Hvordan er det best å takle dårlige psykiske perioder når man skal forholde seg til familie og venner?

[AnonymBruker]

Jeg er omgitt av familie hele tiden. Mann og tenåringsbarn som krever oppmerksomhet og gjøremål. Dessuten er det flere andre som fortjener min oppmerksomhet. En venninne som har mistet sin mann ,en mor som begynner å bli gammel og litt skral osv. Problemet er at når jeg er i en dårligere psykisk fase sier jeg ikke fra om det men blir mer stille og fjern. Da blir folk skuffet og familie blir irritert og klager på meg. Jeg klarer ikke si fra at jeg er inne i en depressiv fase for jeg vet at det uansett ikke vil bli tatt hensyn til. Så jeg strekker meg veldig langt for at familien og andre ikke skal merke noe. Kjenner på en intens smerte i kroppen og et veldig underskudd av krefter og livslyst og får en slags panikkfølelse over alle kravene rundt meg. Er dette riktig måte å takle det på?. Føler kanskje at hvis jeg bare fikk ta mer vare på meg selv i de tunge periodene så hadde jeg kommet meg raskere?. Eller er det bedre å leve som om man ikke er deprimert?. Får andre som har kjent psykisk lidelse pusterom og forståelse i de vanskelige periodene? Eller lider man i stillhet? 
 

Anonymkode: 3f24c...aa9

[Fru2020]

Jeg har slitt veldig mye med å dele med andre at jeg har det vondt når jeg har det vondt. Det sliter jeg enda med. Men i gode perioder forteller jeg gjerne hvordan det er for meg når jeg har det veldig vanskelig. Det har vært godt for meg. 

Jeg har fått mye støtte fra venner. De har tålt at jeg aldri inviterer, men at de må "bære" vennskapet. Jeg har også fått mye praktisk hjelp. 

Jeg tror ikke det gjør godt å spille bedre enn man er. Jeg spiller overfor sønnen min og detter ofte helt sammen når han drar. Det koster utrolig mye å late som.

Vet ikke om jeg har noen råd. Jeg føler veldig med deg. Det er vondt å ha det sånn.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (7 timer siden):

Jeg har slitt veldig mye med å dele med andre at jeg har det vondt når jeg har det vondt. Det sliter jeg enda med. Men i gode perioder forteller jeg gjerne hvordan det er for meg når jeg har det veldig vanskelig. Det har vært godt for meg. 

Jeg har fått mye støtte fra venner. De har tålt at jeg aldri inviterer, men at de må "bære" vennskapet. Jeg har også fått mye praktisk hjelp. 

Jeg tror ikke det gjør godt å spille bedre enn man er. Jeg spiller overfor sønnen min og detter ofte helt sammen når han drar. Det koster utrolig mye å late som.

Vet ikke om jeg har noen råd. Jeg føler veldig med deg. Det er vondt å ha det sånn.

Tusen takk for omtanke. Det du beskriver viser at du forstår og det hjelper litt å bli forstått. Jeg har ikke turt å la venner bære vennskapet og isolerte meg da jeg fikk en psykisk lidelse. Kanskje det er litt stolthet fra min side og dette å takle å være til bry. Veldig fint hvordan du beskriver det. Jeg har feks ikke fortalt noe til mine foreldre  selv om jeg har vært uføretrygdet pga psykisk lidelse i noen år nå. 

Anonymkode: 3f24c...aa9

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for omtanke. Det du beskriver viser at du forstår og det hjelper litt å bli forstått. Jeg har ikke turt å la venner bære vennskapet og isolerte meg da jeg fikk en psykisk lidelse. Kanskje det er litt stolthet fra min side og dette å takle å være til bry. Veldig fint hvordan du beskriver det. Jeg har feks ikke fortalt noe til mine foreldre  selv om jeg har vært uføretrygdet pga psykisk lidelse i noen år nå. 

Anonymkode: 3f24c...aa9

Jeg har også fortalt ytterst lite til mine foreldre. De vet selvfølgelig at jeg er innlagt ofte og at jeg er uføretrygdet. Men jeg har aldri sagt noe om mine utfordringer med suicidalitet for eksempel. Jeg tenker at om min sønn hadde hatt sånne problemer hadde det nesten ikke vært til å bære, så jeg vil ikke påføre dem den byrden.

Men jeg det har vært godt å dele også det med noen av mine nærmeste venner. Det har vært godt å snakke med noen som også kjenner min friske side, ikke bare den syke som helsevesenet kjenner.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Jeg har også fortalt ytterst lite til mine foreldre. De vet selvfølgelig at jeg er innlagt ofte og at jeg er uføretrygdet. Men jeg har aldri sagt noe om mine utfordringer med suicidalitet for eksempel. Jeg tenker at om min sønn hadde hatt sånne problemer hadde det nesten ikke vært til å bære, så jeg vil ikke påføre dem den byrden.

Men jeg det har vært godt å dele også det med noen av mine nærmeste venner. Det har vært godt å snakke med noen som også kjenner min friske side, ikke bare den syke som helsevesenet kjenner.

Kanskje jeg skal tørre å være mer åpen med venner, vet at noen hadde klart å bære det. De kjenner jo godt til min friske side. Og kanskje det å være med dem kan forsterke den siden. 

Anonymkode: 3f24c...aa9

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Kanskje jeg skal tørre å være mer åpen med venner, vet at noen hadde klart å bære det. De kjenner jo godt til min friske side. Og kanskje det å være med dem kan forsterke den siden. 

Anonymkode: 3f24c...aa9

Velg deg ut noen ekstra gode venner som du forteller mer til. Et godt vennskap skal tåle de vanskelige sidene ved livet også.

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 22.21):

Jeg er omgitt av familie hele tiden. Mann og tenåringsbarn som krever oppmerksomhet og gjøremål. Dessuten er det flere andre som fortjener min oppmerksomhet. En venninne som har mistet sin mann ,en mor som begynner å bli gammel og litt skral osv. Problemet er at når jeg er i en dårligere psykisk fase sier jeg ikke fra om det men blir mer stille og fjern. Da blir folk skuffet og familie blir irritert og klager på meg. Jeg klarer ikke si fra at jeg er inne i en depressiv fase for jeg vet at det uansett ikke vil bli tatt hensyn til. Så jeg strekker meg veldig langt for at familien og andre ikke skal merke noe.

"Fortjener din oppmerksomhet" sier du. Som jeg sa på et kollegamøte for litt siden: For at du skal kunne være der for andre, er det avgjørende at du setter av tid nok til å prioritere deg selv. Uten at du tar vare på deg selv godt nok, vil du heller ikke være i stand til å følge opp andre slik du gjerne ønsker.

AnonymBruker skrev (På 8.10.2022 den 22.21):

Kjenner på en intens smerte i kroppen og et veldig underskudd av krefter og livslyst og får en slags panikkfølelse over alle kravene rundt meg. Er dette riktig måte å takle det på?.

Til og med kroppen din forsøker å signaliserer at dette er den ikke begeistret for over lang tid. Jeg forstår den godt. Dette fremstår som svært klisjé, men det er ofte virksomt: Hva om du hadde hatt en god venn eller en søster/bror i tilsvarende situasjon som deg selv, som du ser hadde opplevd det samme psykiske og sosiale presset og stresset som deg selv over tid. Hva ville du da ha rådet vedkommende til?

Noe annet, som jeg selv har erfart, etter mange år i forhold og med psykiske vansker, er at for andre blir det straks mye enklere å akseptere at noe er som det er, f.eks. av humør eller oppførsel/energinivå, straks folk får en forklaring. Om ikke, kan det utrolig lett bli unødvendige misforståelser basert på for dålig kommunikasjon. Noe som er så elementært som å snakke sammen hos oss mennesker, kan i blant være så vanskelig 😍

 

Viktig tematikk du løfter opp, og lykke til videre