faktisk involvere andre - og når det er gjennomførbart å bare bestemme seg og ta seg sammen?  (Burde jo klare det..?)