hva gjør jeg her?

[Gjest stille]

her ?? søke hvor? forvirra! ønsker å bli hørt men orker ikke høre min egen stemme, den har vært så slem, så gnålete og irriterende, så sutrete, så selvgod, så ødeleggende men tilsynelatende oppbyggende , egoistisk. Jeg er vel den stemmen - kanskje - hvem er jeg?

Hvor kommer det fra?

Uforståelige drømmer.

Et lite slott. Veldig lite. Veldig pent på utsiden. Det eksisterer i allfall. Hvem er den venninna som dro meg med dit? Hun sa det spøkte der. En liten jente som gråt og ropte på hjelp. Vi ville hjelpe henne. Hjelpe et spøkelse!!?? Det tok lang tid før jeg også klarte å se henne. Jeg husker ikke om jeg fant henne på utsiden eller innsiden av slottets vegger. Men hun føltes mer og mer levende. Hun var liten og utrolig redd og trist. Jeg følte mer og mer omsorg og kjærlighet for henne. Venninnen min forsvant ett eller annet sted med henne. Jeg fikk med meg kjæresten min inn i slottet for å "ta" den slemme, farlige og skremmende faren til den lille jenta. Det var bare det at han var et spøkelse og han var forferdelig vanskelig å få fatt på. Jeg kjennte kraften hans, men jeg så ham aldri. Det var en vanvittig kraft. Føltes elektrisk. Vond.Den rev og slet i meg, ville dra meg med. Jeg følte et forferdelig sinne mot denne pappa`n. Rotet opp og ned trapper i rom som enten var i forfall eller under oppussing. Søkte hjelp av kjæresten min som rota rundt og lette etter denne pappa`n, men som hverken så ham eller følte ham. Han ville hjelpe meg, men rakk aldri bort til meg før den slemme pappa`n hadde smetti ivei igjen. Etter hvert kom det en kamerat av kjæresten min inn i slottet. Jeg kjente ham ikke. De var mest opptatt av hverandre og det de prata om. De hørte meg bare halvveis innimellom. Jeg følte meg som en plage for dem hver gang jeg sa ifra om angrepet og smerten jeg ble utsatt for og ropte om hjelp, og jeg følte meg mere og mere utmatta samtidig som jeg var vanvittig rasende på denne pappa`n som jeg ville ta makta ifra. Jeg følte meg forferdelig ensom og redd. Så våknet jeg.

Jeg føler på en måte at den venninna som tok meg med til slottet og fortalte meg om den lille jenta, er venninnen min som døde for noen år tilbake. Hvem den lille jenta er aner jeg ikke. Men jeg savner dem forferdelig begge to. Det gjør meg så vondt at jeg ikke klarte å ta vare på dem.

Det var visst ikke så godt å skrive heller. Orda på papiret bråker de også, om enn ikke så mye som de som kommer ut fra munnen.

[Gjest stille]

det er nok ingen som tør å svare meg...eller vet hva de skal si...eller har noe å si....eller kanskje ingen har sett dette....kanskje ingen vil se på det teite bråket....???....det kan vel kanskje ta litt tid....men de andre får jo svar.....kanskje det snart kommer noen å sier ett eller annet.....å, jeg føler meg kjempeteit som skrev noe her...det ble jo helt feil....jeg skammer meg veldig....jeg kommer aldri hit igjen.

Det må da finnes noen andre?

Men tør jeg å si så teite ting igjen, og hvor hører det hjemme, og hvem skal jeg tørre å si det til....kanskje ingen vil høre på meg alikevel, selv om det ser ut som om andre blir hørt.?

Jeg tør ikke her noe mer.

[leenie]

det er nok ingen som tør å svare meg...eller vet hva de skal si...eller har noe å si....eller kanskje ingen har sett dette....kanskje ingen vil se på det teite bråket....???....det kan vel kanskje ta litt tid....men de andre får jo svar.....kanskje det snart kommer noen å sier ett eller annet.....å, jeg føler meg kjempeteit som skrev noe her...det ble jo helt feil....jeg skammer meg veldig....jeg kommer aldri hit igjen.

Det må da finnes noen andre?

Men tør jeg å si så teite ting igjen, og hvor hører det hjemme, og hvem skal jeg tørre å si det til....kanskje ingen vil høre på meg alikevel, selv om det ser ut som om andre blir hørt.?

Jeg tør ikke her noe mer.

Jeg har bare ikke så mye si, alltid... Men jeg bryr meg, det skal du vite...

Klem fra

[Gjest samboer]

jeg tenker på deg jeg og...

[Gjest tutta]

det er nok ingen som tør å svare meg...eller vet hva de skal si...eller har noe å si....eller kanskje ingen har sett dette....kanskje ingen vil se på det teite bråket....???....det kan vel kanskje ta litt tid....men de andre får jo svar.....kanskje det snart kommer noen å sier ett eller annet.....å, jeg føler meg kjempeteit som skrev noe her...det ble jo helt feil....jeg skammer meg veldig....jeg kommer aldri hit igjen.

Det må da finnes noen andre?

Men tør jeg å si så teite ting igjen, og hvor hører det hjemme, og hvem skal jeg tørre å si det til....kanskje ingen vil høre på meg alikevel, selv om det ser ut som om andre blir hørt.?

Jeg tør ikke her noe mer.

Noen ganger leser man bare andres innlegg......innlegg som setter et sterkt inntrykk på en, kan føre til at man kanskje ikke tør svare. Kanskje man er redd for å skrive noe galt/dumt eller noe som ikke passer?

Dine innlegg får en til å falle i dype tanker....man føler straks medfølelse, men mangler kanskje gode ord til deg?

Når du snakker,så kanskje du snakker lavt? slik at andre faktisk ikke hørte at du sa noe?en ting vet jeg, du er et fint menneske.Du blir hørt og folk tar det til seg i sine hjerter. Du har medsøstere her ute som bryr seg om deg.Sender masse varme og klem om du vil ha.

Nå sitter jeg igjen her og lurer på om jeg har skrevet noe dumt....det var ikke min hensikt.

[Gjest ciceta]

Jeg har bare ikke så mye si, alltid... Men jeg bryr meg, det skal du vite...

Klem fra

Kjære deg!

Ditt innlegg rørte meg veldig....Det er SÅ mye jeg villa sagt om dine ord og din drøm. Men jeg kjenner ikke deg. Jeg kjenner ikke din bakgrunn. Jeg vet ikke hva du har opplevd - hva du bærer på. Skjønner du meg??

Jeg forstår drømmen veldig godt - dette kunna vært min drøm. Den passer til min historie. Men alle drømmer kan tolkes på mange forskjellige måter.

Kanskje du kan fortelle litt om hvordan du selv tolker drømmen? Så skal jeg svare deg mer.

Klem