Å ikke akseptere at man er syk

[Cesium]

Er det flere her som strever med det?

Jeg går i samme fella gang på gang hvor jeg pusher meg selv for langt for å bevise for meg selv og andre at jeg er akkurat like kompetent og har like mye å gi som alle andre. Også blir jeg selvfølgelig dårlig. 

Men jeg VET jo at jeg har så mye inni meg som kan brukes til godt. Derfor er det utrolig frustrerende at sykdom skal begrense mulighetene. Synes egentlig det er helt forferdelig og vet ikke hvordan jeg skal akseptere det.

[Everybody]

Ja, samme her. Man vil så gjerne fungere normalt i samfunnet som alle andre men må til slutt bare akseptere at det kommer aldri til å skje eller at det tar lang tid før det skjer. Før hadde jeg ikke særlig mye sykdomsinnsikt, mens nå har jeg en god del av det og skjønner hvorfor jeg ikke klarer like mye som før.

[Cesium]

Everybody skrev (3 minutter siden):

Ja, samme her. Man vil så gjerne fungere normalt i samfunnet som alle andre men må til slutt bare akseptere at det kommer aldri til å skje eller at det tar lang tid før det skjer. Før hadde jeg ikke særlig mye sykdomsinnsikt, mens nå har jeg en god del av det og skjønner hvorfor jeg ikke klarer like mye som før.

Det med sykdomsinnsikt er interessant. For jeg føler også at jeg har fått mye bedre innsikt enn jeg hadde før. Men vet ikke helt hva det egentlig innebærer. Har man god innsikt hvis man er klar over utfordringene sine, men likevel ikke klarer å handle deretter? Feks kan jeg tenke "Jeg vet at jeg trenger nok søvn, for søvnmangel er en trigger for psykose hos meg. Men jeg har så mange viktige tanker, så akkurat nå er det faktisk viktigere å gruble enn å sove"

[AnonymBruker]

Hva slags sykdom har du da?

Anonymkode: 8e9b7...822

[Cesium]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva slags sykdom har du da?

Anonymkode: 8e9b7...822

Paranoid schizofreni, men ville ikke lagt for mye vekt på diagnosen for jeg er fortsatt i tvil om det er riktig 

[Glitter]

Hmm, jeg vet ikke. Men jeg "sliter" med at jeg er mye raskere enn de rundt meg til å påstå at jeg er i en stabil fase. Jeg mener jeg er stabil nå, men er bare litt over en uke siden en litt alvorlig hendelse som endte med sykehusinnleggelse og operasjon. Jeg spurte min behandler om jeg framstår med dårlig selvinnsikt når jeg sier at jeg er stabil nå, mtp at det er kort tid siden det der. Da sa hun at vi har i hvert fall ulikt tidsperspektiv på hva som er lang nok tid før man kan kalles stabil. Jeg er jo litt som en hund. Lever i nuet når det gjelder følelser.

Det gjør jo også at jeg feks sier ifra til barnas far at jeg er blitt bedre. Mens han er ennå der at han ikke sier ifra til barna at de skal til meg før dagen før i fall jeg plutselig får tilbakefall. 

Det gjør også at jeg får tanker om å gjøre x antall ting i løpet av en uke som kanskje egentlig er over min kapasitet. Fordi jeg lever sånn i nuet med den oppfatning av at nå har jeg vært stabil og rolig i 1,5 uke. Dermed er den ustabile perioden endelig over. 

Likevel får jeg høre at jeg har god innsikt i egen sykdom. 

Så ikke vet jeg hvordan man aksepterer, eller tar hensyn til seg selv, i perioder hvor man selv tenker at man er i god form. For kræsjen kommer jo. Gang på gang.

Endret 1. november 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (9 timer siden):

Hmm, jeg vet ikke. Men jeg "sliter" med at jeg er mye raskere enn de rundt meg til å påstå at jeg er i en stabil fase. Jeg mener jeg er stabil nå, men er bare litt over en uke siden en litt alvorlig hendelse som endte med sykehusinnleggelse og operasjon. Jeg spurte min behandler om jeg framstår med dårlig selvinnsikt når jeg sier at jeg er stabil nå, mtp at det er kort tid siden det der. Da sa hun at vi har i hvert fall ulikt tidsperspektiv på hva som er lang nok tid før man kan kalles stabil. Jeg er jo litt som en hund. Lever i nuet når det gjelder følelser.

Det gjør jo også at jeg feks sier ifra til barnas far at jeg er blitt bedre. Mens han er ennå der at han ikke sier ifra til barna at de skal til meg før dagen før i fall jeg plutselig får tilbakefall. 

Det gjør også at jeg får tanker om å gjøre x antall ting i løpet av en uke som kanskje egentlig er over min kapasitet. Fordi jeg lever sånn i nuet med den oppfatning av at nå har jeg vært stabil og rolig i 1,5 uke. Dermed er den ustabile perioden endelig over. 

Likevel får jeg høre at jeg har god innsikt i egen sykdom. 

Så ikke vet jeg hvordan man aksepterer, eller tar hensyn til seg selv, i perioder hvor man selv tenker at man er i god form. For kræsjen kommer jo. Gang på gang.

Også sånn, ved hypomani da. Jeg kan vite jeg er høy, så synes jeg etter litt tid at jeg har landet. Etter enda litt tid, ser jeg at nei, jeg hadde langt fra landet da jeg mente det.

Eller når jeg er nede, merker jeg jo det. Men  merkelig nok er jeg i starten for optimistisk når det gjelder hva jeg kan klare. Så ser jeg dag for dag at jeg klarer likevel ikke det, og ikke det.., så til slutt må jeg innse hvor lite jeg klarer.

Og jeg har alltid innbilt meg at jeg hele tiden har god innsikt 

Anonymkode: 450ae...e71

[AnonymBruker]

Ja det kan jeg kjenne meg igjen i. Vil ikke begrenses av depresjon og kjører hardt på. 

Anonymkode: 39e6d...705

[Glitter]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Også sånn, ved hypomani da. Jeg kan vite jeg er høy, så synes jeg etter litt tid at jeg har landet. Etter enda litt tid, ser jeg at nei, jeg hadde langt fra landet da jeg mente det.

Eller når jeg er nede, merker jeg jo det. Men  merkelig nok er jeg i starten for optimistisk når det gjelder hva jeg kan klare. Så ser jeg dag for dag at jeg klarer likevel ikke det, og ikke det.., så til slutt må jeg innse hvor lite jeg klarer.

Og jeg har alltid innbilt meg at jeg hele tiden har god innsikt 

Anonymkode: 450ae...e71

Kjenner meg igjen. I loggen under hypomaniene mine har jeg innimellom skrevet at nå er jeg roligere så lander nok nå. Før jeg ved neste loggføring timer eller dagen etter skriver at nope, her er det full fyr ennå. 

[Fru2020]

Jeg kjenner meg igjen i det å leve i nuet. Når jeg har det bra tenker jeg at det skal vare alltid og at jeg ikke skal få de syke nedturene igjen. Og så blir jeg så uendelig skuffet når de kommer og kjører meg selv ned. Jeg blir oppriktig overrasket over hver nedtur. Til minne behandleres store irritasjon. Det er ikke ofte jeg merker at de blir frustrert, men at jeg er overrasket når det kommer en nedtur klarer de ikke å skjule irritasjonen over.

Jeg sluttet med å finne det rette aktivitetsnivået. Jeg tar på meg for mye, tror at jeg klarer mer enn jeg kan. 

Jeg synes det er vanskelig å akseptere at jeg skal være så fysisk sliten. At jeg ikke orker mer enn å ligge på sofaen. Greit nok at jeg grubler og tenker masse, men jeg burde jo kunne legge sammen klær mens jeg grubler.

[AnonymBruker]

Til overskriften: Jeg aksepterer at jeg har en sykdom, men ikke den det påstås at jeg har. 

Anonymkode: 8e9b7...822