Har jeg sagt ja til for mye?

[Fru2020]

Jeg har i det siste hatt mer overskudd. Har hatt en dårlig uke nå, men kjenner meg bedre idag. I det hele har livet mitt brakt med seg noen oppturer i det siste; innvilget ufør (jeg har bestemt meg for å se på det som noe positivt) og kjøp av hus. Jeg føler at jeg er på vei til å ta tilbake livet mitt.

Og så begynte jeg i styret i Mental helse lokalforeningen. Der ble jeg raskt spurt om jeg ville ta over som leder til neste år, jeg takket ja til det. Klarer aldri si nei til en utfordring. Idag ble jeg bedt om å reise på landsmøtet til høsten og spurt om jeg ville bli foreslått som vara til fylkesstyret og jeg takket ja til begge deler.

Det er jo dette jeg vil. Jeg vil at livet skal gi mening. Og jeg har sårt savnet organisasjonsarbeid. Det var noe eksmannen tok fra meg. Alt handlet om hans alkoholproblemer. Nå er det bare sønnen min og jeg, og da kan jeg endelig bruke den delen av meg.

Men mange av dere kjenner jo historien min. Har jeg gjort noe helt galt nå? Det er det jeg ønsker, men har jeg takket ja for tidlig? Hva tenker dere?

Endret 30. mars 2022 av Fru2020

[AnonymBruker]

Det som har bitt seg fast i hukommelsen min om din historie er dine utallige selvmordskriser med blålys og innleggelser. Har du noen tanker om hvordan du kan klare å være en stabil hjelp og støtte for andre som er psykisk syke når du er så syk selv? Er det ikke best å vente til du er helt ute av dette og har vært stabil og frisk minst et halvt år?

Anonymkode: 06a67...aa4

[hipohopp2022]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det som har bitt seg fast i hukommelsen min om din historie er dine utallige selvmordskriser med blålys og innleggelser. Har du noen tanker om hvordan du kan klare å være en stabil hjelp og støtte for andre som er psykisk syke når du er så syk selv? Er det ikke best å vente til du er helt ute av dette og har vært stabil og frisk minst et halvt år?

Anonymkode: 06a67...aa4

Jeg tenker at det er nettopp disse medmenneskene som kan hjelpe andre i kriser. De som vet hvordan det er og ha det vanskelig. Vær glad på andres vegne, og hei dem frem når de når drømmene sine. 

[hipohopp2022]

Fru2020 skrev (8 minutter siden):

Jeg har i det siste hatt mer overskudd. Har hatt en dårlig uke nå, men kjenner meg bedre idag. I det hele har livet mitt brakt med seg noen oppturer i det siste; innvilget ufør (jeg har bestemt meg for å se på det som noe positivt) og kjøp av hus. Jeg føler at jeg er på vei til å ta tilbake livet mitt.

Og så begynte jeg i styret i Mental helse lokalforeningen. Der ble jeg raskt spurt om jeg ville ta over som leder til neste år, jeg takket ja til det. Klarer aldri si nei til en utfordring. Idag ble jeg bedt om å reise på landsmøtet til høsten og spurt om jeg ville bli foreslått som vara til fylkesstyret og jeg takket ja til begge deler.

Det er jo dette jeg vil. Jeg vil at livet skal gi mening. Og jeg har sårt savnet organisasjonsarbeid. Det var noe eksmannen tok fra meg. Alt handlet om hans alkoholproblemer. Nå er det bare sønnen min og jeg, og da kan jeg endelig bruke den delen av meg.

Men mange av dere kjenner jo historien min. Har jeg gjort noe helt galt nå? Det er det jeg ønsker, men har jeg takket ja for tidlig? Hva tenker dere?

Gratulerer så mye🇳🇴🙂

[Glitter]

Jeg tror du kan gjøre en veldig god jobb. 

Men om du har sagt ja til for mye? Det er vanskelig å vite. Det kunne kanskje vært et poeng å ta det mer gradvis for å øke toleransen din, men er jo ikke sikkert det er nødvendig. Kanskje det er akkurat dette du trenger. Hvem vet? 

Du er modig i hvert fall.

[AnonymBruker]

hipohopp2022 skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at det er nettopp disse medmenneskene som kan hjelpe andre i kriser. De som vet hvordan det er og ha det vanskelig. Vær glad på andres vegne, og hei dem frem når de når drømmene sine. 

Det kan jeg være enig i. Men å hjelpe andre på en god måte forutsetter at man er noenlunde frisk selv og ikke minst stabil nok. 

Anonymkode: 06a67...aa4

[hipohopp2022]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kan jeg være enig i. Men å hjelpe andre på en god måte forutsetter at man er noenlunde frisk selv og ikke minst stabil nok. 

Anonymkode: 06a67...aa4

Klart og det vet bare hun om hun er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kan jeg være enig i. Men å hjelpe andre på en god måte forutsetter at man er noenlunde frisk selv og ikke minst stabil nok. 

Anonymkode: 06a67...aa4

I og med at mental helse har gitt henne dette ansvaret så anser de vel  henne som stabil nok? Jeg har aldri vært på den siden av organisasjonen så jeg vet ikke hvordan det gjøres.

TS, jeg tror ikke du har sagt ja til for mye. Jeg tror det vil bygge opp selvtilliten din og være til nytte for deg å få noe annet å stå opp for en psykologtimer. Mesteparten av livet skal jo leves utenfor avdelingene og det er der man må finne noe meningsfullt. Jeg husker at du har skrevet mye om innleggelser, selvmordsforsøk og kriser, og jeg håper oppriktig at det at du har kjøpt deg hus og fått dette vervet kan bidra til at du opplever livet som mer meningsfullt og får færre kriser  

Anonymkode: d9c33...8f9

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det som har bitt seg fast i hukommelsen min om din historie er dine utallige selvmordskriser med blålys og innleggelser. Har du noen tanker om hvordan du kan klare å være en stabil hjelp og støtte for andre som er psykisk syke når du er så syk selv? Er det ikke best å vente til du er helt ute av dette og har vært stabil og frisk minst et halvt år?

Anonymkode: 06a67...aa4

Jeg hatt absolutt hatt mange kriser knyttet til suicidalitet de siste årene. Det er det ingen tvil om. Samtidig har jeg hele tiden hatt stabile og gode vennskap det jeg både har tatt i mot og gitt omsorg. En av utfordringene mine og samtidig kanskje en styrke er at jeg deler meg selv og livet mitt i en frisk del og en syk. Når jeg er i den friske delen er jeg velfungerende i den syke delen er jeg svært syk.

Min tankegang her er at det er den friske delen som tar på seg ansvar og er i stand til å hjelpe andre.

hipohopp2022 skrev (25 minutter siden):

Jeg tenker at det er nettopp disse medmenneskene som kan hjelpe andre i kriser. De som vet hvordan det er og ha det vanskelig. Vær glad på andres vegne, og hei dem frem når de når drømmene sine. 

Takk❤️

Glitter skrev (20 minutter siden):

Jeg tror du kan gjøre en veldig god jobb. 

Men om du har sagt ja til for mye? Det er vanskelig å vite. Det kunne kanskje vært et poeng å ta det mer gradvis for å øke toleransen din, men er jo ikke sikkert det er nødvendig. Kanskje det er akkurat dette du trenger. Hvem vet? 

Du er modig i hvert fall.

Akkurat nå føler jeg at dette er noe jeg trenger samtidig vet jeg at psykiateren min er uenig og det gjør meg usikker.

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

I og med at mental helse har gitt henne dette ansvaret så anser de vel  henne som stabil nok? Jeg har aldri vært på den siden av organisasjonen så jeg vet ikke hvordan det gjøres.

TS, jeg tror ikke du har sagt ja til for mye. Jeg tror det vil bygge opp selvtilliten din og være til nytte for deg å få noe annet å stå opp for en psykologtimer. Mesteparten av livet skal jo leves utenfor avdelingene og det er der man må finne noe meningsfullt. Jeg husker at du har skrevet mye om innleggelser, selvmordsforsøk og kriser, og jeg håper oppriktig at det at du har kjøpt deg hus og fått dette vervet kan bidra til at du opplever livet som mer meningsfullt og får færre kriser  

Anonymkode: d9c33...8f9

Det er akkurat det jeg håper på. At dette skal gi meg mening i livet igjen. En grunn til å stå opp om morgenen og kanskje også en ekstra motivasjon til å unngå innleggelser. Jeg vet ikke. 

Det kan gå begge veier. Dette kan enten gi meg mening og føre til færre selvmordskriser. Eller så kan det slite meg ut og føre til flere selvmordskriser.

Jeg er veldig usikker, samtidig så føler jeg det er riktig å ta sjansen.

[Glitter]

Fru2020 skrev (3 minutter siden):

Jeg hatt absolutt hatt mange kriser knyttet til suicidalitet de siste årene. Det er det ingen tvil om. Samtidig har jeg hele tiden hatt stabile og gode vennskap det jeg både har tatt i mot og gitt omsorg. En av utfordringene mine og samtidig kanskje en styrke er at jeg deler meg selv og livet mitt i en frisk del og en syk. Når jeg er i den friske delen er jeg velfungerende i den syke delen er jeg svært syk.

Min tankegang her er at det er den friske delen som tar på seg ansvar og er i stand til å hjelpe andre.

Takk❤️

Akkurat nå føler jeg at dette er noe jeg trenger samtidig vet jeg at psykiateren min er uenig og det gjør meg usikker.

Det er akkurat det jeg håper på. At dette skal gi meg mening i livet igjen. En grunn til å stå opp om morgenen og kanskje også en ekstra motivasjon til å unngå innleggelser. Jeg vet ikke. 

Det kan gå begge veier. Dette kan enten gi meg mening og føre til færre selvmordskriser. Eller så kan det slite meg ut og føre til flere selvmordskriser.

Jeg er veldig usikker, samtidig så føler jeg det er riktig å ta sjansen.

Hvordan uenig er han? 

Det eneste jeg tenker er at du går litt fra 0 til 100 på en måte. At det kanskje hadde holdt å først se hvordan det går å bli leder der du bor, og så deretter øke på. Men da snakker jeg nok litt ut ifra meg selv som har forsøkt litt for hardt selv før (men det var ikke helt frivillig akkurat) og det kjørte meg i bakken. Nå har jeg trening med DPS to dager i uken og er på røde kors noen timer en dag i uken, fysioterapi og egentrening 4-6 ganger i uken, og mer enn det blir jeg ikke å øke før det har gått en god stund, for det er allerede på bristepunktet for min del. 

Men det kan jo hende du klarer det selv om jeg ikke tror jeg hadde det. Jeg blir jo litt farget av hva jeg tror jeg selv hadde klart. 

[Fru2020]

Glitter skrev (1 time siden):

Hvordan uenig er han? 

Det eneste jeg tenker er at du går litt fra 0 til 100 på en måte. At det kanskje hadde holdt å først se hvordan det går å bli leder der du bor, og så deretter øke på. Men da snakker jeg nok litt ut ifra meg selv som har forsøkt litt for hardt selv før (men det var ikke helt frivillig akkurat) og det kjørte meg i bakken. Nå har jeg trening med DPS to dager i uken og er på røde kors noen timer en dag i uken, fysioterapi og egentrening 4-6 ganger i uken, og mer enn det blir jeg ikke å øke før det har gått en god stund, for det er allerede på bristepunktet for min del. 

Men det kan jo hende du klarer det selv om jeg ikke tror jeg hadde det. Jeg blir jo litt farget av hva jeg tror jeg selv hadde klart. 

Jeg har jo to behandlere. En på sengepost og ei på poliklinikken. Han på sengeposten har lenge oppfordret meg til å starte med frivillig arbeid. 

Hun på poliklinikken, min hovedbehandler, synes at jeg gikk for fort frem da jeg takket ja til lederjobben. Jeg var nesten redd for å si det til henne for jeg visste hun ikke kom til å like det. Hun mener nok at jeg ikke er flink nok til å fordele kreftene mine. At jeg sliter meg ut i gode perioder på en sånn måte at jeg faller dypt og hardt når jeg blir sliten.

Jeg synes du har et heftig program. Med Mental helse blir det 2-3 kvelder i måneden pluss papirarbeid. Så det er ikke så mye. Lederarbeid  har jeg masse erfaring med så akkurat det bekymrer meg ikke noe særlig. 

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (9 minutter siden):

Jeg har jo to behandlere. En på sengepost og ei på poliklinikken. Han på sengeposten har lenge oppfordret meg til å starte med frivillig arbeid. 

Hun på poliklinikken, min hovedbehandler, synes at jeg gikk for fort frem da jeg takket ja til lederjobben. Jeg var nesten redd for å si det til henne for jeg visste hun ikke kom til å like det. Hun mener nok at jeg ikke er flink nok til å fordele kreftene mine. At jeg sliter meg ut i gode perioder på en sånn måte at jeg faller dypt og hardt når jeg blir sliten.

Jeg synes du har et heftig program. Med Mental helse blir det 2-3 kvelder i måneden pluss papirarbeid. Så det er ikke så mye. Lederarbeid  har jeg masse erfaring med så akkurat det bekymrer meg ikke noe særlig. 

 

 

Okei. Ja det er jo det jeg har litt inntrykk av selv, så er bare derfor jeg funderte på om det kanskje blir for mye. Men samtidig skal man jo ikke være redd for å skape innhold i hverdagen. Jeg bare håper dette fører til mestring og ikke at du sliter deg ut. 2-3 kvelder i måneden er ikke så mye. Jeg selv er redd for all forpliktelse fordi jeg har opplevd å ikke greie det. Men man må jo pushe seg litt for å få resultater?

Ja det er litt heftig, men jeg har jo bare ungene en dag i uka pluss en overnatting annenhver helg. Det er slik at jeg periodevis ikke greier det da. Jeg pusher meg nok litt mye med trening, men jeg er jo i ro resten av dagen. 

[Fru2020]

Glitter skrev (3 minutter siden):

 

Okei. Ja det er jo det jeg har litt inntrykk av selv, så er bare derfor jeg funderte på om det kanskje blir for mye. Men samtidig skal man jo ikke være redd for å skape innhold i hverdagen. Jeg bare håper dette fører til mestring og ikke at du sliter deg ut. 2-3 kvelder i måneden er ikke så mye. Jeg selv er redd for all forpliktelse fordi jeg har opplevd å ikke greie det. Men man må jo pushe seg litt for å få resultater?

Ja det er litt heftig, men jeg har jo bare ungene en dag i uka pluss en overnatting annenhver helg. Det er slik at jeg periodevis ikke greier det da. Jeg pusher meg nok litt mye med trening, men jeg er jo i ro resten av dagen. 

Det er en vanskelig balansegang mellom å gi dagene innhold og det å få nok hvile. Jeg har jo sønnen min fem dager annenhver uke, men han er her flere timer daglig de dagene han er hos faren. Jeg ser egentlig for meg at når vi har tatt over huset så kommer han til å være hos meg mesteparten av tiden. Det har jeg egentlig ikke tatt medi regnestykket når jeg sa ja til mental helse. Men men. Jeg er overklar til å gjøre en innsats for andre enn meg selv. Jeg er drittlei av at alt skal handle om meg.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Det er en vanskelig balansegang mellom å gi dagene innhold og det å få nok hvile. Jeg har jo sønnen min fem dager annenhver uke, men han er her flere timer daglig de dagene han er hos faren. Jeg ser egentlig for meg at når vi har tatt over huset så kommer han til å være hos meg mesteparten av tiden. Det har jeg egentlig ikke tatt medi regnestykket når jeg sa ja til mental helse. Men men. Jeg er overklar til å gjøre en innsats for andre enn meg selv. Jeg er drittlei av at alt skal handle om meg.

 

Ja jeg har forståelse for det.

 

[AnonymBruker]

3 kvelder i uken + papirarbeid høres fullstendig overkommelig ut, selv om sønnen din også vil være hos deg mesteparten av tiden.

Det å ikke klare noe som helst kan fort bli en selvoppfyllende profeti, og jeg mener mange behandlere og hjelpere er for redde til å pushe folk ut i aktiviteter som ikke innebærer strikking, tedrikking og vaffelsteking på dagsenter ( satt veldig på spissen altså ) . Å ha noe å gå til hvor du er til nytte for andre og ikke minst kommer ut av pasientrolulen er veldig god medisin.

Passivitet og det å kaste inn håndkleet for fort avler ofte bare en enda mer passiv lite innholdsrik hverdag.

Frosken startet et innlegg for litt siden om hvor viktig det er med andre aktiviteter, og det er veldig sant. Vi har alle godt av å komme oss ut litt og få det til å handle om andre enn  oss selv. Når man er langtidspasient i psykiatrien så kan man bli veldig selvsentrert, og det å ha en normal jobb eller frivillig arbeid om man ikke klarer ordinært arbeid er gull verdt.

Jeg ble egentlig litt glad da jeg så at du skrev at du var drittlei av at alt skal handle om deg, for det viser meg at det er en del av deg som oppriktig tror at du skal være noe mer en bare en pasient. Stå på, Fru2020. Jeg heier på deg! 🎉

Anonymkode: d9c33...8f9

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

3 kvelder i uken + papirarbeid høres fullstendig overkommelig ut, selv om sønnen din også vil være hos deg mesteparten av tiden.

Det å ikke klare noe som helst kan fort bli en selvoppfyllende profeti, og jeg mener mange behandlere og hjelpere er for redde til å pushe folk ut i aktiviteter som ikke innebærer strikking, tedrikking og vaffelsteking på dagsenter ( satt veldig på spissen altså ) . Å ha noe å gå til hvor du er til nytte for andre og ikke minst kommer ut av pasientrolulen er veldig god medisin.

Passivitet og det å kaste inn håndkleet for fort avler ofte bare en enda mer passiv lite innholdsrik hverdag.

Frosken startet et innlegg for litt siden om hvor viktig det er med andre aktiviteter, og det er veldig sant. Vi har alle godt av å komme oss ut litt og få det til å handle om andre enn  oss selv. Når man er langtidspasient i psykiatrien så kan man bli veldig selvsentrert, og det å ha en normal jobb eller frivillig arbeid om man ikke klarer ordinært arbeid er gull verdt.

Jeg ble egentlig litt glad da jeg så at du skrev at du var drittlei av at alt skal handle om deg, for det viser meg at det er en del av deg som oppriktig tror at du skal være noe mer en bare en pasient. Stå på, Fru2020. Jeg heier på deg! 🎉

Anonymkode: d9c33...8f9

Takk for et godt innlegg og for at du heier på meg.

Jeg går fra å angre til å kjenne at jeg for første gang på veldig lenge gjør noe riktig. Jeg tror også det er viktig å ha noe i livet som ikke er i psykiatrien. Den ene behandleren min kaller det å være profesjonell pasient. Jeg hatt nok vært en slik profesjonell pasient de siste årene, men nå er nok tiden inne for en endring som kommer fra meg selv. 

 

[lyseblå]

Ser du har fått veldig mange gode svar her som jeg støtter så har vel ikke noe å tilføye egentlig. Ville bare gratulere og ønske deg lykke til.  

[Fru2020]

lyseblå skrev (1 time siden):

Ser du har fått veldig mange gode svar her som jeg støtter så har vel ikke noe å tilføye egentlig. Ville bare gratulere og ønske deg lykke til.  

❤️

[cathlin]

Fru2020 skrev (På 30.3.2022 den 17.15):

Jeg har i det siste hatt mer overskudd. Har hatt en dårlig uke nå, men kjenner meg bedre idag. I det hele har livet mitt brakt med seg noen oppturer i det siste; innvilget ufør (jeg har bestemt meg for å se på det som noe positivt) og kjøp av hus. Jeg føler at jeg er på vei til å ta tilbake livet mitt.

Og så begynte jeg i styret i Mental helse lokalforeningen. Der ble jeg raskt spurt om jeg ville ta over som leder til neste år, jeg takket ja til det. Klarer aldri si nei til en utfordring. Idag ble jeg bedt om å reise på landsmøtet til høsten og spurt om jeg ville bli foreslått som vara til fylkesstyret og jeg takket ja til begge deler.

Det er jo dette jeg vil. Jeg vil at livet skal gi mening. Og jeg har sårt savnet organisasjonsarbeid. Det var noe eksmannen tok fra meg. Alt handlet om hans alkoholproblemer. Nå er det bare sønnen min og jeg, og da kan jeg endelig bruke den delen av meg.

Men mange av dere kjenner jo historien min. Har jeg gjort noe helt galt nå? Det er det jeg ønsker, men har jeg takket ja for tidlig? Hva tenker dere?

Hvorfor skulle du ha gjort noe galt? Har du lyst har du lov. 

[Fru2020]

cathlin skrev (13 minutter siden):

Hvorfor skulle du ha gjort noe galt? Har du lyst har du lov. 

Jeg tror jeg tenker at jeg kan ha gjort noe galt fordi at behandleren min nok ikke vil støtte meg i dette. Hun mener at det er typisk meg og slite meg ut for så å få en suicidal krise. Jeg er litt redd for det jeg også. At jeg ikke kommer til å klare dette uten å måtte be om hjelp fra helsevesenet. 

Akkurat nå er det så mye å tenke på at jeg ikke sover på nettene og overspiser noe veldig. Det kan jo tenkes at flere verv vil gjøre meg stresset.