Forakt.

[Fru2020]

Jeg var på følelsesintervju ved gruppepoliklinikken i dag. Vi snakker om to-tre følelser om gangen. I dag skulle vi egentlig snakke om forakt. Men jeg fikk ikke helt tak i den følelsen. Jeg kom ikke på et eneste eksempel på når jeg hadde følt forakt.

Er det noen som kan gi meg noen tanker om hva en legger i ordet forakt og helst kommer med eksempler på situasjoner hvor en selv har følt forakt?

[Glitter]

Jeg føler forakt mot meg selv og kan periodevis kjenne på avsky når jeg ser meg i speilet. Både pga ting jeg har gjort, men det kom lenge før de tingene skjedde. 

Da jeg møtte min eks i rettsaken så kjente jeg på ren forakt mot den psykopaten som prøvde å komme med et smil mot meg som om han trodde jeg ennå hadde han kjær. Det bygger seg opp som avsky og en dirrende bølge gjennom hele kroppen. Jeg ønsket å drepe han for å være ærlig. 

Det er det jeg har av eksempel, men er vanskelig å beskrive den følelsen. Det er ikke noe jeg ofte kjenner på rettet mot andre, og jeg er generelt en veldig tilgivende person. Men mot meg selv er det daglig. 

Det går vel også an å kjenne på forakt mot noe en person har gjort, men samtidig være i stand til å ikke føle forakt mot selve mennesket. Jeg har nok litt vanskelig for akkurat det. Å skille handling og menneske. 

Endret 27. juli 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Det er feks når noen er så lei av deg at de driter i hvordan du har det. 

Anonymkode: 4a3ff...aae

[stjernestøv]

Føler det er forakt jeg føler ovenfor meg selv når jeg spiser mye. 

[Vhanja]

Forakt er en følelse jeg ikke kjenner på ofte, og da bare mot noen få mennesker som jeg synes gjør ting som er ekstremt forferdelige eller avskyelige. Som f.eks Trump, Josef Fritzl eller dyremishandlere.

Det er mer enn å mislike, men en følelse hvor man har overhodet ingen respekt, medlidenhet eller sympati igjen med personen. Det de har gjort/sagt/står for/mener er så grunnleggende ille at man ikke føler noe annet en avsky, en følelse av at man ikke kan utstå personen.