Sinne og sorg over at man ikke fikk hjelp tidligere

[AnonymBruker]

Hvordan takler man det? Spesielt ute etter hvis noen har egne erfaringer? 

Hvis man fra 18årsalder har vært alvorlig psykisk syk, men helsevesenet har både feildiagnostisert deg og nektet deg videre hjelp og bare tenkt at andre typer "hjelp" var best. Aldri fått noe timer på dps. Mens nå mange år etter er du mye bedre, MEN du har jo fortsatt et stort sår inni deg. Du har aldri fått hatt noen ungdomstid og ting man gjerne gjør som ung voksen som å dra på fest eller få seg kjæreste. Du har aldri opplevd det fordi du var psyk og klarte ikke det som andre klarte. Og nå er det gått mange år, men årene er borte. Man tenker på hva om man bare fikk hjelp den gangen og rett diagnose (jeg sier hjelp og ikke rett hjelp i og med at personen her aldri fikk noe tilbud av DPS)

Anonymkode: 55c80...e35

[AnonymBruker]

Man må bare gå videre.

Det er vondt å vite hva man har mistet, men man får ikke fortiden tilbake. Derfor er det mye bedre å fokusere på fremtiden hvor man nå har fått riktig diagnose og  forhåpentligvis hjelp. Jeg fikk riktig diagnose i slutten av tyveårene, for det fikk jeg en stigmatiserende feildiagnosering, og hele oppveksten har folk behandlet meg på en måte som ikke er forenelig med mitt sykdomsbilde.

Jeg vil aldri få oppleve å ha en normal ungdomstid med de minepælene som vanlig ungdom hadde, som å gå på videregående, ha kjæreste, dra på fester, ta lappen, flytte på hybel osv. Men det er greit. Jeg kan fortsatt oppleve gode ting nå og fremover.

Anonymkode: 8f481...e15

[Fru2020]

For meg handlet det om at eksmannen min ikke fikk sin diagnose og rett medisinering for etter vi hadde gått fra hverandre. Hele voksenlivet mitt har dreid seg om hans svingninger og selvmedisinering med alkohol. Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt kunne vært annerledes om han hadde fått medisiner allerede i begynnelsen av livet vårt sammen. 

En kan ikke bruke for mye tid på å tenke på det. Det er trist når livet ikke har hvert som det burde ha vært eller kunne ha vært, men tenker man for mye på det kan man ende opp som veldig bitter og det tenker jeg er en veldig vond følelse og tilstand.

 

[Everybody]

Ja, jeg tenker også mye på at jeg kunne unngått å blitt psykotisk hvis jeg hadde fått hjelp for problemene mine før. Det er veldig vondt å tenke på, men det er ikke annet å gjøre med det enn å legge det bak seg og fokusere på fremtiden.

[Gjest Hurja]

Det er fryktelig sårt om jeg tenker på det. For meg er det verst at jeg ikke husker det meste av barnas oppvekst. Men man får ikke gjort om fortiden. Jeg har akseptert det og tenkt at jeg ikke vil kaste bort nåtid og fremtid på å gruble på det. Jeg vil heller gjøre det beste utav det. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2022 den 20.59):

Hvordan takler man det? Spesielt ute etter hvis noen har egne erfaringer? 

Hvis man fra 18årsalder har vært alvorlig psykisk syk, men helsevesenet har både feildiagnostisert deg og nektet deg videre hjelp og bare tenkt at andre typer "hjelp" var best. Aldri fått noe timer på dps. Mens nå mange år etter er du mye bedre, MEN du har jo fortsatt et stort sår inni deg. Du har aldri fått hatt noen ungdomstid og ting man gjerne gjør som ung voksen som å dra på fest eller få seg kjæreste. Du har aldri opplevd det fordi du var psyk og klarte ikke det som andre klarte. Og nå er det gått mange år, men årene er borte. Man tenker på hva om man bare fikk hjelp den gangen og rett diagnose (jeg sier hjelp og ikke rett hjelp i og med at personen her aldri fikk noe tilbud av DPS)

Anonymkode: 55c80...e35

Jo, jeg har mine opplevelser og kunne hatt mye å være bitter over at livet ikke ble som ønsket både fysisk sykdom og påkommet funksjonsnedsettelser samt psykisk feildiagnostisering,, men jeg ser også på nært hold, både egen familie og enkelte venner, hvor selvødeleggende på lang sikt det er å sitte fast i den sirupen som heter bitterhet og stadig gnaging over hvordan livet kunne ha vært og alt de i dag ikke får til (kontrafaktisk tenkning). Jeg har forståelse for hvorfor, men tenker likevel at det er bortkastet krefter, fordi man heller kunne ha brukt disse kreftene på å skapt seg et bedre liv i nåtiden - ikke gå baklengs inn i fremtiden, som et sitat sier. Men jeg tror ikke at dette bestemmer ofte ikke hver enkelt bevisst. 

 

Det var for en stund siden en artikkel bak betalingsmur i Psykologisk.no av Eirik Hørthe, en bra og fagkyndig skribent, om dette temaet, den var så god at jeg kopierte ut de beste avsnittene, og her er et lite utdrag:

 

 

"Når vi lever et liv i preteritum, risikerer vi at følelsene våre er mer i overenstemmelse med det som var, enn det som faktisk er: Sorgen kommer ofte på besøk, og bitterheten ligger som et slør over blikket. Hjernen begynner å drøvtygge de samme opplevelsene om og om igjen, gjerne i form av tanker som begynner med «om bare…» eller «hvis ikke…».

 

Dette kalles kontrafaktisk tenkning på fagspråket og er et tegn på at vi har et uavklart forhold til fortiden. Denne tankeformen er en slags indre protest mot at livet ble som det ble.

 

Selv om vi har god grunn til å protestere, hjelper det oss sjelden. Tvert imot: Vi har ikke plass til å ta imot det som kommer, om vi er fylt til randen med det som allerede har passert.

 

Det er derfor Yalom anbefaler oss å gi slipp på håpet om en bedre fortid, slik at vi kan begynne å skape en bedre fremtid."

 

Her er lenken til hele artikkelen (bak betalingsmur):

https://psykologisk.no/2022/04/det-er-vanskeligere-a-vaere-en-engel-i-helvete-enn-en-djevel-i-himmelen/

[emilie321]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jo, jeg har mine opplevelser og kunne hatt mye å være bitter over at livet ikke ble som ønsket både fysisk sykdom og påkommet funksjonsnedsettelser samt psykisk feildiagnostisering,, men jeg ser også på nært hold, både egen familie og enkelte venner, hvor selvødeleggende på lang sikt det er å sitte fast i den sirupen som heter bitterhet og stadig gnaging over hvordan livet kunne ha vært og alt de i dag ikke får til (kontrafaktisk tenkning). Jeg har forståelse for hvorfor, men tenker likevel at det er bortkastet krefter, fordi man heller kunne ha brukt disse kreftene på å skapt seg et bedre liv i nåtiden - ikke gå baklengs inn i fremtiden, som et sitat sier. Men jeg tror ikke at dette bestemmer ofte ikke hver enkelt bevisst. 

 

Det var for en stund siden en artikkel bak betalingsmur i Psykologisk.no av Eirik Hørthe, en bra og fagkyndig skribent, om dette temaet, den var så god at jeg kopierte ut de beste avsnittene, og her er et lite utdrag:

 

 

"Når vi lever et liv i preteritum, risikerer vi at følelsene våre er mer i overenstemmelse med det som var, enn det som faktisk er: Sorgen kommer ofte på besøk, og bitterheten ligger som et slør over blikket. Hjernen begynner å drøvtygge de samme opplevelsene om og om igjen, gjerne i form av tanker som begynner med «om bare…» eller «hvis ikke…».

 

Dette kalles kontrafaktisk tenkning på fagspråket og er et tegn på at vi har et uavklart forhold til fortiden. Denne tankeformen er en slags indre protest mot at livet ble som det ble.

 

Selv om vi har god grunn til å protestere, hjelper det oss sjelden. Tvert imot: Vi har ikke plass til å ta imot det som kommer, om vi er fylt til randen med det som allerede har passert.

 

Det er derfor Yalom anbefaler oss å gi slipp på håpet om en bedre fortid, slik at vi kan begynne å skape en bedre fremtid."

 

Her er lenken til hele artikkelen (bak betalingsmur):

https://psykologisk.no/2022/04/det-er-vanskeligere-a-vaere-en-engel-i-helvete-enn-en-djevel-i-himmelen/

Dette var fint skrevet. Er helt enig, men samtidig så tenker jeg innimellom litt på hvordan livet kunnet ha blitt hvis jeg ikke hadde blitt frarøvet en normal barndom. Samtidig så tenker jeg også innimellom på hvor heldig jeg har vært, som har blitt så mye bedre enn det jeg var på mitt dårligste. Men er ikke opphengt i dette da. Har egentlig nok med å holde hode over vannet i hverdagen og å gjøre hver uke best mulig.

[påskelilje]

Eva Sofie skrev (4 timer siden):

"Når vi lever et liv i preteritum, risikerer vi at følelsene våre er mer i overenstemmelse med det som var, enn det som faktisk er: Sorgen kommer ofte på besøk, og bitterheten ligger som et slør over blikket. Hjernen begynner å drøvtygge de samme opplevelsene om og om igjen, gjerne i form av tanker som begynner med «om bare…» eller «hvis ikke…».

Det var veldig godt skrevet. Det er så uendelig trist med de som er fanget i fortiden på denne måten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.10.2022 den 20.59):

Hvordan takler man det? Spesielt ute etter hvis noen har egne erfaringer? 

Hvis man fra 18årsalder har vært alvorlig psykisk syk, men helsevesenet har både feildiagnostisert deg og nektet deg videre hjelp og bare tenkt at andre typer "hjelp" var best. Aldri fått noe timer på dps. Mens nå mange år etter er du mye bedre, MEN du har jo fortsatt et stort sår inni deg. Du har aldri fått hatt noen ungdomstid og ting man gjerne gjør som ung voksen som å dra på fest eller få seg kjæreste. Du har aldri opplevd det fordi du var psyk og klarte ikke det som andre klarte. Og nå er det gått mange år, men årene er borte. Man tenker på hva om man bare fikk hjelp den gangen og rett diagnose (jeg sier hjelp og ikke rett hjelp i og med at personen her aldri fikk noe tilbud av DPS)

Anonymkode: 55c80...e35

Vet ikke hvordan en best skal takle det. Tenker at jeg har mista veldig mye tid til depresjon. Skulle ønske jeg fikk riktig diagnose og riktig hjelp tidligere.  Riktig hjelp. Fått en slags hjelp, men hadde den vært rettet mot det som i grunnen er problemet,  hadde nok den vært mye mer værd. 15 år etter første alvorlige periode. Jeg visste ikke bedre da jeg svarte på spørsmålene i utredningen. Jeg svarte ærlig men manglet noe kunnskap om hva som lå i ulike begrep, og manglet kanskje innsikt. Så tenker jeg likevel at de skulle funnet det ut. Kanskje det er urettferdig tenkt av meg  siden jeg svarte som jeg gjorde. Men jeg er likevel bitter. Eller lei meg. Eller sørger over tapt tid.

Hvordan jeg takler det? Jeg prøver å tenke og slå meg til ro med at dette kan jeg ikke gjøre noe med. Det ble som det ble. Se fremover eller på nuet i stedet.

Men det er ikke alltid så enkelt 

Anonymkode: 5325a...456

[FjellOgDalar]

Jeg har også kjent på bitterhet fordi den bipolare lidelsen min stakk kjepper i hjulene i en sånn grad at jeg endte på uføretrygd. Nå som jeg har vært stabil i snart fire år, har jeg inntatt mer "that´s the situation, deal whit it and make the best of it holdning. Fortida kan man ikke gjøre noe med. Nåtida og framtida kan man derimot gjøre noe med - skape noe godt for seg selv. Det å kverne rundt hvisomatte dersomatte er uhensiktsmessig, og utrolig lite produktivt. Slike tankespiraler hjelper ikke.