Kjenner depresjonen igjen. Det går mot vinter og jeg føler liksom «dette er alt»

[UtakknemligDiva]

For å ta hensyn til anonymitet kan jeg ikke gå helt i detaljene på hva som har skjedd. Men jeg har jo den siste tiden vært ok/glad. I går kveld fikk jeg en beskjed som gjorde at jeg sov veldig dårlig i natt, har bare vært glodvarm, også i hele dag. Hjalp å ta en kald dusj, og stod lengre enn vanlig fordi jeg var så varm. Heldigvis hadde jeg fri i dag, men i morgen har jeg jobb. Nå vet jeg isåfall hva depresjonen min skyldes.. den skyldes at jeg søker så mye mer enn det som det virker som finnes. Men hvordan skal jeg takle dette med å være søkende? Jeg føler meg som en fange i eget liv hvor alt dreier seg om å dra på jobb. Jeg har virkelig ingen konkrete planer. Jeg hadde… frem til i går kveld. Så var det liksom bare rett ned og nå vet jeg ikke hva for noe jeg skal finne på. Livet er alt for mye reprise og kun eksistere. I tillegg så irriterer jeg meg over at jeg blir sliten, fordi jeg «har ikke tid til å sove». Greit å sove, men det tar liksom så lang tid å få sovnet inn. Kroppen min blir også sliten, for jeg går fort 15-20.000 skritt hver dag, og jeg fortsetter å være rastløs, men bena mine er for slitne og kroppen min vil bare sitte/legge seg. 

Jeg er så stresset og nedfor nå at å måtte spise er et tiltak. Jeg kommer til å måtte forklare noe til sjefen som er jævlig pinlig (ikke noe jeg har gjort på jobben, men som det kommer til å bli satt spørsmål ved). Og jeg vet ikke når/hvordan jeg skal si det. Prøver å trøste meg med at det har skjedd mye verre på kloden… kriger, Titanic dro med seg mange ned, folk fyllekjører og skader andre osv.. «så jeg er bare en mikroskopisk del på denne kloden» hender det folk trøster seg/meg med.. men funker ikke å tenke sånn i lengden heller, for ingen hadde sagt det samme lenger om de ble lammet og ikke kunne bevege seg.. så jeg må bare leve med disse følelsene. Og håpe det ordner seg. Men jeg bare vet ikke hvorfor det skjer. Det er denne forbannelsen jeg har følt hviler over meg hele tiden: At ting bare skal fortsette slik det har vært hele tiden, og forandringene er så små at de ikke merkes før det har gått år…