Jeg angrer på at jeg ba om hjelp og nå kan jeg aldri be om hjelp igjen, hva om jeg trenger hjelp?

[AnonymBruker]

I går var jeg ærlig og ba jeg om hjelp fra behandler i kommunen. Hun kom hjem til meg og var med meg på legevakten. Men jeg sa nei til innleggelse. Det var jo helt unødvendig av meg å be om hjelp da? Jeg kunne bare klart meg selv uavhengig av dette. Det at jeg ble kjørt til legevakten og snakket med legen der i 2 minutter hadde jo ingenting å si, jeg ble jo ikke noe bedre av det. Så jeg kunne bare vært hjemme og ikke sagt det til noen. Så hvorfor var jeg så dum/uvitende/vanskelig at jeg ba om hjelp?

Jeg tenker også på - hva om jeg skulle trenge hjelp en annen gang? Jeg kan jo aldri be om hjelp igjen. Verken behandler i kommunen eller legevakten kommer til å ta meg alvorlig nå. 

Så, hva gjør jeg nå da?

Anonymkode: d9b66...ea0

[Worriesome Plenty 2]

Nå setter du ett katastrofe scenario i hodet.

Det eneste som hindrer deg fra hjelp en annen gang er stolthet i så fall.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

I går var jeg ærlig og ba jeg om hjelp fra behandler i kommunen. Hun kom hjem til meg og var med meg på legevakten. Men jeg sa nei til innleggelse. Det var jo helt unødvendig av meg å be om hjelp da? Jeg kunne bare klart meg selv uavhengig av dette. Det at jeg ble kjørt til legevakten og snakket med legen der i 2 minutter hadde jo ingenting å si, jeg ble jo ikke noe bedre av det. Så jeg kunne bare vært hjemme og ikke sagt det til noen. Så hvorfor var jeg så dum/uvitende/vanskelig at jeg ba om hjelp?

Jeg tenker også på - hva om jeg skulle trenge hjelp en annen gang? Jeg kan jo aldri be om hjelp igjen. Verken behandler i kommunen eller legevakten kommer til å ta meg alvorlig nå. 

Så, hva gjør jeg nå da?

Anonymkode: d9b66...ea0

Det du lærte av dette, og som du kan ta med deg til en annen gang, er at du klarer brasene selv. Stol på deg selv. Du er kapabel til å ta vare på deg selv. Er ikke det bra da?

Anonymkode: a9fe3...93f

[AnonymBruker]

Oger skrev (1 time siden):

Nå setter du ett katastrofe scenario i hodet.

Det eneste som hindrer deg fra hjelp en annen gang er stolthet i så fall.

Ja, innser at jeg katastrofetenker, men det kan jo bli reelt? Det kan jo være de sier at siden jeg klarte det sist så burde jeg klare det nå også?

Anonymkode: d9b66...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du lærte av dette, og som du kan ta med deg til en annen gang, er at du klarer brasene selv. Stol på deg selv. Du er kapabel til å ta vare på deg selv. Er ikke det bra da?

Anonymkode: a9fe3...93f

Det er sant. Og det er jo veldig bra. Er bare redd for om jeg kanskje ikke får den hjelpen jeg trenger om jeg skulle havne i en lignende situasjon igjen?

Anonymkode: d9b66...ea0

[AnonymBruker]

Det du har lært av dette kan jo værre at du klarer å takle motgang og dårlige dager alene, uten å være innlagt. 

Anonymkode: f1195...1c1

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

I går var jeg ærlig og ba jeg om hjelp fra behandler i kommunen. Hun kom hjem til meg og var med meg på legevakten. Men jeg sa nei til innleggelse. Det var jo helt unødvendig av meg å be om hjelp da? Jeg kunne bare klart meg selv uavhengig av dette. Det at jeg ble kjørt til legevakten og snakket med legen der i 2 minutter hadde jo ingenting å si, jeg ble jo ikke noe bedre av det. Så jeg kunne bare vært hjemme og ikke sagt det til noen. Så hvorfor var jeg så dum/uvitende/vanskelig at jeg ba om hjelp?

Nei, det er bra at du ba om hjelp. De ønsker nok at du heller ber om hjelp en gang for mye enn en gang for lite, om du føler deg svært usikker på deg selv og hvordan du vil komme til å takle din egen situasjon og deg selv. Det er alltid lov å snu, og det å være abivalent i slike situasjoner vet alle at er svært vanlig å oppleve (selvoppholdelsesdriften) - også helsepersonell - (utenom enkelte her på DOL da...). Jeg synes det tvert imot var voksent og modig av deg, å si at "vet dere, dette tror jeg at jeg vil forsøke å håndtere selv likevel".

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker også på - hva om jeg skulle trenge hjelp en annen gang? Jeg kan jo aldri be om hjelp igjen. Verken behandler i kommunen eller legevakten kommer til å ta meg alvorlig nå. 

Anonymkode: d9b66...ea0

Vil de ikke? Sa de det når du valgte å dra hjem igjen? "Du kan bare våge å komme tilbake hit igjen, for nå har du brukt opp ALLE dine sjanser i livet. Se til å klar deg selv!" 😍 Jeg vil tro at det motsatte skjedde - at de ønsket deg lykke til og oppfordret deg til å ta kontakt om du fikk behov? Hva sa den psykiatriske sykepleieren til deg etterpå? Jeg vil tro ikke hun sa noe nedvurderende av det du har tenkt nå i ettertid... Tvert imot.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ja, innser at jeg katastrofetenker, men det kan jo bli reelt? Det kan jo være de sier at siden jeg klarte det sist så burde jeg klare det nå også?

Anonymkode: d9b66...ea0

Ser du at du nå snakker ned deg selv etter at du egentlig burde ha fremsnakket deg selv (for å bruke et 20 år gammelt kongelig begrep). Du sier at du er redd for å ikke få et tilbud neste gang du ev. oppsøker hjelpeapparatet fordi du nå takket nei. Jeg forstår for så vidt tankegangen din - at de kan tenke at siden du klarer deg hjemme nå, kan du gjøre det senere også. Men livet er ikke statisk, ikke for deg heller. Det endrer seg, situasjonen rundt kan endre seg og det kan være viktig å få frem med en ev. senere henvendelse. Som nevnt tenker jeg det var en modig beslutning å tenke at du vil forsøke hjemme istedenfor under beskyttende omgivelser.

Om du går og uroer deg mye for dette, synes jeg du skal ta det opp med kontaktpersonen din i kommunen eller behandleren du snakker med for å få en avklaring på hva hjelpeapparatet rundt deg tenker.

[Cesium]

Dette ser jeg på som utelukkende positivt! Det er ansvar i å be om hjelp, og det er ansvar i å klare seg hjemme. 
Å be om hjelp handler ikke bare om å bli innlagt, det handler om hjelp til å vurdere situasjonen. Du dro til legen og bestemte deg for at du ikke skulle legges inn. Det er en like viktig konklusjon som når avgjørelsen er innleggelse.

Neste gang vil du på nytt få hjelp til å avgjøre hva som er best for deg. Da har du en erfaring om at du kan klare deg hjemme, samtidig som du kan si at "denne gangen er nok innleggelse det beste". 

Det at du ikke ber om innleggelse hver gang, kan faktisk gjøre at du blir tatt mer på alvor når du faktisk trenger det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2022 den 19.35):

Det du har lært av dette kan jo værre at du klarer å takle motgang og dårlige dager alene, uten å være innlagt. 

Anonymkode: f1195...1c1

Ja, det er sant. Men jeg  er fortsatt redd for å bli overlatt til meg selv en gang når jeg virkelig trenger hjelp. 

Anonymkode: d9b66...ea0

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 5.10.2022 den 4.58):

Nei, det er bra at du ba om hjelp. De ønsker nok at du heller ber om hjelp en gang for mye enn en gang for lite, om du føler deg svært usikker på deg selv og hvordan du vil komme til å takle din egen situasjon og deg selv. Det er alltid lov å snu, og det å være abivalent i slike situasjoner vet alle at er svært vanlig å oppleve (selvoppholdelsesdriften) - også helsepersonell - (utenom enkelte her på DOL da...). Jeg synes det tvert imot var voksent og modig av deg, å si at "vet dere, dette tror jeg at jeg vil forsøke å håndtere selv likevel".

Vil de ikke? Sa de det når du valgte å dra hjem igjen? "Du kan bare våge å komme tilbake hit igjen, for nå har du brukt opp ALLE dine sjanser i livet. Se til å klar deg selv!" 😍 Jeg vil tro at det motsatte skjedde - at de ønsket deg lykke til og oppfordret deg til å ta kontakt om du fikk behov? Hva sa den psykiatriske sykepleieren til deg etterpå? Jeg vil tro ikke hun sa noe nedvurderende av det du har tenkt nå i ettertid... Tvert imot.

Ser du at du nå snakker ned deg selv etter at du egentlig burde ha fremsnakket deg selv (for å bruke et 20 år gammelt kongelig begrep). Du sier at du er redd for å ikke få et tilbud neste gang du ev. oppsøker hjelpeapparatet fordi du nå takket nei. Jeg forstår for så vidt tankegangen din - at de kan tenke at siden du klarer deg hjemme nå, kan du gjøre det senere også. Men livet er ikke statisk, ikke for deg heller. Det endrer seg, situasjonen rundt kan endre seg og det kan være viktig å få frem med en ev. senere henvendelse. Som nevnt tenker jeg det var en modig beslutning å tenke at du vil forsøke hjemme istedenfor under beskyttende omgivelser.

Om du går og uroer deg mye for dette, synes jeg du skal ta det opp med kontaktpersonen din i kommunen eller behandleren du snakker med for å få en avklaring på hva hjelpeapparatet rundt deg tenker.

Ja, jeg kjenner alltid på veldig ambivalens knyttet til det å skulle be om hjelp eller ikke. Innerst inne tror jeg egentlig at jeg alltid vil ha hjelp, men så er det jo ofte selvmordstankene og depresjonen tar fullstendig overhånd, og da blir det jo vanskelig.

 Du har rett i at de ikke sa noe negativt, men det var bare en følelse jeg fikk. At de var oppgitt, lei, gitt meg opp. De sa bare at jeg burde fokusere på å klare å sove så det kanskje ble bedre dagen etter. 

Jeg håper fremtidige legevaktsleger, fastlege og behandlere tenker slik som du tenker her. 

Jeg skal ta det opp med behandler neste gang.

Anonymkode: d9b66...ea0

[AnonymBruker]

Cesium skrev (På 5.10.2022 den 10.48):

Dette ser jeg på som utelukkende positivt! Det er ansvar i å be om hjelp, og det er ansvar i å klare seg hjemme. 
Å be om hjelp handler ikke bare om å bli innlagt, det handler om hjelp til å vurdere situasjonen. Du dro til legen og bestemte deg for at du ikke skulle legges inn. Det er en like viktig konklusjon som når avgjørelsen er innleggelse.

Neste gang vil du på nytt få hjelp til å avgjøre hva som er best for deg. Da har du en erfaring om at du kan klare deg hjemme, samtidig som du kan si at "denne gangen er nok innleggelse det beste". 

Det at du ikke ber om innleggelse hver gang, kan faktisk gjøre at du blir tatt mer på alvor når du faktisk trenger det. 

Du har rett i det du skriver. Jeg håper det vil gjøre at jeg blir tatt mer på alvor.

Anonymkode: d9b66...ea0