Jeg skammer meg så veldig over hvordan jeg var

[lyseblå]

I kveld fant jeg igjen gammel blogg jeg skrev for noen år siden og der var blant annet ett par tekster om tvangsbehandling. Det fikk meg til å tenke på den perioden. Jeg har vert igjennom det meste. Fastholding. Beltelegging. Tvangsmedisinering. Hvorfor lot jeg det skje? Hvorfor hørte jeg ikke etter? Jeg var så dum som ikke hørte etter. Jeg kunne jo bare vert rolig. Ikke kjempet mot. Sagt ja til å svelge den tabletten. I det jeg leser klarer jeg ikke tro på at det var meg. Det føles ikke ut som meg. Jeg er omtrent den mest stille, rolige og konfliktskye personen du kan tenke deg. Likevel ble jeg holdt fast og tvangsmedisinert minst 30 ganger, holdt fast av så mange de klarte å tilkalle ved å utløse alarmen, beltelagt fordi jeg forsøkte skade meg og ble voldelig i det de forsøkte stoppe meg. Jeg er så redd for å ende opp med å bli slik igjen. Det føltes ikke ut som noe jeg kunne kontrollere.

Jeg skammer meg veldig over hvordan jeg var.

[lyseblå]

Å... Skulle egentlig være anonym. Men det får bare være. 

[Ikkeanonymnok]

lyseblå skrev (3 minutter siden):

Å... Skulle egentlig være anonym. Men det får bare være. 

Har du vurdert å skrive litt på dagbokforumet? 

[lyseblå]

Ikkeanonymnok skrev (3 minutter siden):

Har du vurdert å skrive litt på dagbokforumet? 

Ja. Jeg har vurdert det, men føler ikke at jeg har et interessant nok liv til at det er verdt det.

[Ikkeanonymnok]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

Ja. Jeg har vurdert det, men føler ikke at jeg har et interessant nok liv til at det er verdt det.

Det syns jeg du har. Du lager til tider veldig mange innlegg med spørsmål og tema jeg skjønner at er viktig for deg, mye av det er også interessant å lese. Men det er kanskje ryddigere å ha det i én tråd?  

[lyseblå]

Ikkeanonymnok skrev (1 minutt siden):

Det syns jeg du har. Du lager til tider veldig mange innlegg med spørsmål og tema jeg skjønner at er viktig for deg, mye av det er også interessant å lese. Men det er kanskje ryddigere å ha det i én tråd?  

 Skal lage meg en dagbok 🙂 Vil også bare si at jeg vet jeg ikke burde opprette så mange tråder, hadde bare mye tanker i kveld.

[Ikkeanonymnok]

lyseblå skrev (1 minutt siden):

 Skal lage meg en dagbok 🙂 Vil også bare si at jeg vet jeg ikke burde opprette så mange tråder, hadde bare mye tanker i kveld.

Lov å ha mye tanker, spesielt når man leser gamle ting man har skrevet som du beskriver i hovedinnlegget. 

For å svare på det så er det nok ikke så enkelt der og da i en slik situasjon å klare å tenke rasjonelt. Akkurat som at man noen dager klarer å ta til seg komplimenter mens andre ganger så fnyser man det bort. Eller noen dager er man stolt av egen innsats mens andre dager blir man irritert og lei fordi man ikke klarte mer. Det har nok mye å si hvilken tilstand man selv er i og hvordan man har det. 

Selvfølgelig hadde det vært lettere for deg å høre etter og gjøre det de sa den gang men mest sannsynlig var du for syk til å skjønne det. Det gagner deg ikke å henge deg for mye opp i det nå for du kan ikke endre fortiden uansett. Men jeg skjønner samtidig at du har de tankene du har. 

[AnonymBruker]

lyseblå skrev (28 minutter siden):

I kveld fant jeg igjen gammel blogg jeg skrev for noen år siden og der var blant annet ett par tekster om tvangsbehandling. Det fikk meg til å tenke på den perioden. Jeg har vert igjennom det meste. Fastholding. Beltelegging. Tvangsmedisinering. Hvorfor lot jeg det skje? Hvorfor hørte jeg ikke etter? Jeg var så dum som ikke hørte etter. Jeg kunne jo bare vert rolig. Ikke kjempet mot. Sagt ja til å svelge den tabletten. I det jeg leser klarer jeg ikke tro på at det var meg. Det føles ikke ut som meg. Jeg er omtrent den mest stille, rolige og konfliktskye personen du kan tenke deg. Likevel ble jeg holdt fast og tvangsmedisinert minst 30 ganger, holdt fast av så mange de klarte å tilkalle ved å utløse alarmen, beltelagt fordi jeg forsøkte skade meg og ble voldelig i det de forsøkte stoppe meg. Jeg er så redd for å ende opp med å bli slik igjen. Det føltes ikke ut som noe jeg kunne kontrollere.

Jeg skammer meg veldig over hvordan jeg var.

Jeg har også vært tvangsmedisinert. Jeg ble ikke tvangsmedisinert på den måten da, for de kalte det tvangsmedisinering,  men jeg trengte ikke å bli holdt fast, for jeg godtok det på en måte. Jeg skammer meg derimot over alt det rare jeg sa og gjorde i forkant av tvangsmedisineringen. Jeg skjønner liksom ikke at jeg kunne si og gjøre så mye rart. Jeg visste jo i ettertid at det bare var tull. Jeg som er så voksen,  vet jo at alt det jeg sa da, ikke henger på greip. Veldig rart at hjernen kan få folk til å få vrangforestillinger,  når man hele livet før, har hatt helt vanlige tanker. Heldigvis har vrangforestillingene forsvunnet. I dag tenker jeg ikke på det lenger. Jeg tror at det som skjedde den gangen, skjedde fordi jeg en periode var mye alene, og ble gående å gruble for meg selv. Det tålte ikke jeg. Jeg har aldri opplevd beltelegging. Jeg har heller aldri vært voldelig da. Jeg er også en stille og rolig person.

Anonymkode: c4351...e66

[Glitter]

Jeg er også egentlig ganske stille, snill og rolig, men har vært i slike situasjoner jeg også. Det er ikke gøy å tenke på. Men jeg har ikke visst hvordan håndtere meg selv når det har stått på.