Gå til innhold

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient? Har tenkt en del på dette og synes det er et interessant tema. Så om noen har noen innspill kom gjerne med dem. Hvis du skulle sammenlignet det med noe? Er det på lik linje som for eksempel en søster som kommer til deg for råd, eller er det mer som når du møter igjen den faste kunden når du jobber i matbutikk?

Anonymkode: da5ea...eff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvor mye en pasient betyr kommer vel an på. Psykologer er jo mennesker og noen pasienter ender de med å bry seg om mer enn andre pasienter. 

Men det er vel ikke så ofte en psykolog bryr seg like mye som om det skulle vært en søster. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke psykolog, men har jobbet i et omsorgsyrke. Jeg brydde meg veldig mye om brukerne når de var "mine" Kunne bruke mye tid hver dag på å tenke ut hvordan jeg på en best mulig måte kunne hjelpe personen til å oppleve mestring og vekst. I svømmehallen svømte jeg meg frem til gode løsninger, også når jeg dusjet eller kjørte bil kom enkelte personer frem.

Men når personen ikke var min lenger forsvant de aller fleste fra minnet mitt. Noen personer som jeg har brukt ekstra mye tid og innsats på, som jeg fikk et ekstra nært forhold til, tenker jeg av og til på enda. Men det er ikke slik at jeg savner dem, på tross av at vi ofte tilbrakte hver dag sammen i mange år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Behandlere bryr seg om sine pasienter. Pasienter en har hatt lenge og blitt ekstra godt kjent med, bryr en seg vanligvis mer om enn de en bare har hatt kort kontakt med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hipohopp2022

Det er nok som alle andre sine jobber, det er en jobb, og jobben tar den ikke med seg hjem, men noen unntak finnes. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kupton skrev (11 minutter siden):

Behandlere bryr seg om sine pasienter. Pasienter en har hatt lenge og blitt ekstra godt kjent med, bryr en seg vanligvis mer om enn de en bare har hatt kort kontakt med.

Det tenker jeg er helt naturlig og menneskelig. 

Den relasjonen jeg har til min behandler har utviklet seg gjennom flere år og jeg merker jo hun bryr seg mer om meg i dag enn da vi var mer ny for hverandre. Vi har en galgenhumor der også som ikke var der før. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
kupton skrev (12 minutter siden):

Behandlere bryr seg om sine pasienter. Pasienter en har hatt lenge og blitt ekstra godt kjent med, bryr en seg vanligvis mer om enn de en bare har hatt kort kontakt med.

Bryr som i at de ville blitt lei seg og syntes det var trist om de fikk vite at pasienten tok selvmord eller bryr seg som i at de ville ofret livet sitt dersom pasienten hadde hoppet i en sterk elv og hoppet etter selvom det var livsfarlig for dem selv? 

Anonymkode: 30c3f...361

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Bryr som i at de ville blitt lei seg og syntes det var trist om de fikk vite at pasienten tok selvmord eller bryr seg som i at de ville ofret livet sitt dersom pasienten hadde hoppet i en sterk elv og hoppet etter selvom det var livsfarlig for dem selv? 

Anonymkode: 30c3f...361

Jag er ikke psykolog men jobber i en annen tett relasjon hvor jeg følger pasienter over flere år, og jeg hadde ALDRI noensinne ofret livet for dem eller utsatt meg selv for alvorlig fare for å redde dem uansett hvor lenge de hadde gått hos meg. 

Jeg blir så klart lei meg og har grått de gangene pasientene mine har dødd, men å utsette meg selv for fare og ofret livet mitt for dem ville jeg aldri gjort. Hvis jeg mistenker at de er til fare for seg selv og skal hoppe i elver med livet som innsats så hadde jeg kontaktet politi/brannstasjon o.l 

Anonymkode: 7adaf...0c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Bryr som i at de ville blitt lei seg og syntes det var trist om de fikk vite at pasienten tok selvmord eller bryr seg som i at de ville ofret livet sitt dersom pasienten hadde hoppet i en sterk elv og hoppet etter selv om det var livsfarlig for dem selv? 

Anonymkode: 30c3f...361

Jeg er ikke imponert over spørsmålet. Behandlere kan være unge atleter og sterkt bevegelseshemmede eldre med kroniske sykdommer. For å vurdere om en skal hoppe eller ikke, må en også vurdere egen evne til faktisk å hjelpe i en slik situasjon.

Jeg ville nok ikke hoppet i elva, men jeg ville sikkert gått inn i en situasjon som politiet kaller "skyting pågår" om ikke politi var umiddelbart i nærheten.

Endret av kupton
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner egentlig ikke spørsmålet i det hele tatt. Hvorfor er det viktig for deg om psykologen bryr seg om deg? 

Helsepersonell er betalt for å gjøre en jobb. Det er profesjonalitet. Det som betyr noe for meg er at vedkommende er flink i jobben sin. Jeg synes det er veldig fint å slippe og forholde meg til hvorvidt vedkommende liker meg eller bryr seg om meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ISW skrev (25 minutter siden):

Jeg skjønner egentlig ikke spørsmålet i det hele tatt. Hvorfor er det viktig for deg om psykologen bryr seg om deg? 

Helsepersonell er betalt for å gjøre en jobb. Det er profesjonalitet. Det som betyr noe for meg er at vedkommende er flink i jobben sin. Jeg synes det er veldig fint å slippe og forholde meg til hvorvidt vedkommende liker meg eller bryr seg om meg. 

Jeg kan forstå det. Eller, det blir ut ifra meg selv. 

Behandler på DPS hadde jeg ingen tanker rundt om hun brydde seg. Der brydde jeg meg nok like lite om henne som hun gjorde om meg. 

Men hun jeg har på akuttposten, som jeg har hatt siden 2017, hun betyr veldig mye for meg. Jeg har knyttet meg veldig til henne og er litt avhengig av henne. Jeg har delt så mye gjennom flere år og hun har vært der gjennom mange grusomme situasjoner og opplevelser. Hun har reddet livet mitt også. Det er jeg sikker på. Henne betyr det noe for meg, at bryr seg om meg. At jeg ikke bare er en arbeidsoppgave. Jeg er sikker på at hun bryr seg også, det ville være merkelig etter alle disse årene. Og hun har sagt ting som tyder på det også. Hvordan hun ser på meg bryr jeg meg om. Hun som vet alt om meg, mer enn noen annen, hvis hun ikke skulle like meg, så blir det nesten en slags bekreftelse for min del at jeg ikke er noe å like heller. Jeg liker jo ikke meg selv, så. 

Men jeg har en type problematikk hvor jeg knytter meg veldig til enkelte. Jeg har alltid hatt en person jeg er avhengig av, og som jeg føler jeg må snakke med hver gang det er noe. Før var det privatpersoner, men de var ikke bra for meg da. Men nå ble det henne da. Vi er jo begge klar over at jeg har blitt avhengig av henne, men hun ser at det må bare være sånn akkurat nå. 

Men så klart, jeg er jo ikke vennen hennes. Det er ikke på den måten jeg mener hun bryr seg. Men jeg har feks blitt fortalt helt direkte da jeg var i rusbehandling at vedkommende brydde seg veldig mye og at jeg har gjort noe med den personen, at jeg fra tidlig av "traff en nerve". Jeg tror det er noe lignende med min behandler. Det blir jo gjerne sånn når relasjonen varer så lenge. 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
ISW skrev (21 minutter siden):

Jeg skjønner egentlig ikke spørsmålet i det hele tatt. Hvorfor er det viktig for deg om psykologen bryr seg om deg? 

Helsepersonell er betalt for å gjøre en jobb. Det er profesjonalitet. Det som betyr noe for meg er at vedkommende er flink i jobben sin. Jeg synes det er veldig fint å slippe og forholde meg til hvorvidt vedkommende liker meg eller bryr seg om meg. 

Er nok fordi noen som lever svært isolert og sosialt begrenset ofte knytter seg for hardt til psykologer og behandlere fordi de ikke har noen andre til å fylle det omsorgsbehovet. Det er jo overhodet ikke bra, for slike pasienter takler ofte svært dårlig at det kommer en avslutning og relasjonen brytes.

Anonymkode: 7adaf...0c2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Er nok fordi noen som lever svært isolert og sosialt begrenset ofte knytter seg for hardt til psykologer og behandlere fordi de ikke har noen andre til å fylle det omsorgsbehovet. Det er jo overhodet ikke bra, for slike pasienter takler ofte svært dårlig at det kommer en avslutning og relasjonen brytes.

Anonymkode: 7adaf...0c2

Det er sant. 

Jeg hadde en psykiater som for øvrig trådte over noen grenser så vi fikk en personlig relasjon også, men da ledelsen satt ned foten (ble en snakkis på sykehuset...) og relasjonen plutselig ble brutt så gikk jeg helt i bakken. 

Det var en litt spesiell situasjon da, men. 

Saken er bare den at hos meg har vi bare måttet "akseptere" det at jeg blir så knyttet. Det er en del av min personlighet og har alltid vært det. 

Men jeg vil ikke si det handler om at jeg ønsker omsorg fra henne. Jeg verken sier eller gjør noe for å trigge omsorg. Men jeg er veldig knyttet til henne likevel. Kan ikke helt beskrive det. Jeg trenger å snakke med henne for hun forstår meg veldig godt og jeg føler meg trygg på henne. Hun er ankeret mitt, eller tryggheten min. 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Liviane
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor mye bryr en psykolog seg egentlig om en pasient? Har tenkt en del på dette og synes det er et interessant tema. Så om noen har noen innspill kom gjerne med dem. Hvis du skulle sammenlignet det med noe? Er det på lik linje som for eksempel en søster som kommer til deg for råd, eller er det mer som når du møter igjen den faste kunden når du jobber i matbutikk?

Anonymkode: da5ea...eff

Jeg tenker at alle seriøse arbeidstakere er opptatt av å gjøre en god jobb når de er på jobb, og det gjelder også psykologer, leger og andre behandlere. De bryr seg sikkert om pasientene sine, men det er nok først og fremst utifra et faglig ståsted og kun mens de utøver yrket sitt i løpet av arbeidsdagen,  og sånn synes jeg det også bør være. Like lite som jeg ønsker eller forventer at ansatte på Rema eller hos frisøren skal utvikle personlige følelser ovenfor meg, ønsker jeg det når det gjelder behandlerne mine. 

Noen pasienter kan nok misforstå faglig god tilnærming til problemene sine som ekte omsorg og kjærlighet, men det tror jeg ikke at det er, og hvorfor skulle det være det? I den grad det vises "omsorg og kjærlighet" fra en behandler til en pasient håper jeg det bunner i profesjonalitet og ikke føleri. Tror ikke det siste er så sunt for behandler-pasientrelasjonen. På den annen side vet jeg at det forekommer, og at det ikke nødvendigvis blir et onde ut av det. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liviane skrev (7 timer siden):

Jeg tenker at alle seriøse arbeidstakere er opptatt av å gjøre en god jobb når de er på jobb, og det gjelder også psykologer, leger og andre behandlere. De bryr seg sikkert om pasientene sine, men det er nok først og fremst utifra et faglig ståsted og kun mens de utøver yrket sitt i løpet av arbeidsdagen,  og sånn synes jeg det også bør være. Like lite som jeg ønsker eller forventer at ansatte på Rema eller hos frisøren skal utvikle personlige følelser ovenfor meg, ønsker jeg det når det gjelder behandlerne mine. 

Noen pasienter kan nok misforstå faglig god tilnærming til problemene sine som ekte omsorg og kjærlighet, men det tror jeg ikke at det er, og hvorfor skulle det være det? I den grad det vises "omsorg og kjærlighet" fra en behandler til en pasient håper jeg det bunner i profesjonalitet og ikke føleri. Tror ikke det siste er så sunt for behandler-pasientrelasjonen. På den annen side vet jeg at det forekommer, og at det ikke nødvendigvis blir et onde ut av det. 

 

Min første behandler ble det slik med. En type følelser som ikke burde vært der. Det var godt for meg der og da, men det ble skadelig. Jeg ble så ekstremt knyttet til han og fikk fullstendig sjokk da jeg mistet han og ble i full sorg. Flere ansatte på sykehuset har i ettertid sagt at de så at det ble skadelig for meg en god stund før det ble satt en stopper for det, og at han ble uprofesjonell.

Med hun behandleren jeg har nå er det ikke sånn og da klarer jeg jo faktisk å fokusere på behandlingen og ikke relasjonen min til henne. Med han første ble det mange mange samtaler som ikke hadde noen relevans for å hjelpe meg opp, og han sa masse upassende. Men han gjorde det jo ikke med vilje. Det bare ble sånn. Fortsatt hvis vi møter på hverandre så stopper vi og snakker og da kjenner jeg at jeg fortsatt er tilknyttet han. Selv om det til høsten er fem år siden relasjonen ble brutt. Og jeg får dette behovet for å gjøre han fornøyd (han har litt høye tanker om seg selv, mange pasienter har mislikt han og kalt han arrogant osv, men han var ikke dårlig mot meg da). 

 

Endret av Glitter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liviane
Glitter skrev (4 timer siden):

Min første behandler ble det slik med. En type følelser som ikke burde vært der. Det var godt for meg der og da, men det ble skadelig. Jeg ble så ekstremt knyttet til han og fikk fullstendig sjokk da jeg mistet han og ble i full sorg. Flere ansatte på sykehuset har i ettertid sagt at de så at det ble skadelig for meg en god stund før det ble satt en stopper for det, og at han ble uprofesjonell.

Med hun behandleren jeg har nå er det ikke sånn og da klarer jeg jo faktisk å fokusere på behandlingen og ikke relasjonen min til henne. Med han første ble det mange mange samtaler som ikke hadde noen relevans for å hjelpe meg opp, og han sa masse upassende. Men han gjorde det jo ikke med vilje. Det bare ble sånn. Fortsatt hvis vi møter på hverandre så stopper vi og snakker og da kjenner jeg at jeg fortsatt er tilknyttet han. Selv om det til høsten er fem år siden relasjonen ble brutt. Og jeg får dette behovet for å gjøre han fornøyd (han har litt høye tanker om seg selv, mange pasienter har mislikt han og kalt han arrogant osv, men han var ikke dårlig mot meg da). 

 

Jeg kan egentlig ikke sette meg så godt inn i denne problemstillingen siden jeg aldri har hatt en stabil behandler over tid, men tror jeg skjønner. Det er jo på et vis naturlig og menneskelig at man kan bli knyttet når en relasjon varer over tid. :)

Endret av Liviane
Ryddet for slettet sitat og svar til dette. Admin
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liviane skrev (34 minutter siden):

Jeg kan egentlig ikke sette meg så godt inn i denne problemstillingen siden jeg aldri har hatt en stabil behandler over tid, men tror jeg skjønner. Det er jo på et vis naturlig og menneskelig at man kan bli knyttet når en relasjon varer over tid. :) 

 

Ja, jeg tenker det er naturlig at man knytter en form for relasjon når den varer over tid. Bortsett fra han første behandleren hvor det utviklet seg til å bli personlig og at jeg ble alt alt for tilknyttet han, så er det positivt for meg å kjenne tilknytning til behandler. Da klarer jeg å åpne meg mer, tørr å vise følelsene osv. Men det har jo med kjemi å gjøre også. Har hatt behandlere jeg ikke har knyttet meg til og ikke hatt kjemi med i det hele tatt, og da har jeg fått mye mindre ut av det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Liviane
Glitter skrev (1 time siden):

Ja, jeg tenker det er naturlig at man knytter en form for relasjon når den varer over tid. Bortsett fra han første behandleren hvor det utviklet seg til å bli personlig og at jeg ble alt alt for tilknyttet han, så er det positivt for meg å kjenne tilknytning til behandler. Da klarer jeg å åpne meg mer, tørr å vise følelsene osv. Men det har jo med kjemi å gjøre også. Har hatt behandlere jeg ikke har knyttet meg til og ikke hatt kjemi med i det hele tatt, og da har jeg fått mye mindre ut av det. 

Ja. Jeg ser jo på det som at jeg har hatt, og har, en relasjon til behandlerne mine. Relasjoner finnes jo på flere måter og plan. Vi kommer alltid overens, jeg får raskt tillit, og jeg opplever å bli både sett, hørt og forstått. Jeg får også opplevelsen av å bli likt, men jeg tolker alt dette som profesjonalitet. Jeg vil si at man lykkes godt som terapeut om man får en pasient til å føle det sånn. 

Unntaket er utenlandske som snakker og forstår norsk dårlig. Med dem kan aldri kommunikasjonen bli særlig god, og det innbyr ikke til tillit. Det hjelper ikke å legge godvilja til en gang, men jeg prøver det alltid. I utgangspunktet møter jeg alle med respekt og et åpent sinn (er imøtekommende, hyggelig og vennlig = vanlig, god folkeskikk) uansett hvem det er, men det skjærer seg rimelig fort hvis vedkommende viser at han/hun ikke forstår noe særlig av hva jeg sier og jeg ikke forstår noe særlig av hva han/hun sier. Da er et godt samarbeid så og si umulig å få til. 

Endret av Liviane
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Liviane skrev (1 time siden):

Ja. Jeg ser jo på det som at jeg har hatt, og har, en relasjon til behandlerne mine. Relasjoner finnes jo på flere måter og plan. Vi kommer alltid overens, jeg får raskt tillit, og jeg opplever å bli både sett, hørt og forstått. Jeg får også opplevelsen av å bli likt, men jeg tolker alt dette som profesjonalitet. Jeg vil si at man lykkes godt som terapeut om man får en pasient til å føle det sånn. 

Unntaket er utenlandske som snakker og forstår norsk dårlig. Med dem kan aldri kommunikasjonen bli særlig god, og det innbyr ikke til tillit. Det hjelper ikke å legge godvilja til en gang, men jeg prøver det alltid. I utgangspunktet møter jeg alle med respekt og et åpent sinn (er imøtekommende, hyggelig og vennlig = vanlig, god folkeskikk) uansett hvem det er, men det skjærer seg rimelig fort hvis vedkommende viser at han/hun ikke forstår noe særlig av hva jeg sier og jeg ikke forstår noe særlig av hva han/hun sier. Da er et godt samarbeid så og si umulig å få til. 

Ja, både språkforskjell, men også faktisk dette med noe felles kultur har noe å si i slike settinger. Hvis en behandler kommer fra en helt annen kultur, så kan hans/hennes forståelse av situasjonen preges av det. Det har jeg opplevd selv. En lege sa til meg at "kvinnene i hans land gjør ikke slikt (selvskading)", imens han hjalp meg på legevakten. Det var ikke en behandler da, men det var bare for å gi et eksempel.

Det er bra du har tillitt til dine hjelpepersoner. Jeg er veldig rask på å kjenne om det er en person jeg føler tillitt til eller ikke, eller om det føles som en trygg person. Det fikk jeg kjenne på da jeg var i behandling sørpå i fjor. De jeg umiddelbart kjente meg trygg på, var de jeg greide å åpne meg for. Og de jeg ikke fikk denne følelsen på, fikk jeg ikke så mye utbytte av å prate med. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...