Sliter litt med å skille fantasi/drøm og virkelighet

[Glitter]

Hei. 

Jeg ligger på sykehus. Har gjentatte ganger i dag ligget og tenkt/halvsovd, for så å ha trodd det er reelle situasjoner jeg har tenkt på. Etter hvert kommer jeg på at det har vel bare skjedd i hodet mitt, men fortsatt er jeg usikker. Dette har skjedd igjen og igjen i hele dag. 

Jeg er på hjemmebane i en veldig vanskelig situasjon. Er dette et tegn på at jeg er veldig stresset eller hva er det? 

Jeg har også mye paranoia. Tror politiet spaner på meg, og at han fyren som truer meg har folk på bussen som spionerer på meg. 

I tillegg har jeg flere ganger i det siste måttet spørre om en gitt situasjon har skjedd før. For jeg får en tydelig følelse av at historien gjentar seg.

Prøver å rasjonalisere meg selv. Men hva skjer?

Og hvorfor opplever jeg selvskading som noe jeg til slutt må. Som om noen andre bestemmer over meg? Hvordan kan jeg neste gang nekte å la den bestemme at jeg skal gjøre noe jeg ikke vil?

Endret 23. oktober 2022 av Glitter

[Vhanja]

Hvem er den/de andre som bestemmer over deg ang selvskading? Hva skjer om du ikke hører på dem?

[Glitter]

Vhanja skrev (4 minutter siden):

Hvem er den/de andre som bestemmer over deg ang selvskading? Hva skjer om du ikke hører på dem?

Hører som oftest ikke på den, men det bare bygger seg opp til jeg ikke føler jeg har et valg. Kjennes ut som at da faller heler jeg bort på en måte, hvis jeg bare ignorerer han. Det er er en mannlig skikkelse som har bodd i meg så lenge jeg kan huske. Mannen med skyggetankene kalte jeg han som barn. 

Endret 23. oktober 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Får du noe sterke smertestillende nå sp kanskje det er årsaken. 

Anonymkode: 47ce4...fd5

[AnonymBruker]

Glitter skrev (4 minutter siden):

Hører som oftest ikke på den, men det bare bygger seg opp til jeg ikke føler jeg har et valg. Kjennes ut som at da faller heler jeg bort på en måte, hvis jeg bare ignorerer han. Det er er en mannlig skikkelse som har bodd i meg så lenge jeg kan huske. Mannen med skyggetankene kalte jeg han som barn. 

Men om du da kommer til det punktet at du føler du ikke har et valg. Kan det hjelpe å tenke at det er "bare" en følelse? Dvs at du har faktisk fortsatt et valg. Kanskje føles det i øyeblikket som om du da "faller bort", men det er jo bare midlertidig.

Jeg tenker det å utfordre fastsatte ideer om "har ikke noe valg". Hva skjer om du faktisk ikke hører på ham?

Anonymkode: 8ac48...dc1

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men om du da kommer til det punktet at du føler du ikke har et valg. Kan det hjelpe å tenke at det er "bare" en følelse? Dvs at du har faktisk fortsatt et valg. Kanskje føles det i øyeblikket som om du da "faller bort", men det er jo bare midlertidig.

Jeg tenker det å utfordre fastsatte ideer om "har ikke noe valg". Hva skjer om du faktisk ikke hører på ham?

Anonymkode: 8ac48...dc1

Dette var meg, kom borti AB-knappen.

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (2 minutter siden):

Dette var meg, kom borti AB-knappen.

Fysjameg da.... 

Anonymkode: 47ce4...fd5

[Glitter]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Får du noe sterke smertestillende nå sp kanskje det er årsaken. 

Anonymkode: 47ce4...fd5

Ja jeg får smertestillende nå, så det kan jo være derfor ja? 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men om du da kommer til det punktet at du føler du ikke har et valg. Kan det hjelpe å tenke at det er "bare" en følelse? Dvs at du har faktisk fortsatt et valg. Kanskje føles det i øyeblikket som om du da "faller bort", men det er jo bare midlertidig.

Jeg tenker det å utfordre fastsatte ideer om "har ikke noe valg". Hva skjer om du faktisk ikke hører på ham?

Anonymkode: 8ac48...dc1

Ja, det må jeg forsøke. Det er bare så vanskelig fordi da jeg var barn trodde jeg det var en mann som bodde inni hodet mitt. Og selv om jeg nå vet det ikke er mulig, så føles det sånn. 

Jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg slutter helt å høre på han. Annet enn at det skaper frykt. At verden blir skjev så jeg må skape likevekt.

Endret 23. oktober 2022 av Glitter

[Vhanja]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja jeg får smertestillende nå, så det kan jo være derfor ja? 

Ja, det må jeg forsøke. Det er bare så vanskelig fordi da jeg var barn trodde jeg det var en mann som bodde inni hodet mitt. Og selv om jeg nå vet det ikke er mulig, så føles det sånn. 

Jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg slutter helt å høre på han. Annet enn at det skaper frykt. At verden blir skjev så jeg må skape likevekt.

Men det gjør ikke noe om du føler frykt? Ikke misforstå, det er selvfølgelig fælt for en selv å føle på frykt. Men det skjer ikke noe. Verden består akkurat på samme måte.  (Dette er tanker som har hjulpet meg i situasjoner hvor jeg har følt på heftig frykt eller sorg). 

Vil bare utfordre deg litt på vanetanker.  

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja jeg får smertestillende nå, så det kan jo være derfor ja? 

Ja, det må jeg forsøke. Det er bare så vanskelig fordi da jeg var barn trodde jeg det var en mann som bodde inni hodet mitt. Og selv om jeg nå vet det ikke er mulig, så føles det sånn. 

Jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg slutter helt å høre på han. Annet enn at det skaper frykt. At verden blir skjev så jeg må skape likevekt.

Jeg tror ikke det er lurt å skylde på andre. Du kan ikke legge ansvaret for selvskadingen din over på noen andre enn deg selv. Du vet jo med deg selv at det ikke finnes en slik mann inne i hodet ditt. Når han ikke finnes kan han heller ikke tvinge deg til noe som helst. Ingen tvinger deg til å skade deg selv eller å være selvdestruktiv. Det er valg DU tar. 

Anonymkode: 47ce4...fd5

[hattifnattus]

 

Glitter skrev (1 minutt siden):

Ja jeg får smertestillende nå, så det kan jo være derfor ja? 

Ja, det må jeg forsøke. Det er bare så vanskelig fordi da jeg var barn trodde jeg det var en mann som bodde inni hodet mitt. Og selv om jeg nå vet det ikke er mulig, så føles det sånn. 

Jeg vet ikke hva som skjer hvis jeg slutter helt å høre på han. Annet enn at det skaper frykt.

Det som skjer da er at du med stor sannsynlighet slutter å skade deg og utagere til det punktet at du må opereres for det. Tanker i seg selv er ikke farlige, ei heller frykt. Det er bare veldig ubehagelig, men de er jo etterdønningene av slik selvskading også.

Det skaper frykt i deg å ikke adlyde den mannen, men det må da skape en enda større frykt i deg når du skader deg til du får varige men og har vært døden nær? 

[hattifnattus]

Vhanja skrev (12 minutter siden):

Men det gjør ikke noe om du føler frykt? Ikke misforstå, det er selvfølgelig fælt for en selv å føle på frykt. Men det skjer ikke noe. Verden består akkurat på samme måte.  (Dette er tanker som har hjulpet meg i situasjoner hvor jeg har følt på heftig frykt eller sorg). 

Vil bare utfordre deg litt på vanetanker.  

Dette er en tankegang som har hjulpet meg også. Jeg har vært langt nede i noen uker nå, og har så mye angst for noe som skal skje i overmorgen at jeg har både skadetrang og trang til å rømme bort. Det er et helvete av fysisk ubehag som jeg ikke unner min verste fiende, men det er fremdeles bare følelser og det kan ikke skade meg i annen form enn at jeg er veldig redd og fungerer dårligere. Den eneste som kan skade meg er meg selv om jeg gir etter. Og gir jeg etter, så har jeg like mye angst når det er overstått i tillegg til sår og andre skader. 

Min erfaring som tidligere selvskader er også at selv om det letter på trykket der og da, så hjelper det ikke i lengden.

Endret 23. oktober 2022 av hattifnattus

[hattifnattus]

Jeg ser nå at jeg har jo ikke svart på hovedspørsmålet. Sånn går det når man er frynsete i nervene og trøtt🤦‍♀️

Jeg tror dette er en reaksjon av det du har opplevd. Du har fortalt en stund nå hvor redd og paranoid du har vært, og det kombinert med det du har gjort nå (jeg vet ikke nøyaktig hva) og medisiner du får på sykehuset kan nok gjøre at du sklir litt mellom virkeligheten og fantasi. Du er jo traumatisert fra tidligere av, og denne hendelsen med mannen gjør jo ikke akkurat ting lettere for deg 😕

 

Bruk tiden du er der til å få samlet deg og ta det med ro, og bruk personalet du har rundt deg.

Endret 23. oktober 2022 av hattifnattus

[Glitter]

Vhanja skrev (19 minutter siden):

Men det gjør ikke noe om du føler frykt? Ikke misforstå, det er selvfølgelig fælt for en selv å føle på frykt. Men det skjer ikke noe. Verden består akkurat på samme måte.  (Dette er tanker som har hjulpet meg i situasjoner hvor jeg har følt på heftig frykt eller sorg). 

Vil bare utfordre deg litt på vanetanker.  

Nei frykt i seg selv gjør ikke noe. Men den situasjonen jeg er i nå har bare vært så alt for mye så da kom tilbakefallet etter nesten ett år skadefri. 😕

 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tror ikke det er lurt å skylde på andre. Du kan ikke legge ansvaret for selvskadingen din over på noen andre enn deg selv. Du vet jo med deg selv at det ikke finnes en slik mann inne i hodet ditt. Når han ikke finnes kan han heller ikke tvinge deg til noe som helst. Ingen tvinger deg til å skade deg selv eller å være selvdestruktiv. Det er valg DU tar. 

Anonymkode: 47ce4...fd5

Jeg skylder ikke på andre. Da tror jeg du misforstår meg. Men det er sterk tvang han gir meg tidvis og nå gav jeg dessverre etter. Men jeg vet at det er min feil. 

hattifnattus skrev (15 minutter siden):

 

Det som skjer da er at du med stor sannsynlighet slutter å skade deg og utagere til det punktet at du må opereres for det. Tanker i seg selv er ikke farlige, ei heller frykt. Det er bare veldig ubehagelig, men de er jo etterdønningene av slik selvskading også.

Det skaper frykt i deg å ikke adlyde den mannen, men det må da skape en enda større frykt i deg når du skader deg til du får varige men og har vært døden nær? 

Jeg er ikke redd for tankene mine eller følelsene mine. Det kan nok virke sånn, men jeg er ikke det. Men det blir en OCD-lignende tvang rundt det. 

Jeg blir redd når jeg merker jeg er i ferd med å gi etter for tvangen. For egentlig ønsker jeg ikke å gjøre det. Etterpå er jeg skamfull, sint og lei meg. Men mannen er stille og lar meg være i fred.

hattifnattus skrev (10 minutter siden):

Dette er en tankegang som har hjulpet meg også. Jeg har vært langt nede i noen uker nå, og har så mye angst for noe som skal skje i overmorgen at jeg har både skadetrang og trang til å rømme bort. Det er et helvete av fysisk ubehag som jeg ikke unner min verste fiende, men det er fremdeles bare følelser og det kan ikke skade meg i annen form enn at jeg er veldig redd og fungerer dårligere. Den eneste som kan skade meg er meg selv om jeg gir etter. Og gir jeg etter, så har jeg like mye angst når det er overstått i tillegg til sår og andre skader. 

Min erfaring som tidligere selvskader er også at selv om det letter på trykket der og da, så hjelper det ikke i lengden.

Det er sant. Det hjelper ikke i lengden. Du er sterk. ❤

[Glitter]

hattifnattus skrev (5 minutter siden):

Jeg ser nå at jeg har jo ikke svart på hovedspørsmålet. Sånn går det når man er frynsete i nervene og trøtt🤦‍♀️

Jeg tror dette er en reaksjon av det du har opplevd. Du har fortalt en stund nå hvor redd og paranoid du har vært, og det kombinert med det du har gjort nå (jeg vet ikke nøyaktig hva) og medisiner du får på sykehuset kan nok gjøre at du sklir litt mellom virkeligheten og fantasi. Du er jo traumatisert fra tidligere av, og denne hendelsen med mannen gjør jo ikke akkurat ting lettere for deg 😕

 

Bruk tiden du er der til å få samlet deg og ta det med ro, og bruk personalet du har rundt deg.

Det går så fint. ❤ 

Okei, takk for det. Jeg ble redd for om jeg holdt på å miste hodet helt. Men det du sier gir mening. Da vil det vel gå over også. 

Jeg har jo noen sammen med meg hele tiden, og selv om det føles unødvendig så er det litt greit også. Føler jeg holder meg mer tilstede i rett virkelighet da. 

[hattifnattus]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke redd for tankene mine eller følelsene mine. Det kan nok virke sånn, men jeg er ikke det. Men det blir en OCD-lignende tvang rundt det. 

Jeg blir redd når jeg merker jeg er i ferd med å gi etter for tvangen. For egentlig ønsker jeg ikke å gjøre det. Etterpå er jeg skamfull, sint og lei meg. Men mannen er stille og lar meg være i fred.

Det er sant. Det hjelper ikke i lengden. Du er sterk. ❤

Hva skjer om du ikke adlyder den OCD-trangen? Hvis jeg tolker det riktig så blir det på samme måte som med tvangshandlinger at det uroen inni kroppen ikke roer seg før du har gjort det? 

Nå vet jeg ikke hva som er vanlig behandling mot tvangshandlinger heller, men burde ikke det være noe som er mulig å få til?

[Glitter]

hattifnattus skrev (Akkurat nå):

Hva skjer om du ikke adlyder den OCD-trangen? Hvis jeg tolker det riktig så blir det på samme måte som med tvangshandlinger at det uroen inni kroppen ikke roer seg før du har gjort det? 

Nå vet jeg ikke hva som er vanlig behandling mot tvangshandlinger heller, men burde ikke det være noe som er mulig å få til?

Ja det stemmer. Uroen gir seg ikke før jeg har gjort det. Jeg vet ikke helt hva som skjer hvis jeg ikke gjør det. Av erfaring så bygger det seg opp til jeg gir etter. Til oh med om det så tar flere måneder. Så får jeg ro og balansen er gjenopprettet.

[hattifnattus]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Det går så fint. ❤ 

Okei, takk for det. Jeg ble redd for om jeg holdt på å miste hodet helt. Men det du sier gir mening. Da vil det vel gå over også. 

Jeg har jo noen sammen med meg hele tiden, og selv om det føles unødvendig så er det litt greit også. Føler jeg holder meg mer tilstede i rett virkelighet da. 

Jeg  vil tro du trenger ro, og at du får klarhet i hva som skal skje videre fremover med han mannen. I hvert fall nok til at du føler deg trygg i eget hjem og han ikke lenger utgjør noen trussel.

For å ta et eksempel fra eget liv: Hvis jeg har kjempesterk angst over tid kombinert med lite søvn, lite matinntak og er dehydrert så kan jeg ofte få helt merkelige paranoide tanker. Jeg trodde f.eks at da jeg og samboeren kjørte bil i 50- sonen så kom det til å komme noen som ville rive opp døra, dra meg ut og drepe meg. Innerst inne visste jeg jo at det ville jo ikke være mulig, men hodet mitt var fast bestemt på å spille det av om og om igjen. Jeg kunne også sitte på buss eller t-bane og føle at jeg er i livsfare, enda jeg logisk sett VET at jeg ikke er det.

Jeg kan også stå og rive og slite i ytterdøra og verandadøra og være hellig overbevist om at den ikke er låst, enda jeg faktisk kan se at den er låst og fremdeles er igjen etter å ha slitt i den i en halv evighet. Jeg må også flere ganger sjekke vannkoker, stekeplater, om jeg har husket å påføre hudpleieprodukter i riktig rekkefølge osv 😅

Om jeg ikke gjør dette så føler jeg på en enorm uro. Det er akkurat som det ligger og kverner i bakhodet og jeg får ikke til å slappe av eller puste riktig engang før "ritualet " er gjort så mange ganger som kroppen kjenner at den må.

Tvangstanker og handligner er slitsomt.

 

Endret 23. oktober 2022 av hattifnattus

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Ja det stemmer. Uroen gir seg ikke før jeg har gjort det. Jeg vet ikke helt hva som skjer hvis jeg ikke gjør det. Av erfaring så bygger det seg opp til jeg gir etter. Til oh med om det så tar flere måneder. Så får jeg ro og balansen er gjenopprettet.

Trist å lese at du aldri frisk.

håper 2023 blir et bedre år for deg❤️

Anonymkode: a18bf...5c2

[Glitter]

hattifnattus skrev (4 minutter siden):

Jeg  vil tro du trenger ro, og at du får klarhet i hva som skal skje videre fremover med han mannen. I hvert fall nok til at du føler deg trygg i eget hjem og han ikke lenger utgjør noen trussel.

For å ta et eksempel fra eget liv: Hvis jeg har kjempesterk angst over tid kombinert med lite søvn, lite matinntak og er dehydrert så kan jeg ofte få helt merkelige paranoide tanker. Jeg trodde f.eks at da jeg og samboeren kjørte bil i 50- sonen så kom det til å komme noen som ville rive opp døra, dra meg ut og drepe meg. Innerst inne visste jeg jo at det ville jo ikke være mulig, men hodet mitt var fast bestemt på å spille det av om og om igjen. Jeg kunne også sitte på buss eller t-bane og føle at jeg er i livsfare, enda jeg logisk sett VET at jeg ikke er det.

Jeg kan også stå og rive og slite i ytterdøra og verandadøra og være hellig overbevist om at den ikke er låst, enda jeg faktisk kan se at den er låst og fremdeles er igjen etter å ha slitt i den i en halv evighet. Jeg må også flere ganger sjekke vannkoker, stekeplater, om jeg har husket å påføre hudpleieprodukter i riktig rekkefølge osv 😅

Om jeg ikke gjør dette så føler jeg på en enorm uro. Det er akkurat som det ligger og kverner i bakhodet og jeg får ikke til å slappe av eller puste riktig engang før "ritualet " er gjort så mange ganger som kroppen kjenner at den må.

Tvangstanker og handligner er slitsomt.

 

Kjenner meg igjen. Jeg har I det siste vært engstelig for å få kappet av hodet av en tynn vaier på sykkel i full fart... 😛

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Trist å lese at du aldri frisk.

håper 2023 blir et bedre år for deg❤️

Anonymkode: a18bf...5c2

Takk. ❤ Føler selv det går bedre, selv om jeg nettopp gjorde det jeg gjorde. Men de på sykehuset er uenig da jeg har fastvakt..