Jeg får ikke mer hjelp..

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert hele livet. Jeg har mot alle odds tatt en utdannelse fordi det var det jeg klarte, men er nå helt utkjørt. Er 28 år, bor hjemme og har ingenting igjen for alt strevet. Har ingen framtid, ingenting å leve for. Har fått prøve to antidepressiva, men de virket ikke. Så da ligger jeg her da, med solbriller og ørepropper. Hjemme, suicidal, klarer ikke jobbe. Har gått hos dps i 4 år uten bedring, men blir avsluttet nå, med ufør. Så hva gjør jeg? Har ingen livsmotivasjon, hvordan får man det egentlig? Blir helt kvalm av å tenke på at jeg må våkne i morgen. JA jeg har prøvd å trene, spise sunt osv. Er tydeligvis borderline (jeg mener det er feildiagnostisert) og alvorlig deprimert. Klarer meg ikke alene, behøver bistand til vasking av gulv/klær og rydding. 

Anonymkode: 29016...8f0

[Eva Sofie]

Er det noe du kan tenke deg å gjøre (dvs. fylle tiden med?). Ikke alt trenger å bruke så mye energi for å skape mening i dagens digitale samfunn.

Jeg hadde også blitt svært deprimert hadde jeg skulle ligge hele døgnet, stenge ute alle inntrykk og kun bedrive døgnets våkne timer med ukonstruktiv og negativ grubling, slik jeg oppfatter at du gjør. Det er motorveien inn i en negativ spiral in i å opprettholde en depresjon - ikke motsatt vei. Lurer litt på hvorfor du har på solbriller? Hvilken effekt opplever du at de har for deg?

Leit at antidepressiv medisin ikke har hjulpet deg. Jeg kan trolig ikke hjelpe deg videre med det, men spør likevel: Hvilken type antidepressiv medisiner har du forsøkt?

Skal du nå avsluttes permanent og ikke ha noen oppfølgning eller hva er planen? Kommunal oppfølgning? Fastlegen (om du har noen...)? Hva tenker du om det?

Ønsker deg virkelig det beste - du fortjener bedre... Og jeg tror og håper at det er mulig... Men jeg er også en evig optimist inntil det motsatte er bevist  

[AnonymBruker]

Er det som skjer de fleste når en blir ufør for da blir en ikke regnet som samfunnsøkonomisk å hjelpe. 

Så det gjelder ikke bare deg!!!! 

Men for depresjon så hjelper det uansett ikke å bare sitte på et kontor å prate om det samma om og om igjen. Du må ut døra, eller gjøre aktiviteter inne. Og du må finne ut av hvorfor du er deprimert. Kanskje du rett og slett er deprimert fordi du ikke har en jobb og dermed bare sitter hjemme alene og gjør ingenting? Selvsagt blir dagene meningsløse da.. 

Anonymkode: 3cf9f...e74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er det som skjer de fleste når en blir ufør for da blir en ikke regnet som samfunnsøkonomisk å hjelpe. 

Så det gjelder ikke bare deg!!!! 

Men for depresjon så hjelper det uansett ikke å bare sitte på et kontor å prate om det samma om og om igjen. Du må ut døra, eller gjøre aktiviteter inne. Og du må finne ut av hvorfor du er deprimert. Kanskje du rett og slett er deprimert fordi du ikke har en jobb og dermed bare sitter hjemme alene og gjør ingenting? Selvsagt blir dagene meningsløse da.. 

Anonymkode: 3cf9f...e74

Vel, det er to stykker på dette forumet som får mer hjelp enn mange andre til sammen og begge to er uføre. 

 

Anonymkode: df1e2...fba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vel, det er to stykker på dette forumet som får mer hjelp enn mange andre til sammen og begge to er uføre. 

 

Anonymkode: df1e2...fba

Vel hun ene har nettopp fått ufør og for det andre er hun en av de som går "hardest til verks" for å få hjelp.

Noen virker som nesten straffer helsevesenet de gangene de ikke får hjelp ved å gjøre drastiske ting som uansett gjør at de uansett ender opp på sykehuset (somatikken). "nå skal jeg virkelig vise de at jeg vil dø!". Selvsagt samtidig som de sørger for å sms eller kontakte noen som skaffer de hjelp. 

Og noen andre igjen vil også få mer hjelp kun fordi de har barn. Da blir de automatisk mer "samfunnsnyttig" å hjelpe. Vi vil tross alt ikke ha traumatiserte barn som igjen trenger mye hjelp som voksne. 

Men jeg tror ikke du skal tenke så mye på det, fordi jeg tenker det går mere utover disse personene enn deg. Psykolog og innleggelser er så oppskrytt. Mange spesielt de med personlighetsforstyrrelser blir avhengig av hjelpen de får og blir verre jo mer hjelp de får eller tilogmed ønsker ikke å bli bedre fordi da får de ikke lenger "omsorgen" fra de ansatte på psyk. 

Anonymkode: 3cf9f...e74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vel hun ene har nettopp fått ufør og for det andre er hun en av de som går "hardest til verks" for å få hjelp.

Noen virker som nesten straffer helsevesenet de gangene de ikke får hjelp ved å gjøre drastiske ting som uansett gjør at de uansett ender opp på sykehuset (somatikken). "nå skal jeg virkelig vise de at jeg vil dø!". Selvsagt samtidig som de sørger for å sms eller kontakte noen som skaffer de hjelp. 

Og noen andre igjen vil også få mer hjelp kun fordi de har barn. Da blir de automatisk mer "samfunnsnyttig" å hjelpe. Vi vil tross alt ikke ha traumatiserte barn som igjen trenger mye hjelp som voksne. 

Men jeg tror ikke du skal tenke så mye på det, fordi jeg tenker det går mere utover disse personene enn deg. Psykolog og innleggelser er så oppskrytt. Mange spesielt de med personlighetsforstyrrelser blir avhengig av hjelpen de får og blir verre jo mer hjelp de får eller tilogmed ønsker ikke å bli bedre fordi da får de ikke lenger "omsorgen" fra de ansatte på psyk. 

Anonymkode: 3cf9f...e74

Jo, men de får fortsatt ganske mye hjelp i form av innleggelser og andre tilbud på et nivå som mange andre bare kan drømme om å få. Det er de som er suicidale, selvskader, er dypt deprimerte til det punktet at de slutter å dusje og bor i søppel men som ikke får mer enn 1 time i måneden på DPS og som ellers blir henvist til dagsenter eller å ringe mental helses hjelpetelefon.

Det er en forskjellsbehandling som ikke er pasientenes feil, men systemets, men jeg blir uansett provosert når jeg ser hvordan de oppfører seg når de har så mange hjelpere i ryggen både utenfor psykiatrisk avdeling og innenfor.

Men jeg er helt enig i at de med barn må prioriteres over de som ikke har barn så lenge barna er mindreårige. 

Anonymkode: df1e2...fba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo, men de får fortsatt ganske mye hjelp i form av innleggelser og andre tilbud på et nivå som mange andre bare kan drømme om å få. Det er de som er suicidale, selvskader, er dypt deprimerte til det punktet at de slutter å dusje og bor i søppel men som ikke får mer enn 1 time i måneden på DPS og som ellers blir henvist til dagsenter eller å ringe mental helses hjelpetelefon.

Det er en forskjellsbehandling som ikke er pasientenes feil, men systemets, men jeg blir uansett provosert når jeg ser hvordan de oppfører seg når de har så mange hjelpere i ryggen både utenfor psykiatrisk avdeling og innenfor.

Men jeg er helt enig i at de med barn må prioriteres over de som ikke har barn så lenge barna er mindreårige. 

Anonymkode: df1e2...fba

Kanskje fordi det er mer tilfredstillende for helsepersonell å hjelpe de som er mer oppegående og snakkesalig enn de som er dypt deprimerte og ikke en gang klarer snakke eller beveger seg som en død zombie? 

Anonymkode: 3cf9f...e74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kanskje fordi det er mer tilfredstillende for helsepersonell å hjelpe de som er mer oppegående og snakkesalig enn de som er dypt deprimerte og ikke en gang klarer snakke eller beveger seg som en død zombie? 

Anonymkode: 3cf9f...e74

For å kunne hjelpe oss må vi jo kunne hjelpes også. Om vi ikke gjør en innsats selv kan vi ikke hjelpes. En lege kommer ikke hjem til oss og henter oss om vi trenger hjelp, vi må selv oppsøke lege og ta i mot hjelp og ikke minst gjøre det som kreves av oss for at vi skal kunne hjelpes. 

Anonymkode: 29a72...7c7

[Everybody]

Hvorfor har du bare prøvd to AD? Anbefaler å prøve flere. For meg fungerte Effexor, SNRI veldig bra til å få bort den verste depresjonen selv om jeg fortsatt er deprimert. Kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, man har ingen livsmotivasjon og alt føles ut som et ork, til og med å se på en film, man vil helst bare ligge i senga og sove mest mulig og dagens høydepunkt er når man skal sove på natta. Du kan ikke noe for at du har det slik, det er hjerneendringer og kjemisk ubalanse som kan bli rettet opp hvis man finner den rette medisinen.

[ISW]

Et nytt eksempel på hvordan inkompetanse i DPS står i fare for å ta liv.

Jeg blir så ekstremt provosert av å lese dette. Etter 4 år på DPS har du fått prøve to medisiner, en masse samtaler og blir nå kastet ut med en borderline-diagnose og uføretrygd. Du burde DEFINITIVT utredes og behandles for en diagnose innen det bipolare spektrum. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at hvis du behandles korrekt med stemningsstabiliserende medisin etter gjeldende retningslinjer, så blir du fin igjen.

Stå på, snakk med fastlegen og ikke mist håpet.

[frosken]

ISW skrev (1 minutt siden):

Et nytt eksempel på hvordan inkompetanse i DPS står i fare for å ta liv.

Jeg blir så ekstremt provosert av å lese dette. Etter 4 år på DPS har du fått prøve to medisiner, en masse samtaler og blir nå kastet ut med en borderline-diagnose og uføretrygd. Du burde DEFINITIVT utredes og behandles for en diagnose innen det bipolare spektrum. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at hvis du behandles korrekt med stemningsstabiliserende medisin etter gjeldende retningslinjer, så blir du fin igjen.

Stå på, snakk med fastlegen og ikke mist håpet.

Nå synes jeg du er altfor, altfor bombastisk. På hvilket grunnlag mener du å kunne vite at vedkommende vil ha nytte av behandling mot bipolaritet? Vi vet jo ikke noe om hvorvidt vedkommende har blitt utredet godt eller ikke. Eller er det informasjon jeg har oversett?

 

[ISW]

frosken skrev (Akkurat nå):

Nå synes jeg du er altfor, altfor bombastisk. På hvilket grunnlag mener du å kunne vite at vedkommende vil ha nytte av behandling mot bipolaritet? Vi vet jo ikke noe om hvorvidt vedkommende har blitt utredet godt eller ikke. Eller er det informasjon jeg har oversett?

 

Skjønner at du synes det, men jeg synes det er helt feil at man bare går på DPS dag ut og dag inn og prøver to AD og deretter blir kalt behandlingsresistent.

Hvis du leser på Psykia sine sider vil du se at de aller fleste som er «behandlingsresistente» med behandling med vanlige AD blir bedre av stemningsstabiliserende medisin. Dessuten - hvis diagnosen borderline er vurdert er det vel gitt at det er et svingende stemningsleie? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje fordi det er mer tilfredstillende for helsepersonell å hjelpe de som er mer oppegående og snakkesalig enn de som er dypt deprimerte og ikke en gang klarer snakke eller beveger seg som en død zombie? 

Anonymkode: 3cf9f...e74

Plenty av oppegående og snakkesalige mennesker som ikke får hjelp.

Anonymkode: df1e2...fba

[frosken]

ISW skrev (9 minutter siden):

Skjønner at du synes det, men jeg synes det er helt feil at man bare går på DPS dag ut og dag inn og prøver to AD og deretter blir kalt behandlingsresistent.

Hvis du leser på Psykia sine sider vil du se at de aller fleste som er «behandlingsresistente» med behandling med vanlige AD blir bedre av stemningsstabiliserende medisin. Dessuten - hvis diagnosen borderline er vurdert er det vel gitt at det er et svingende stemningsleie? 

Jeg mener at vi i denne tråden ikke vet verken hvilke utredninger som er gjort eller hvilken behandling som er tilbudt, med unntak at det har vært tilbudt lite medikamenter. Dersom diagnosen er korrekt, så har ikke medikamentell behandling noen stor plass for mange. 

 

[AnonymBruker]

ISW skrev (2 timer siden):

Et nytt eksempel på hvordan inkompetanse i DPS står i fare for å ta liv.

Jeg blir så ekstremt provosert av å lese dette. Etter 4 år på DPS har du fått prøve to medisiner, en masse samtaler og blir nå kastet ut med en borderline-diagnose og uføretrygd. Du burde DEFINITIVT utredes og behandles for en diagnose innen det bipolare spektrum. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at hvis du behandles korrekt med stemningsstabiliserende medisin etter gjeldende retningslinjer, så blir du fin igjen.

Stå på, snakk med fastlegen og ikke mist håpet.

Etter å ha gått til dps ukentlig i 4år tror jeg nok av ts sin behandler ville funnet ut av det for lengst dersom hun skulle hatt bipolar.... 

Anonymkode: 3cf9f...e74

[Glitter]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Etter å ha gått til dps ukentlig i 4år tror jeg nok av ts sin behandler ville funnet ut av det for lengst dersom hun skulle hatt bipolar.... 

Anonymkode: 3cf9f...e74

Jeg fikk bipolar-diagnosen i januar i år jeg, og jeg har hatt samme behandler siden 2017. Men mine hypomanier har gradvis blitt mer intens og tydelig og før i tiden tok jeg ikke kontakt med psykiatrien under hypomaniene. Men i 2017 var det en psykiater som mente jeg var bipolar. Det ble aldri fulgt opp og jeg fikk diagnosen borderline. Så var det noen på dette forumet som mente på jeg kunne være bipolar. Så ble jeg hypoman under innleggelser noe jeg ikke hadde vært før. I 2021 mente en psykiater pga nok en hypomani at jeg var bipolar, men min behandler var ennå usikker. Så ble jeg hypoman på nytt, og da etter oppfordring fra behandler så dokumenterte jeg hele hypomanien i dagboken min. Så fikk hun lese hele boken i januar 2022 fra start (2019) til slutt, og da satt hun diagnosen. Ja forresten i 2020 var jeg med i et forskningsprosjekt hvor jeg ble utredet og det slo ut på bipolar. Også i sommer måtte jeg for første gang medisineres ned fra hypomanien for den gav seg ikke og jeg var høyere enn noen gang. 

Så det kan skje at det tar lang tid før man får diagnosen. Min behandler så seg nok litt blind på dette med at jeg har borderline pluss at jeg har jo med årene fått kraftigere og hyppigere hypomanier. Og også begynt å ta kontakt også når jeg blir høy sånn at det faktisk ble dokumentert. Jeg har ikke gått mye poliklinisk og tar selv kontakt ved behov. Så gikk jo ikke ukentlig noen steder. Typisk hos meg var at jeg red bølgen også tok jeg kontakt idet jeg kræsjet i etterkant. 

Hva som er tilfelle for TS aner ikke jeg. Jeg bare sier at det er ingen selvfølgelighet det du sier.

Endret 24. september 2022 av Glitter

[Glitter]

Glitter skrev (12 minutter siden):

Jeg fikk bipolar-diagnosen i januar i år jeg, og jeg har hatt samme behandler siden 2017. Men mine hypomanier har gradvis blitt mer intens og tydelig og før i tiden tok jeg ikke kontakt med psykiatrien under hypomaniene. Men i 2017 var det en psykiater som mente jeg var bipolar. Det ble aldri fulgt opp og jeg fikk diagnosen borderline. Så var det noen på dette forumet som mente på jeg kunne være bipolar. Så ble jeg hypoman under innleggelser noe jeg ikke hadde vært før. I 2021 mente en psykiater pga nok en hypomani at jeg var bipolar, men min behandler var ennå usikker. Så ble jeg hypoman på nytt, og da etter oppfordring fra behandler så dokumenterte jeg hele hypomanien i dagboken min. Så fikk hun lese hele boken i januar 2022 fra start (2019) til slutt, og da satt hun diagnosen. Ja forresten i 2020 var jeg med i et forskningsprosjekt hvor jeg ble utredet og det slo ut på bipolar. Også i sommer måtte jeg for første gang medisineres ned fra hypomanien for den gav seg ikke og jeg var høyere enn noen gang. 

Så det kan skje at det tar lang tid før man får diagnosen. Min behandler så seg nok litt blind på dette med at jeg har borderline pluss at jeg har jo med årene fått kraftigere og hyppigere hypomanier. Og også begynt å ta kontakt også når jeg blir høy sånn at det faktisk ble dokumentert. Jeg har ikke gått mye poliklinisk og tar selv kontakt ved behov. Så gikk jo ikke ukentlig noen steder. Typisk hos meg var at jeg red bølgen også tok jeg kontakt idet jeg kræsjet i etterkant. 

Hva som er tilfelle for TS aner ikke jeg. Jeg bare sier at det er ingen selvfølgelighet det du sier.

Men jeg fikk tilbakevendende depressiv lidelse av min behandler to år før hun endret den til bipolar da. Den første hun gav meg var dog borderline. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etter å ha gått til dps ukentlig i 4år tror jeg nok av ts sin behandler ville funnet ut av det for lengst dersom hun skulle hatt bipolar.... 

Anonymkode: 3cf9f...e74

Også behandlere kan bli enøyde og kun se de tror de kommer til å se. Noen ganger trenger folk at noen nye øyne ser på situasjonen. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (14 minutter siden):

Også behandlere kan bli enøyde og kun se de tror de kommer til å se. Noen ganger trenger folk at noen nye øyne ser på situasjonen. 

Tror du virkelig ikke de har lært mer etter 5år i psykologistudie? Og bipolar er jo en alvorlig lidelse så skulle vært umulig å misse den i 4år

Anonymkode: 3cf9f...e74

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror du virkelig ikke de har lært mer etter 5år i psykologistudie? Og bipolar er jo en alvorlig lidelse så skulle vært umulig å misse den i 4år

Anonymkode: 3cf9f...e74

Joda fullt mulig det. DPS misset bipolar hos meg i 13 år. 

Endret 24. september 2022 av aa-k-j