En gang må være den siste

[Orion]

Jeg har tenkt en del på det at en gang må være den siste. Den siste gangen man selvskader, den siste gangen man blir innlagt, den siste gangen man ser på døden som en løsning. Når og hvorfor kommer det til å stoppe for meg?

Dere som har holdt dere lenge uten tilbakefall hva var vendepunktet som gjorde at det snudde for deg? Med tilbakefall tenker jeg på det å klare holde seg unna innleggelser og selvskading og selvdestruktive mestringsstrategier. Hva var det som fikk det til å ta valget om å jobbe mot tilfriskning? Det valget om å stoppe med det som var ødeleggende, om det enten var selvskading, selvmedisinering, spiseforstyrrelse eller annet.

Jeg håper så gjerne at jeg en dag kommer til det punktet at det snur for meg. At jeg klarer å gjøre den endringen som trengs for at jeg skal kunne leve livet uten at det skulle handle om alt det overnevnte. 

[Gjest Hurja]

Orion skrev (10 minutter siden):

Jeg har tenkt en del på det at en gang må være den siste. Den siste gangen man selvskader, den siste gangen man blir innlagt, den siste gangen man ser på døden som en løsning. Når og hvorfor kommer det til å stoppe for meg?

Dere som har holdt dere lenge uten tilbakefall hva var vendepunktet som gjorde at det snudde for deg? Med tilbakefall tenker jeg på det å klare holde seg unna innleggelser og selvskading og selvdestruktive mestringsstrategier. Hva var det som fikk det til å ta valget om å jobbe mot tilfriskning? Det valget om å stoppe med det som var ødeleggende, om det enten var selvskading, selvmedisinering, spiseforstyrrelse eller annet.

Jeg håper så gjerne at jeg en dag kommer til det punktet at det snur for meg. At jeg klarer å gjøre den endringen som trengs for at jeg skal kunne leve livet uten at det skulle handle om alt det overnevnte. 

Det er ikke alt jeg er i mål med enda. Men mtp det jeg har lykkes med mener jeg at jobb og det å ha noe fast og regelmessig å gå til har vært alfa omega for min tilfriskning. Jeg har også jobbet hardt for det. 

[Fru2020]

Nå har jeg ikke klart det helt. Men jeg klarte meg sju måneder, mot tidligere fire uker.

Det handlet for meg om det å få gjøre noe for andre. Jeg tok på meg et frivillig verv og fikk med det innhold i hverdagen og mulighet til å bidra i samfunnet igjen. Jeg koblet meg på.

Det at jeg fikk tilbakefall etter sju måneder handlet nok om at jeg dro strikken for langt. Jeg må lære meg å balansere de nye oppgavene, med hvile.

[Orion]

Hurja skrev (4 minutter siden):

Det er ikke alt jeg er i mål med enda. Men mtp det jeg har lykkes med mener jeg at jobb og det å ha noe fast og regelmessig å gå til har vært alfa omega for min tilfriskning. Jeg har også jobbet hardt for det. 

Jeg er så enig med det i det. Det å ha noe å gå til har hatt veldig mye å si for meg også. For meg gjør det at det blir lettere å få fokus vekk fra alt det negative jeg har i store perioder i livet. Da har man noe annet å fylle dagene med og holde tankene opptatt med. Også har man ett fast holdepunkt å se frem i mot. Jeg kjenner at jeg er klar for å legge inn det harde arbeidet det krever. Har fått nok nå.

[Orion]

Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Nå har jeg ikke klart det helt. Men jeg klarte meg sju måneder, mot tidligere fire uker.

Det handlet for meg om det å få gjøre noe for andre. Jeg tok på meg et frivillig verv og fikk med det innhold i hverdagen og mulighet til å bidra i samfunnet igjen. Jeg koblet meg på.

Det at jeg fikk tilbakefall etter sju måneder handlet nok om at jeg dro strikken for langt. Jeg må lære meg å balansere de nye oppgavene, med hvile.

Så bra med 7 måneder, det er virkelig fremgang. 

Jeg håper på at jeg snart får begynt som frivillig snart selv. Jeg håper på at det vil gjøre ting bedre. Det å ha mer innhold i hverdagen og gjøre noe meningsfullt (jobben er jo meningsfull den og men ikke like mye som frivillig arbeid føler jeg). 

Jeg har også innsett at det ikke kommer noe godt ut av å presse seg selv for langt. Dog vanskelig å finne den rette balansen synes jeg. Jeg vil jo så gjerne klare alt. Er en sorg i det at jeg ikke klarer alt nå som jeg gjorde før jeg ble syk.

[Gjest Hurja]

Orion skrev (6 minutter siden):

Så bra med 7 måneder, det er virkelig fremgang. 

Jeg håper på at jeg snart får begynt som frivillig snart selv. Jeg håper på at det vil gjøre ting bedre. Det å ha mer innhold i hverdagen og gjøre noe meningsfullt (jobben er jo meningsfull den og men ikke like mye som frivillig arbeid føler jeg). 

Jeg har også innsett at det ikke kommer noe godt ut av å presse seg selv for langt. Dog vanskelig å finne den rette balansen synes jeg. Jeg vil jo så gjerne klare alt. Er en sorg i det at jeg ikke klarer alt nå som jeg gjorde før jeg ble syk.

Det vil bli lettere for deg om du klarer å akseptere at det ikke er som før. Been there ❤️

[Orion]

Hurja skrev (1 minutt siden):

Det vil bli lettere for deg om du klarer å akseptere at det ikke er som før. Been there ❤️

Fint å høre jeg ikke er alene ❤️ Du har rett i det. Jeg er ett stykke på vei til den aksepten, selv om det er sårt å vite at jeg på en måte har mistet en del av den jeg var (om det gir mening?).

[Fru2020]

Orion skrev (27 minutter siden):

. Er en sorg i det at jeg ikke klarer alt nå som jeg gjorde før jeg ble syk.

Det kjenner jeg også veldig på. Jeg hadde en enorm arbeidskapasitet for jeg ble syk og nå er den helt borte. Var veldig optimistisk her tidligere i år og var sikker på at jeg var klar for studie høsten -23, men nå er jeg mer usikker igjen. Kanskje er arbeidskapasiteten jeg hadde mistet for alltid. Kjenner jeg er ikke helt klar for å akseptere det.

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (5 minutter siden):

Det kjenner jeg også veldig på. Jeg hadde en enorm arbeidskapasitet for jeg ble syk og nå er den helt borte. Var veldig optimistisk her tidligere i år og var sikker på at jeg var klar for studie høsten -23, men nå er jeg mer usikker igjen. Kanskje er arbeidskapasiteten jeg hadde mistet for alltid. Kjenner jeg er ikke helt klar for å akseptere det.

Nåe og hvordan fikk du så brått redusert funksjon, Fru2020? Spør med stort hjerte, jeg har det tidvis som deg selv. 

Anonymkode: ca1a6...9bf

[Orion]

Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Det kjenner jeg også veldig på. Jeg hadde en enorm arbeidskapasitet for jeg ble syk og nå er den helt borte. Var veldig optimistisk her tidligere i år og var sikker på at jeg var klar for studie høsten -23, men nå er jeg mer usikker igjen. Kanskje er arbeidskapasiteten jeg hadde mistet for alltid. Kjenner jeg er ikke helt klar for å akseptere det.

Jeg begynte å studere for noen år siden da jeg hadde en god periode og det endte med at jeg fikk et massivt tilbakefall og jeg ble verre en jeg hadde vert på lenge. Kanskje nesten det dårligste jeg har vert. Jeg tenker nå at det ikke er verdt det å utsette seg for det en gang til til tross for at jeg gjerne ønsker utdanning. Det er vanskelig å akseptere. 

[AnonymBruker]

Orion skrev (3 minutter siden):

Jeg begynte å studere for noen år siden da jeg hadde en god periode og det endte med at jeg fikk et massivt tilbakefall og jeg ble verre en jeg hadde vert på lenge. Kanskje nesten det dårligste jeg har vert. Jeg tenker nå at det ikke er verdt det å utsette seg for det en gang til til tross for at jeg gjerne ønsker utdanning. Det er vanskelig å akseptere. 

Beskriv det dårligste du har vært da?

Anonymkode: ca1a6...9bf

[Fru2020]

Orion skrev (7 minutter siden):

Jeg begynte å studere for noen år siden da jeg hadde en god periode og det endte med at jeg fikk et massivt tilbakefall og jeg ble verre en jeg hadde vert på lenge. Kanskje nesten det dårligste jeg har vert. Jeg tenker nå at det ikke er verdt det å utsette seg for det en gang til til tross for at jeg gjerne ønsker utdanning. Det er vanskelig å akseptere. 

Huffda. Det var dumt å høre. Jeg har ikke gitt opp håpet om å studere sånn helt enda. Jeg håper enda at det blir studier først og så jobb. Jeg er ikke klar til å gi opp den drømmen. Men kanskje det ikke blir til neste år.

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nåe og hvordan fikk du så brått redusert funksjon, Fru2020? Spør med stort hjerte, jeg har det tidvis som deg selv. 

Anonymkode: ca1a6...9bf

Jeg måtte be om sykemelding i september 2017. Da tenkte jeg at jeg nok måtte ha en lang sykemelding og så for meg tre uker. Da ville jeg kommer tilbake til sjefen skulle på ferie. Sånn gikk det jo absolutt ikke. 1. februar året etter flyttet eksmannen ut og 12.februar ble jeg innlagt og har nesten vært det siden.

I årene før dette jobbet jeg 100% i en ny lederstilling, studerte 100%, drev velforeningen samtidig som at mannen min var veldig syk, svært ofte psykisk voldelig, jeg var redd for mitt liv, hans liv og de psykiske skadene min sønn kunne få. Det var mye.

[Orion]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Beskriv det dårligste du har vært da?

Anonymkode: ca1a6...9bf

Jeg kan prøve. Satt bare å stirret ut i luften store deler av tiden, var til tider nærmest kataton, hadde gråteanfall samt panikkanfall der jeg kastet opp og hyperventilerte, funksjonsnivået var egentlig ikke eksisterende, hadde så mye psykisk smerte.

[Orion]

Fru2020 skrev (6 minutter siden):

Huffda. Det var dumt å høre. Jeg har ikke gitt opp håpet om å studere sånn helt enda. Jeg håper enda at det blir studier først og så jobb. Jeg er ikke klar til å gi opp den drømmen. Men kanskje det ikke blir til neste år.

Det er bra du ikke har gitt opp håpet 🙂 Selv om det kanskje ikke går helt etter planen du i utgangspunktet har så er det ikke for sent på et senere tidspunkt. 

[AnonymBruker]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg måtte be om sykemelding i september 2017. Da tenkte jeg at jeg nok måtte ha en lang sykemelding og så for meg tre uker. Da ville jeg kommer tilbake til sjefen skulle på ferie. Sånn gikk det jo absolutt ikke. 1. februar året etter flyttet eksmannen ut og 12.februar ble jeg innlagt og har nesten vært det siden.

I årene før dette jobbet jeg 100% i en ny lederstilling, studerte 100%, drev velforeningen samtidig som at mannen min var veldig syk, svært ofte psykisk voldelig, jeg var redd for mitt liv, hans liv og de psykiske skadene min sønn kunne få. Det var mye.

Du har lidd aldeles overlast. Varm klem til deg. Ta vare og hold på grensene ❤️

Anonymkode: ca1a6...9bf

[AnonymBruker]

Orion skrev (1 time siden):

Jeg har tenkt en del på det at en gang må være den siste. Den siste gangen man selvskader, den siste gangen man blir innlagt, den siste gangen man ser på døden som en løsning. Når og hvorfor kommer det til å stoppe for meg?

Dere som har holdt dere lenge uten tilbakefall hva var vendepunktet som gjorde at det snudde for deg? Med tilbakefall tenker jeg på det å klare holde seg unna innleggelser og selvskading og selvdestruktive mestringsstrategier. Hva var det som fikk det til å ta valget om å jobbe mot tilfriskning? Det valget om å stoppe med det som var ødeleggende, om det enten var selvskading, selvmedisinering, spiseforstyrrelse eller annet.

Jeg håper så gjerne at jeg en dag kommer til det punktet at det snur for meg. At jeg klarer å gjøre den endringen som trengs for at jeg skal kunne leve livet uten at det skulle handle om alt det overnevnte. 

Valgte bort det destruktive. Inngikk en forpliktende avtale om å leve ett år uansett hva som skjedde,. I bytte for det fikk jeg intensiv samtaleterapi. Uten en slik avtale, ikke intensiv terapi. Senere innså jeg at dersom man har relasjoner til barn, så kan man ikke forsvare å utsette dem for selvmord. Å leve er en forpliktelse. 

Anonymkode: 1fef1...5a4

[Fru2020]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du har lidd aldeles overlast. Varm klem til deg. Ta vare og hold på grensene ❤️

Anonymkode: ca1a6...9bf

❤️

[Orion]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Valgte bort det destruktive. Inngikk en forpliktende avtale om å leve ett år uansett hva som skjedde,. I bytte for det fikk jeg intensiv samtaleterapi. Uten en slik avtale, ikke intensiv terapi. Senere innså jeg at dersom man har relasjoner til barn, så kan man ikke forsvare å utsette dem for selvmord. Å leve er en forpliktelse. 

Anonymkode: 1fef1...5a4

Jeg skulle gjerne inngått en slik avtale, men vet ikke om det vil holde å bare gjøre avtalen med meg selv. Tror ikke det ville være motiverende nok. Selv om det burde være det. Jeg regner med det var behandleren din du inngikk avtalen med? Tror jeg kunne trengt intensiv terapi og at det kunne ha hjulpet mye. Men tror det dessverre blir vanskelig å få til.

[Orion]

Orion skrev (19 timer siden):

Jeg skulle gjerne inngått en slik avtale, men vet ikke om det vil holde å bare gjøre avtalen med meg selv. Tror ikke det ville være motiverende nok. Selv om det burde være det.

Jeg har tenkt mye på dette i natt og innsett at jeg ønsker å gjøre denne avtalen med meg selv. Så jeg har lovt meg selv å leve ett år uansett hva som skjer. Og jeg skal gjøre mitt aller beste i forhold til tilfriskning og gjøre valg som fører meg dit.