Unormal og meget sterk reaksjon

[AnonymBruker]

Jeg jobber som renholdsoperatør på en psykiatrisk sengepost. Avd har en fantastisk leder og fantastiske ansatte. Kvaliteten på deres arbeid er skyhøy. Jeg blir verdsatt og inkludert i aller høyeste grad, også når det kommer til pasientene. Jeg er liksom en støttekontakt foR dem, og det betyr veldig mye for meg å kunne bidra på den måten. 

Idag var mine kolleger på de andre postene og jeg på sikkerhetskurs sammen med vår sjef og BHT. Vi snakket litt om hendelser vi har hatt. Da jeg fortalte om en av mine vanskelige hendelser som jeg hadde håndtert godt, fikk jeg så uventet og mye ros at jeg begynte å skjelve noe voldsomt, og hjertet dunket hardt. Jeg hadde en kaffekopp i hånda som jeg ikke klarte å sette på bordet. Etter hvert følte jeg at jeg mistet kontrollen. Jeg taklet det nesten ikke i hele tatt. Det veltet følelser innover meg, helt ukontrollert og uventet.

Jeg kjente at nå begynner jeg å grine, og jeg følte at nå mister jeg kontrollen. Jeg kunne ikke la det skje. Jeg kunne ikke dumme meg ut (det passet ikke i settingen vi var i) så jeg prøvde desperat å få kontroll på meg selv. Jeg snudde meg bort det lille jeg kunne snu meg sånn at jeg satt litt skjevt for sjefen som stirret på meg og bare smilte. Jeg holdt rett og slett på å briste, jeg skalv så mye som jeg aldri har gjort før. Og jeg svettet og rødmet. Jeg klarte ikke snakke fordi jeg skalv så voldsomt (og som jeg desperat forsøkte å skjule). Til slutt falt jeg rett og slett ut. Jeg følte meg i svime og de andre ble tåkete for meg. Jeg fikk heller ikke med meg det siste de sa, jeg ble fjern. Jeg var rett og slett borte et øyeblikk. Jeg ville bare at de skulle slutte å se på meg og snakke om meg, for jeg slet sånn og holdt på å briste, og det taklet jeg ikke (briste er det mest dekkende ordet jeg kommer på). De stoppet i siste liten. 

Det jeg fikk høre var at jeg passer så godt til å jobbe der fordi jeg er så rolig, tillitsfull, tålmodig, empatisk, snill og omsorgsfull. Og det var så mange som snakket om meg, og det var bare fine ord. Det betydde jo mye for meg å høre det, for jobben betyr mye for meg. Jeg trives godt, og jeg får selvtilt og mestringsfølelse av å jobbe der fordi det er en meget utfordrende avd i ilegg til at jeg selv har sosial angst og sliter med mitt. 

Jeg har tidligere også blitt tilbudt ekstravakter på kjøkkenet på posten av lederen på posten, noe jeg så på som et tegn på tillit osv, for hn er en meget autoritær og bestemt leder (og samtidig snill, omsorgsfull og hyggelg, hn tar svært godt vare på både pasienter og ansatte i form av omsorg og grenser). 

Men.. Hva skjedde? Jeg har aldri reagert sånn før. Jeg var sliten idag, og mine kolleger har ikke vært av de som har «sett» meg før. Det handler liksom alltid om dem, og det er vanskellg å komme til orde. Har tenkt på om det kan være årsaken. 

Jeg satte uansett stor pris på å høre det. For jobben betyr mye for meg. Jeg trives så godt der. 
 

Anonymkode: b1371...c13

[AnonymBruker]

Det høres vel egentlig bare ut som om du fikk motstand mot all den dritten du snakker om deg selv, og at dte ble vanskelig for deg å takle at så mye positivt kom på en gang.

Anonymkode: 7ef01...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det høres vel egentlig bare ut som om du fikk motstand mot all den dritten du snakker om deg selv, og at dte ble vanskelig for deg å takle at så mye positivt kom på en gang.

Anonymkode: 7ef01...c22

Tusen takk for tilbakemelding. Det du skriver gir mening. Jeg var litt redd for at det skulle skje igjen en annen gang  

Anonymkode: b1371...c13