Å være åpen om psykoselidelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Synes det er veldig bra at du spør. Beklager hvis jeg virker avvisende i mitt første svar til deg. Jeg har skrevet inne her tidligere hvor noen begynte å plukke på diagnosen min og så tvil i hodet mitt. Var litt redd for det. 

Takk for svar, det går bra

Anonymkode: 32c1f...1c9

[AnonymBruker]

Dette var en nyttig tråd for meg. Sliter med samme dilemma om hvor åpen jeg skal være ovenfor familie/nære venner. Jeg er diagnostisert med paranoid psykose, men utad er jeg kun (delvis) åpen om depresjon/OCD (som jeg også har). Jeg er tidvis motvillig innlagt, og jeg tror de som står meg nær undrer seg over det. Savner på en måte å kunne gi en god og ærlig forklaring. Samtidig er det redselen for hvordan en sånn ærlighet vil bli mottatt og tolket. Ordet psykose er skremmende for mange. Vet ikke selv enda om jeg skal bli mer åpen eller ikke.

Anonymkode: b8417...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kan prøve å svare så godt jeg kan. Blir jo kun mine opplevelser da, men det er vel det du spør om. 

Jeg hører stemmer og har paranoide tanker egentlig hver dag, men regner ikke meg selv som psykotisk da siden jeg har god innsikt. 

Har behov for innleggelse noen ganger i året, når jeg blir veldig dårlig. Da kan jeg miste innsikten helt og det er veldig ekkelt. Tidligere ble det en del tvang, fordi jeg rakk å bli veldig dårlig før jeg ble innlagt. Derfor ble også psykosene mer alvorlig og varte lengre. Nå har jeg veldig god oppfølging og har lært å kjenne signaler, så får som regel til frivillig innleggelse før jeg blir veldig syk. Det er utrolig mye bedre.

Medisiner har jo effekt, men det har vært mye prøving og feiling. Blir veldig plaget med bivirkninger, så må med hver medisin veie fordeler og ulemper. Har funnet ut at uansett hvilken medisin jeg bruker, så er jeg også avhengig av å ha gode rutiner på søvn og få til litt sosial kontakt. Hvis jeg sover lite og isolerer meg, så kan jeg fort bli dårlig. Jeg takler også stress veldig dårlig, så må prioritere hva jeg kan bruke energi på. Men føler jeg er inne i en god balanse nå. 

Arbeid er vanskelig å få til. Noen dager kjenner jeg at jeg kanskje kunne klart å jobbe noen timer og jeg savner faktisk å ha en jobb, mens andre dager sliter jeg med minimale hverdagslige oppgaver. Og plutselig blir det noen uker på sykehus. Er liksom ingen arbeidsgivere som vil ansette noen som er så uforutsigbar. Men jeg har tenkt på å kanskje melde meg som frivillig en plass, for å kunne bidra litt når jeg er i form. 

Har noen få venner, men lite kontakt med de. Det tar veldig på å være sosial. Men jeg føler fortsatt at jeg ønsker relasjoner til andre mennesker. Kan bli veldig ensom.

Har alltid drømt om å stifte familie, men skjønner mer og mer at det kanskje ikke vil gå. Tenker at hvis det skal være aktuelt, så må jeg ha vært frisk (eller tilnærmet frisk) over noen år først. Heldigvis er jeg ung, så man kan ikke si noe sikkert om hvordan ting vil utvikle seg. Sånn som jeg forstår det vil 1/3 bli tilnærmet frisk, litt usikker (?)

Synes det er veldig bra at du spør. Beklager hvis jeg virker avvisende i mitt første svar til deg. Jeg har skrevet inne her tidligere hvor noen begynte å plukke på diagnosen min og så tvil i hodet mitt. Var litt redd for det. 

Anonymkode: 2a27c...e7a

Har du kjæreste nå og har du hatt tidligere? 

Anonymkode: 29212...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du kjæreste nå og har du hatt tidligere? 

Anonymkode: 29212...434

Hadde en kjæreste på barneskolen før jeg ble syk. Men forhold fra barneskolen telles vel ikke. Jeg har i voksen alder "holdt på" med et par stk, men ikke blitt noe ut av det fordi jeg blir så sliten av å måtte møte noen så ofte

Anonymkode: 2a27c...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette var en nyttig tråd for meg. Sliter med samme dilemma om hvor åpen jeg skal være ovenfor familie/nære venner. Jeg er diagnostisert med paranoid psykose, men utad er jeg kun (delvis) åpen om depresjon/OCD (som jeg også har). Jeg er tidvis motvillig innlagt, og jeg tror de som står meg nær undrer seg over det. Savner på en måte å kunne gi en god og ærlig forklaring. Samtidig er det redselen for hvordan en sånn ærlighet vil bli mottatt og tolket. Ordet psykose er skremmende for mange. Vet ikke selv enda om jeg skal bli mer åpen eller ikke.

Anonymkode: b8417...0b6

Du beskriver veldig godt akkurat hvordan det er for meg også!  Jeg fikk negative symptomer lenge før jeg fikk åpenbare positive symptomer, så jeg var feildiagnostisert med depresjon i flere år. Det var mye lettere å fortelle folk. Etter at jeg fikk schizofreni-diagnose så har jeg vegret meg sånn for å si det til noen, så alle tror fortsatt at jeg er deprimert. Kanskje de tenker at jeg har alvorlig selvskading/suicid-problematikk, siden jeg er så mye på sykehus. 
Det at jeg holder sykdommen min hemmelig føles egentlig veldig ugreit ut både for meg og for dem. Men jeg er jo redd for å fortelle. Synes det er dumt at vi med psykose skal måtte føle på dette… 

Anonymkode: 2a27c...e7a