Romme følelser- sint sønn.

[Kayia]

Jeg syns Kashmir har gitt deg mange gode råd, både i form av konkrete tips og til refleksjon for deg. I tillegg det disse kan det vært fint for dere om du lufter dette når dere ellers har det fint. Ikke gjør det til et "nå må vi snakke sammen om noe vanskelig"-øyeblikk, men mer som et "mens vi sitter her og spiser sammen"-prat. Si noe sånt som at "du, når vi to ikke er enige, så lurer jeg innimellom hva du har mest lyst til at jeg skal gjøre. Jeg syns det er helt greit at du trenger å være for deg selv, men har også lyst til at vi skal bli venner igjen. Hva tenker du om dette?". Kanskje du også skal spørre "hva er det jeg gjør som gjør deg irritert?". Og NB, du må tåle svaret hans, og ikke komme med motargument basert på det du ønsker. Sier han at du maser for mye må du være innstilt på å gjøre noe med det.

Det viktigste er å vise at du tåler følelsene hans. Dette betyr at du må la han være sint når han er sint, trist når han er lei seg etc, og ikke antyde eller taust formidle at han ikke får lov til å være sint, trist eller frustrert. Det hjelper ikke å si at du rommer følelsene om du ikke greier å vise at det er greit. Det gjør du best ved å ikke speile følelsene hans, dvs bli frustrert tilbake når han er frustrert, sint tilbake når han er sint, sur når han er sur etc. Jobb med å være rolig og ikke sanksjoner følelsene hans, først da viser du at det er plass til dem. Men prat gjerne om situasjonen etterpå, typ spør "du, du ble så sint i går, er det noe spesielt?" innimellom (men ikke hver gang). 

 

[Fru2020]

Kashmir skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke problemer med å vise sinne som barn og ungdom, men det varte aldri lenge. Jeg fikk sitte på rommet til jeg fikk roet meg, og så brukte moren min å bare stikke hodet inn og spørre om jeg trengte mer tid, eller om jeg ville komme ut til kveldsmat, en kopp kakao eller se noe på TV sammen med dem. Da kom jeg som regel ut, og vi bare skværet opp. Det var ikke så mye mer rundt det, men noen ganger spurte de om noe plaget meg. Jeg vet jo at ikke alle barn er like, men min datter var som meg. Sønnen min var lengre sint, men jeg gikk alltid inn å sa god natt og sov godt, glad i deg. Neste dag var han like blid, og vi snakket ikke alltid om ting. Det avhengte noe av årsak osv.

Du kan jo spørre han om han helst vil være i fred? Det er ikke farlig om han vil det, men si god natt og glad i deg. Det er jo viktig. 

Jeg kjenner at jeg synes det er litt vanskelig å legge seg når han fremdeles er sint. Føler et behov for å skvære opp før leggetid. Men kanskje jeg bare må la han få fortsette å være sint. Men det er så dumt å både avslutte dagen og starte dagen etter som "uvenner"

[Fru2020]

Kayia skrev (1 time siden):

Jeg syns Kashmir har gitt deg mange gode råd, både i form av konkrete tips og til refleksjon for deg. I tillegg det disse kan det vært fint for dere om du lufter dette når dere ellers har det fint. Ikke gjør det til et "nå må vi snakke sammen om noe vanskelig"-øyeblikk, men mer som et "mens vi sitter her og spiser sammen"-prat. Si noe sånt som at "du, når vi to ikke er enige, så lurer jeg innimellom hva du har mest lyst til at jeg skal gjøre. Jeg syns det er helt greit at du trenger å være for deg selv, men har også lyst til at vi skal bli venner igjen. Hva tenker du om dette?". Kanskje du også skal spørre "hva er det jeg gjør som gjør deg irritert?". Og NB, du må tåle svaret hans, og ikke komme med motargument basert på det du ønsker. Sier han at du maser for mye må du være innstilt på å gjøre noe med det.

Det viktigste er å vise at du tåler følelsene hans. Dette betyr at du må la han være sint når han er sint, trist når han er lei seg etc, og ikke antyde eller taust formidle at han ikke får lov til å være sint, trist eller frustrert. Det hjelper ikke å si at du rommer følelsene om du ikke greier å vise at det er greit. Det gjør du best ved å ikke speile følelsene hans, dvs bli frustrert tilbake når han er frustrert, sint tilbake når han er sint, sur når han er sur etc. Jobb med å være rolig og ikke sanksjoner følelsene hans, først da viser du at det er plass til dem. Men prat gjerne om situasjonen etterpå, typ spør "du, du ble så sint i går, er det noe spesielt?" innimellom (men ikke hver gang). 

 

Jeg har hatt sånne dagen derpå samtaler med han. Han sier at han vil være i fred. Men så er det jeg da som vil bli venner igjen før han legger seg. Da han var mindre lærte jeg en regel om at en skulle la barn gråte for seg selv like mange minutter som de var år, men det gjelder nok ikke lenger for jeg må iallefall gi han mer enn 12 minutter.

Det er veldig sjelden han blir sint eller irritert og det er veldig sjeldent at jeg trenger å mase. Han er lik meg der. Samtidig er han lik som far når han første blir sint. Egentlig hadde det nok vært bedre om han var litt sint oftere. Det er iallefall det behandlerne har sagt til meg. Han viser sjelden følelser foruten de gode følelsene. Det synes jeg er veldig dumt. Jeg pleier å holde hodet kaldt og prøve å bare vise varme når han har vonde følelser, men det kan jo være at han leser noe annet. Men han har vært slik helt siden han var baby. Bare blid og fornøyd så han har et blidt lynne.

[frosken]

Fru2020 skrev (2 timer siden):

Jeg synes det er så fælt at han har det så vondt som det er å være så sint. Jeg vil så gjerne gjøre noe for at det skal bli bedre for han. Jeg vet at han må få tid for seg selv. Men jeg synes det er vanskelig å vite hvor lenge jeg skal vente. Venter selvfølgelig til etter at sinnalydene fra rommet gir seg. Men han er ikke den som kommer ut av rommet igjen. Jeg synes det blir feil å la hele kvelden gå og la han legge seg uten at vi har pratet sammen igjen.

Jeg har nesten aldri opplevd å være så sint. Bare noen få ganger. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg selv ville bli møtt.

Og så lurer jeg på hvilke ord jeg skal bruke når jeg skal snakke med han, mens det er ganske ferskt. Dagen derpå-samtalen har jeg kontroll på. Men hva vil en som har vært så sint høre rett etter at han har roet seg?

Det er ikke nødvendigvis så vondt å være sint. Det kan være ganske ok innimellom også - og det er et helt nødvendig element i det å frigjøre seg fra sine mødre, tenker jeg. 

I utgangspunktet skal du jo ikke gjøre noe for å fjerne hans sinne i øyeblikket. Sinnereaksjonen går over av seg selv, stort sett. - og i etterkant man evt. snakke om hva som utløsete sinnet om det er ønskelig.  En annen ting er dersom han raserer rommet sitt, da kan det selvfølgelig være nødvendig å gripe inn. 

[Kayia]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Jeg har hatt sånne dagen derpå samtaler med han. Han sier at han vil være i fred. Men så er det jeg da som vil bli venner igjen før han legger seg. Da han var mindre lærte jeg en regel om at en skulle la barn gråte for seg selv like mange minutter som de var år, men det gjelder nok ikke lenger for jeg må iallefall gi han mer enn 12 minutter.

Det er veldig sjelden han blir sint eller irritert og det er veldig sjeldent at jeg trenger å mase. Han er lik meg der. Samtidig er han lik som far når han første blir sint. Egentlig hadde det nok vært bedre om han var litt sint oftere. Det er iallefall det behandlerne har sagt til meg. Han viser sjelden følelser foruten de gode følelsene. Det synes jeg er veldig dumt. Jeg pleier å holde hodet kaldt og prøve å bare vise varme når han har vonde følelser, men det kan jo være at han leser noe annet. Men han har vært slik helt siden han var baby. Bare blid og fornøyd så han har et blidt lynne.

Jeg syns det høres ut som dette er et (større) problem for deg enn det er for han eller for deres relasjon. Jeg får nesten lyst til å snu problemstillingen og spørre deg hvordan du tenker at du kan romme dine egne følelser når du møter følelser fra andre som er vonde for deg? 

Jeg syns han har svart deg modent og fint, og syns du skal respektere at han ber om å være i fred de få gangene han er sint. Er han lei seg oftere enn han er sint forresten? 

 

[Fru2020]

frosken skrev (4 minutter siden):

Det er ikke nødvendigvis så vondt å være sint. Det kan være ganske ok innimellom også - og det er et helt nødvendig element i det å frigjøre seg fra sine mødre, tenker jeg. 

I utgangspunktet skal du jo ikke gjøre noe for å fjerne hans sinne i øyeblikket. Sinnereaksjonen går over av seg selv, stort sett. - og i etterkant man evt. snakke om hva som utløsete sinnet om det er ønskelig.  En annen ting er dersom han raserer rommet sitt, da kan det selvfølgelig være nødvendig å gripe inn. 

Jeg tenker også at det er et skritt i frigjøringen og forventer derfor flere slike episoder. Men det var ingen tvil om at han hadde det vondt og at det var vanskelig for han i etterkant.

Jeg hørte at han drev med noe, sannsynligvis ødeleggelse, men jeg grep ikke inn. I etterkant så jeg at det var et bilde han ødela.

Kayia skrev (Akkurat nå):

Jeg syns det høres ut som dette er et (større) problem for deg enn det er for han eller for deres relasjon. Jeg får nesten lyst til å snu problemstillingen og spørre deg hvordan du tenker at du kan romme dine egne følelser når du møter følelser fra andre som er vonde for deg? 

Jeg syns han har svart deg modent og fint, og syns du skal respektere at han ber om å være i fred de få gangene han er sint. Er han lei seg oftere enn han er sint forresten? 

 

Det var et godt poeng. Jeg har veldig problemer med følelsen sinne. Jeg har nesten aldri vist følelsen og i de årene som jeg var gift flere sinne alltid med seg psykisk vold og noen ganger ødeleggelse av ting i huset.

Han er oftere lei seg enn sint. Jeg tror det er ca et år siden sist han var sint. Men lei seg har han vært mange ganger. Jeg synes det er en lettere følelse å håndtere. 

[frosken]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker også at det er et skritt i frigjøringen og forventer derfor flere slike episoder. Men det var ingen tvil om at han hadde det vondt og at det var vanskelig for han i etterkant.

Jeg hørte at han drev med noe, sannsynligvis ødeleggelse, men jeg grep ikke inn. I etterkant så jeg at det var et bilde han ødela.

 

Jeg tenker fortsatt at det ikke er et mål å umiddelbart skulle fjerne vanskelige følelser. Stol på at han tåler sitt eget sinne, selv om du ikke tåler ditt (og muligens ikke hans heller foreløpig). Synes du skal være veldig forsiktig med å sammenligne han med hans far når det gjelder aggresjon. 

[Kayia]

Fru2020 skrev (35 minutter siden):

Det var et godt poeng. Jeg har veldig problemer med følelsen sinne. Jeg har nesten aldri vist følelsen og i de årene som jeg var gift flere sinne alltid med seg psykisk vold og noen ganger ødeleggelse av ting i huset.

Han er oftere lei seg enn sint. Jeg tror det er ca et år siden sist han var sint. Men lei seg har han vært mange ganger. Jeg synes det er en lettere følelse å håndtere. 

Enig med Frosken i at du gjør lurt i å stole på at han tåler sitt eget sinne, og at du vil gjøre han en stor urett om du sammenligner hans sinne med farens. Jobb heller med å tåle (og ikke frykte) hans (og andres) sinne selv.

Min umiddelbare tanke er at din frykt ikke er en "nødvendig" reaksjon når noen er sinte her og nå. Reaksjonen og frykten din er nok heller en konsekvens av han som var sint den gang, og den gangen var jo det fornuftig å være i beredskap, hans sinne var jo farlig ikke sant. Din frykt var nødvendig da, men er unødvendig nå.

For sønnen din er nok følelsen av å være trist og lei seg noe som kan være mer plagsomt for han både nå og på sikt. Hva er han lei seg for, og får dere til å snakke godt og åpent om dette? 

Endret 7. november 2022 av Kayia

[Fionys]

Du skriver at årsaken til at han er sint ikke har noen betydning, men det har stor betydning for hvordan det best mulig skal håndteres. Ulike årsaker håndteres på ulike måter. 

[Fru2020]

Kayia skrev (13 timer siden):

Enig med Frosken i at du gjør lurt i å stole på at han tåler sitt eget sinne, og at du vil gjøre han en stor urett om du sammenligner hans sinne med farens. Jobb heller med å tåle (og ikke frykte) hans (og andres) sinne selv.

Min umiddelbare tanke er at din frykt ikke er en "nødvendig" reaksjon når noen er sinte her og nå. Reaksjonen og frykten din er nok heller en konsekvens av han som var sint den gang, og den gangen var jo det fornuftig å være i beredskap, hans sinne var jo farlig ikke sant. Din frykt var nødvendig da, men er unødvendig nå.

For sønnen din er nok følelsen av å være trist og lei seg noe som kan være mer plagsomt for han både nå og på sikt. Hva er han lei seg for, og får dere til å snakke godt og åpent om dette? 

Dere har nok rett i at det er urettferdig å sammenligne med faren, sønnen min klarer i mye større grad å la være å komme med vonde ord. 

Jeg har et anspent forhold til sinne ja. Går nok veldig fort i alarmberedskap når det gjelder familie. Sinne på jobb håndterte jeg uten noe problem. Faktisk var nok jeg en av dem som håndterte det greiest av oss som jobbet der. Men hjemme er det nok mer nærliggende for meg å sammenligne med eksen og være redd. Da har jeg ikke den profesjonelle masken.

Sønnen min har mange grunner til å være lei. Han er veldig ensom på skolen og har kun en digital venn. Vi snakker endel sammen, men det er ikke det han liker best. Det blir ofte jeg som må leke gjetteleken og sette ord på følelser og spør om han kjenner seg igjen i det.

Jeg har involvert skole og helsesykepleier i saken og de inviterte barnevernet inn, så vi er flere som prøver å hjelpe han i den situasjonen han står i nå.

Fionys skrev (3 timer siden):

Du skriver at årsaken til at han er sint ikke har noen betydning, men det har stor betydning for hvordan det best mulig skal håndteres. Ulike årsaker håndteres på ulike måter. 

I denne sammenhengen har det ikke betydning fordi jeg i tråden var ute etter generelle tips til å håndtere sinne. Da ville jeg ha råd som jeg kan bruke i framtidige krangler som ikke handler om det samme.

I virkeligheten må jeg jo tilpasse min oppfølging av han etterpå etter årsaken til sinne, men når det står på et det nok mer universelle følelser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2022 den 2.05):

Ja på 70 tallet ja. Nå for tiden kalles det barnearbeid. 

Anonymkode: db5bb...f7f

Det er helt vanlig at barn lager mat en gang i uka hver. Da lærer de jo å lage mat. Helt vanlig i dag også. 

Anonymkode: f90ca...6e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt vanlig at barn lager mat en gang i uka hver. Da lærer de jo å lage mat. Helt vanlig i dag også. 

Anonymkode: f90ca...6e8

Søsteren min gikk til og med litt lenger, hun ga de penger, så de kunne lære seg hva maten kostet. De måtte kjøpe inn ingrediensene selv å lære å forvalte pengene. De var i 12-13 årsalderen den gangen.  Nå er de i begynnelsen av 20 årene.  De bodde rett over butikken da, så det var ikke vanskelig å handle for dem. De lærte både økonomi og å lage mat på den måten.

Anonymkode: f90ca...6e8