Hvordan lever du med din psykiske lidelse?

[AnonymBruker]

Godt eller dårlig? Bruker du medisiner mot den og synes du at det hjelper? Jeg har variant 1 av bipolar og kan ikke si at jeg lever så godt med den. Tror ikke medisiner hjelper heller. Bruker Lithionitt og Abilify. Tror jeg får hjertesykdom av å gå på disse også så. 

Anonymkode: daee1...241

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Godt eller dårlig? Bruker du medisiner mot den og synes du at det hjelper? Jeg har variant 1 av bipolar og kan ikke si at jeg lever så godt med den. Tror ikke medisiner hjelper heller. Bruker Lithionitt og Abilify. Tror jeg får hjertesykdom av å gå på disse også så. 

Anonymkode: daee1...241

Jeg lever ganske greit med bipolar, men har type 2 og bruker medisiner jeg opplever tar det verste. Har også annen problematikk som jeg har fått lite hjelp med. 

[Glitter]

Jeg har levd ganske dårlig med alt, men jeg har i tillegg hatt store ytre belastninger parallelt i flere år. Nå har noen av de tingene roet seg (de kan komme tilbake, men..), og jeg har i tillegg modnet en del, samt fått en litt ny måte å jobbe på tror jeg, så jeg tror kanskje jeg i det minste kan finne litt ro fra det destruktive etter hvert. Men det tar tid og det vil komme tilbakefall osv. Likevel sier jo alle rundt meg at de ser en endring så selv om jeg innvendig føler det er hardt så må jeg jo tro på at det har skjedd noe. 

Har vært mye prøving og feiling av medisiner. 

[Ikkeanonymnok]

Det kommer jo litt an på hvordan skalaen er. Hva vil det si å leve godt eller dårlig med den? 
Jeg er ufør, oppfølging av helsevesen flere ganger i uken og bruker medisiner. Men jeg bor alene, kjører bil og gjør alt selv hjemme. Er mye plaget, har lite privat nettverk men klarer å gjøre de nødvendigste ting selv. 

[AnonymBruker]

Dårlig. Får ikke mer hjelp, medisiner virker ikke. Lever veldig isolert og er ung ufør. Har ikke lappen, utdannelse eller noe som helst. Ikke noe nettverk.  Dagene går til å gjøre lett husarbeid, spise og sove. Nå har jeg gjort det nødvengiste av husarbeid så nå skal jeg tilbake i sengen og blir der til jeg må spise igjen.

Anonymkode: efc0a...db2

[Fru2020]

Jeg har det veldig opp og ned. I noen perioder lever jeg godt med de begrensninger sykdommen gir og andre ganger slår det meg ned og jeg går inni en krise. 

Jeg går på medisiner, Lamictal og  Fontex for humøret, truxal for å roe ned og alimemazin for å sove. Jeg er usikker på bruken av Fontex, men velger å stå på den etter anbefaling fra psykiateren.

Jeg kjente at det gjorde godt når jeg ble ufør. Det åpnet endel dører og tok vekk den veldige redselen for å stå uten inntekt. Den gjør at jeg har begynt å drømme igjen om hva jeg kan gjøre i fremtiden. Nå er jeg på bunn sånn rent karriere og utdanningsmessig, så nå kan det jo bare gå oppover.

Endret 17. mars 2022 av Fru2020

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dårlig. Får ikke mer hjelp, medisiner virker ikke. Lever veldig isolert og er ung ufør. Har ikke lappen, utdannelse eller noe som helst. Ikke noe nettverk.  Dagene går til å gjøre lett husarbeid, spise og sove. Nå har jeg gjort det nødvengiste av husarbeid så nå skal jeg tilbake i sengen og blir der til jeg må spise igjen.

Anonymkode: efc0a...db2

Men du tror ikke at du kan få det bedre ved å prøve å finne litt mening i hverdagen da? Det å velge (ja, jeg mener det i mange tilfeller er et valg) å kun ligge i senga fører deg ikke til noen god plass videre framover heller. Medisiner og hjelp utenfra kan være en god ting, men når den hjelpen ikke finnes for deg lenger så må du prøve å hjelpe deg selv i stedet. Kanskje du kan begynne med en liten spasertur i løpet av dagen, bare for å få litt bevegelse og frisk luft? De to enkle tingene i seg selv kan bidra til at du får det litt bedre. 

Endret 17. mars 2022 av Liviane

[AnonymBruker]

Liviane skrev (Akkurat nå):

Men du tror ikke at du kan få det bedre ved å prøve å finne litt mening i hverdagen da? Det å velge (ja, jeg mener det er et valg) å kun ligge i senga fører deg ikke til noen god plass videre framover heller. Medisiner og hjelp utenfra kan være en god ting, men når den hjelpen ikke finnes for deg lenger så må du prøve å hjelpe deg selv i stedet. Kanskje du kan begynne med en liten spasertur i løpet av dagen, bare for å få litt bevegelse og frisk luft? De to enkle tingene i seg selv kan bidra til at du får det litt bedre. 

Spaserturer er jeg avhengig av kroppen spiller på lag. Da er jeg heldig om jeg kommer meg ut en halvtimes tid et par ganger i uka. Jeg har prøvd skole og jobb uten å klare det, og brukt sikkert 100 000 på å prøve å få førerkortet men klarer ikke det heller. Klarer ingenting, og føler meg mer som et barn på 10 en på 30.

Anonymkode: efc0a...db2

[Gjest Liviane]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Spaserturer er jeg avhengig av kroppen spiller på lag. Da er jeg heldig om jeg kommer meg ut en halvtimes tid et par ganger i uka. Jeg har prøvd skole og jobb uten å klare det, og brukt sikkert 100 000 på å prøve å få førerkortet men klarer ikke det heller. Klarer ingenting, og føler meg mer som et barn på 10 en på 30.

Anonymkode: efc0a...db2

Det er jo leit at du skal ha det sånn. Er det ikke mulig å få oppfølging fra psykisk helse i kommunen heller? Hva med støttekontakt?

[AnonymBruker]

Liviane skrev (1 minutt siden):

Det er jo leit at du skal ha det sånn. Er det ikke mulig å få oppfølging fra psykisk helse i kommunen heller? Hva med støttekontakt?

Får ingenting. Jeg var i psykiatrien tidligere, men de sa at de ikke kan gjøre noe mer. Jag skal til legen om en uke og trygle om jeg i det minste kan få angstmedisin, for beroligende får jeg ikke. De mener jeg er for ung selv om jeg kun ville brukt det i de verste periodene. Støttekontakt vil jeg ikke ha. Det er ikke det å komme seg ut av huset som er vanskelig så lenge kroppen funker, men at jeg føler meg som undermenneske sammenlignet med de andre i familien min. Jeg kan ha besøk av søsteren min eller mamma og fortsatt kjenne at jeg vil bare dø, fordi jeg synes livet er meningsløst. 

Anonymkode: efc0a...db2

[adhoc]

Bipolar 2 her og lever godt med det - står fast på Efexor og Lamictal, Seroquel ved dårlig søvn eller hvis jeg begynner å svinge oppover. Klarer meg med oppfølging av fastlegen og medisineringsplan utarbeidet av dyktig psykiater.

Det er ikke problemfritt, og jeg må leve svært regelmessig og holde stressnivået nede - noe som ikke alltid er like enkelt i en jobb som tidvis ER svært stressende. Alkohol har jeg så godt som kuttet helt ut, selv ett glass kan trigge nedtur. Men alt i alt fungerer jeg godt. Og vet jeg er heldig med det.

[Osten]

Jeg har angstlidelse og lever forholdsvis bra med den. Bruker SSRI som tar det verste, har trappet ned litt den siste tiden pga bivirkninger, men den tar den verste angsten. Bruker noe å sove på ca annenhver dag. Og bruker overhodet ikke alkohol, fordi for meg trigger det angst. Bruker diazepam ved behov.